Skolebarn som ikke telles, teller ikke

Etter høstferien kommer det til å stå flere tomme pulter i norske klasserom enn det gjorde uka før ferien. For mange barn og unge er det spesielt vanskelig å komme tilbake til skolen etter ferier. I Norge har vi ingen oversikt over hvorfor elevene plutselig ikke er der, eller hvor mange det gjelder. Dette er de usynlige barna.

Det er på høy tid at skolene får et felles registreringssystem for fravær og fraværsgrunn. Vi har nasjonal statistikk på mye i skolen – nasjonale prøver, eksamen og skolenes bidrag til elevenes læring. Med andre ord, karakterer og skolenes bidrag til karakterene. Men karakterer er ikke alt, jeg mener det er minst like viktig å måle skoler på om de klarer å inkludere dem som faller utenfor, som hva slags gjennomsnittskarakterer elevene deres får.

Noen grove anslag på omfanget:

LES OGSÅ:

22.000 skolebarn har bekymringsfullt mye fravær

• I 2018 anslo Utdanningsnytt at 22.000 barn i Norge har bekymringsfullt høyt fravær.
• Statistiska centralbyrån i Sverige har anslått at det er over 5500 skolevegrere i grunnskolen i Sverige.
• Våre egne (No Isolations) estimater tilsier at minimum 6000 barn og unge i Norge går glipp av minst to måneder med skolegang årlig på grunn av langtidssykdom. Dette er et konservativt estimat og gjelder kun de med somatisk sykdom.

Det finnes noen anslag på størrelsen av utfordringen, men sannheten er at et ukjent antall barn i Norge er borte fra skolen fordi de ikke kan, ikke vil eller ikke tør. Vi vet ikke hvor mange som er rammet av hva, hvordan det slår ut eller hva konsekvensene av det er på lengre sikt.

Manglende rapportering

Langtidsfravær, og årsaken til det, trengs det ikke rapporteres om til nasjonale myndigheter, og det finnes ingen standardiserte verktøy skolene kan bruke for å måle fraværet. Hvilke insentiver har egentlig en skole for å kartlegge langtidsfravær og fraværsgrunn, når det ikke går utover gjennomsnittskarakteren de måles etter? Og om verken politikere eller skoleledere har oversikt over omfanget og konsekvensene av fraværet – hvorfor skal de da prioritere arbeidet med løsninger?

Da vi for fem år siden begynte å jobbe med inkluderende løsninger for barn som er borte fra skolen over lengre perioder, ble det tydelig at vår ene løsning (skoleroboten AV1) kun favner om en liten del av problemet, og kun hjelper noen av dem som faller utenfor. I arbeidet vårt ser vi at det i stor grad er opp til tilfeldigheter, ofte prisgitt ildsjeler i skolen, om det tilrettelegges for hjelp til elever med langtidsfravær eller ikke. Det er på tide at arbeidet med inkluderende løsninger systematiseres og standardiseres.

Tidlig innsats

Alle er enige om at tidlig innsats er helt nødvendig for å forebygge konsekvensene av utenforskap. Elever med mye fravær er spesielt utsatt for utenforskap både nå og senere i livet, men i Norge vet vi svært lite om sammenhengen mellom fravær i skolen og senere fravær i arbeidslivet. Det virker selvsagt at det finnes en sammenheng, og det virker selvsagt at inkluderende skoletiltak i ung alder forhindrer sykefravær og frafall for de samme barna senere i livet.

Men i dag teller ikke de som ikke telles. Vi oppfordrer derfor kunnskaps- og integreringsministeren til å kartlegge fravær og fraværsgrunn i skolen, det er kritisk for at utfordringen med langtidsfravær skal bli tatt på alvor. En slik kartlegging er et nødvendig første steg for nye og gode nasjonale føringer på hvordan barn med langtidsfravær best kan inkluderes i skolefellesskapet. Vi har mye å vinne på å hjelpe de usynlige barna.