Hvordan få ni av ti til å fullføre skolegangen innen 2030?

Statsminister Erna Solberg lover at ni av ti elever skal bestå videregående skole innen 2030. Dette er et viktig mål – ikke bare for de unge selv, men også for skolene og hele samfunnet. Samtidig leser vi om unge som sliter med å gå på skolen helt ned i barneskolealderen, og vi vet at det i dag er 75 prosent av elevene som fullfører videregående. Det betyr at vi har en vei å gå – for hvordan skal vi klare å realisere dette målet, Erna?

Fravær og frafall fra skolen er ikke en unik problemstilling for Norge. Det er mange andre land som streber med det samme. Det er et samfunnsproblem. Likevel er det også en svært vanskelig, samt krevende situasjon for de elevene som står midt oppi det og som virkelig sliter med å gå på skolen.

Bare siden skolestart i høst har vi lest om Marius (14) som har fysiske smerter etter redsel for å dra på skolen (TV2.no), hørt en mor (Lørdagsrevyen) fortelle om jenta si som var hjemme på barnerommet i over tre år og om Håkon (12) (Nordlys) som fikk problemer med å gå på skolen alt ved skolestart. Disse tre gir en stemme til barn og unge som sliter med å gå på skolen. For de finnes blant oss. Kanskje gjelder dette din sønn eller datter, noen i familien, nabolaget eller barnet til en i omgangskretsen din? Kanskje kjenner du en lærer, helsesykepleier eller rådgiver i PPT som arbeider inn mot en elev som sliter med skolevegring? Det er mange som er berørt av denne problematikken. De er ikke alene.

Trenger flere virkemidler

Elever og foreldre opplever ofte at de ikke får hjelp, ikke blir hørt, at de blir misforstått og får tildelt skylden for problemene. De sliter. Men det er også krevende for skoler og hjelpeapparatet å jobbe med de tyngste sakene, når fravær har vart lenge og grunnene er mange og sammensatte.

Heldigvis vil Erna få ned fraværet i skolen og få flere til å fullføre videregående skole. Et virkemiddel er allerede igangsatt; fraværsgrensa i videregående. Dette har ført til at flere møter på skolen, men foreløpige resultater viser at det må flere virkemidler til. Erna har uttalt at de unge i større grad skal bli sett, og hun ønsker å innføre en varslings- og oppfølgingsplikt for skolene. Dette arbeidet må starte i barneskolen, men tiltak bør iverksettes alt i barnehagen.

Betydningen av å bli sett

Å bli sett og å bli sosialt akseptert er grunnleggende behov alle mennesker har. Dersom de unge opplever at de er ensomme og sosialt isolerte, øker sjansen for mistrivsel, fravær og frafall fra skolen. Undersøkelser viser at et økende antall unge opplever at de ikke har en eneste nær venn. Dette stiller krav til alle voksne er gode rollemodeller og tilrettelegger for gode relasjoner og vennskap. Noen barn og unge trenger mer konkret hjelp samt å øke sin sosiale kompetanse. En forutsetning er at alle elever opplever et trygt og godt læringsmiljø, noe alle har krav på jfr. opplæringsloven.

Jeg har lenge etterlyst nasjonale registreringssystem for skolefravær, slik at alle skoler registrerer fravær likt og tar i bruk samme system. Jeg mener at alle bør varsle så fort som mulig etter første fraværstime, dersom foreldrene ikke alt har gitt melding om fraværet.

Derfor er jeg, og mange med meg, glad for Erna sitt forslag. Vi må ikke bruke en «-vente-og-se-til-vi-har-feilet»-strategi, men oppdage og reagere så fort som mulig etter første fraværstime. Ved fravær som har vart over tid og som er «problematisk», er det ofte sammensatte og opprettholdende grunner til fraværet, noe som krever et tett samarbeid mellom alle instanser, mye tid, kunnskap og en god porsjon tålmodighet å løse. Mange vil i slike saker skylde på hverandre, og se mer på hva andre ikke gjør enn hva en selv kan gjøre mer av eller bedre. En går seg lett vill, og de unge lider for hver dag de ikke klarer å gå på skolen, mens vi voksne skylder på hverandre og sender saken videre i systemet.

Toppen av isfjellet

Jeg vil hevde at vi kun ser toppen av isfjellet. Det er flere unge som sliter med å gå på skolen enn de som faktisk er borte fra skolen. De har vondt i magen, er stresset, gruer seg og kjenner at det er for mange krav både faglig og sosialt. Mange foreldre sliter hjemme med å motivere, presse og overtale. Noen klarer det og gir seg aldri. De bestemmer. Andre klarer det lenge, men gir opp når ungen har vokst seg større og sterkere enn foreldrene sine, og ikke lenger klarer å bære ungen inn i bilen, eller når tårene renner og de ser barnets fortvilelse.

Det er også foreldre som gir opp for tidlig, som er redde for å presse og som kanskje mener skolen ikke er et trygt sted for sine barn. Noen av disse har rett i det – det er elever som går til skolen og er utrygge for hva som skal skje når de kommer, som blir mobbet og krenket, av andre barn, og noen ganger også av voksne i skolen. Det er også de som lett gir etter for sitt barns krav og ønsker i mange ting, inkludert det å gå på skolen. Uansett er toppen av isfjellet en utfordring som krever et godt forebyggende arbeid og et godt skole-hjem-samarbeid, til beste for de unge.

Internasjonal utfordring

Skolefravær er som sagt en internasjonal utfordring. Derfor ble INSA, som er et internasjonalt nettverk som samarbeider for å finne de mest effektive løsningene, etablert i mars 2018. INSA arrangerer nå den første internasjonale konferansen om skolefravær og skolenærvær, med tittelen «School absenteeism: A universal problem in need of local, national, and international solutions», i Oslo av alle steder i verden. Vi er så heldige å ha fått kunnskaps- og integreringsminister Jan Tore Sanner til å åpne konferansen.

Hovedinnleggene kommer fra sosialt arbeid, psykologi og utdanning, pluss mer enn 45 presentasjoner fra 12 ulike land. I tillegg blir det muligheter for uformelle møter med internasjonale eksperter. Her kan alle få innsyn i kunnskapen som finnes, og konferansen er relevant for fagfolk innen utdanning, praktikere, beslutningstakere, forskere og akademikere fra alle fagområder som jobber med barn og unge. Jeg skal dit for å lære og forstå mer. Sammen kan vi jobbe mot målet, slik at 90 prosent fullfører videregående opplæring innen 2030. Alle som arbeider med barn og unge må sammen med foreldre og de unge selv, jobbe for at flere har lyst til å gå på skolen, er engasjerte i skolearbeidet, og får – og beholder – venner, i et trygt og godt læringsmiljø der de voksne ser den enkelte elev.