Når læreren er god, lykkes barna og elevene

Norge mangler og kommer til å mangle lærere i tida framover. Å beholde de lærerne vi utdanner vil være en av våre viktigste oppgaver i tiden som kommer. Pedagogstudentene mener at veiledning for nyutdannede lærere er et av de sterkeste kortene vi har på hånda for å sørge for at nye lærere ikke slutter i yrket. Men den viktigste grunnen til at veiledning må på plass, handler om å utvikle den enkelte lærer og profesjonsfellesskapet. Til det beste for barn og elever.

Hva skal vi med veiledning, og hvorfor slutter vi ikke å snakke om det? Svaret på dette er både enkelt og sammensatt. Det enkleste og kanskje mest banale svaret er: Vi kan ikke lære alt i utdanningene alene, og overgangen fra utdanning til yrke kan oppleves som rå og brutal. Det mer sammensatte svaret handler om kompleksiteten i en lærers hverdag og at vi selvfølgelig ikke kan eller skal lære alt gjennom utdanningene vi tar. Noen ting må du faktisk øve på for å bli god på. Det er ikke sånn at alle nyutdanna trenger veiledning fordi nyutdanna lærere ikke kan noe.

Læreryrket både er og skal være komplekst. Det finnes ingen kvikkfiks eller enkle løsninger for hva det vil si å være lærer. Hverken i barnehage, grunnskole eller i videregående opplæring. Som nyutdanna lærer vil du møte mange nye situasjoner og helt uforutsette hendelser. Du vil aldri kunne være helt sikker på hva som skal skje i møte med barnegruppa eller klassen. For meg er det kanskje denne usikkerheten som er noe av kjernen i det å være lærer.

Usikkerhet gir muligheter

Tvil kan være utfordrende å stå i, men det kan også gi muligheter i det pedagogiske arbeidet. Men i mylderet av muligheter, vil det være avgjørende at læreren, nyutdanna som erfaren, får satt ord på det som skjer i en hektisk arbeidshverdag. Pedagogstudentene mener at veiledning blir et viktig verktøy for å få til en utviklende praksis og et profesjonsfellesskap som ikke fryses fast.

Heldigvis kan vi bygge både kunnskap og kompetanse basert på erfaringene våre. Det kan være mulig å pakke ut handlingsmønstrene våre i møte med faget, kollegaer og hverdagen. I beste fall kan vi utvikle den enkelte lærer, profesjonsfellesskapet og den lærende organisasjonen vi er en del av. Det er til det beste for elevene og barna vi møter. I flere tilfeller vil vi prøve og feile, og prøve og feile på nytt. Vi kan korrigere oss selv eller eventuelt ikke tenke mer over en praksis som tilsynelatende funka. I verste fall funker det for oss, men ikke for læringsfellesskapet vi skal være med på å utvikle.