Hva med å løse problemene som gjør fraværsgrensen nødvendig?

Etter tre års unntakstilstand har kunnskapsministeren bestemt at fraværsgrensa i videregående gjeninnføres, i takt med en forventet normaltilstand. Lærere i videregående ser nå frem til et mindre antall tomme stoler i klasserommene, og når kollektivet blir styrket, vet vi jo at fagarbeidet styrkes. Ut fra ordskiftet både på nettet og på personalrommene virker det som at majoriteten av lærerne i VGO er mest positive til fraværsgrensa, selv om man kan spore ambivalens.

Mye av fraværet de siste par årene har jo vært grunnet covid, og all skjermundervisningen har jo også gjort registrering av oppmøte litt komisk. Det er da innlysende at en rigid holdning til fraværsgrense ville være mer til skade enn gagn.

Når både covid og skjermundervisning har roet seg den siste tiden, og fravær fremdeles har vært et problem, er det kanskje på tide å se på hva problemet er som vi trenger fraværsgrensen for å løse. Uten å glorifisere egen skolegang, der engasjerte lærere og spennende undervisning var unntaket heller enn regelen, kom vi jo oss på skolen uansett hvor anmassende og faglig meningsløs naturfaglærerens jodling med gitaren, med det periodiske system som kulisser fremsto.

Uansett hvor anemisk og livstrøtt samfunnsfaglæreren var kom vi oss til timene. Vi kom oss i tøyet og kom oss på skolen, og det var knapt noen som var vekk 10 prosent eller mer. Å være hjemme eller tutle gatelangs var aldri et alternativ, selv for de mest skoletrøtte av oss.

Jeg vet ikke svaret, men la meg stille noen spørsmål:

Har videregående endt opp med å bli en forlenget grunnskole? Mye kan tyde på at vi har gått fra niårig til tiårig til trettenårig skole, der elevene ikke har andre alternativ. Vi har ikke lenger et arbeidsliv som direkte kan fange opp de som har anlegg for taus kunnskap og ikke frykter hard hud i håndflatene og lange dager. Det blir ofte hevdet at skolen har blitt for teoretisk. Kanskje problemet heller er at mange må forholde seg til teoretisk kunnskap som ikke har interesse, motivasjon eller anlegg for det.

Må elevene kunne litt om for mye? I skolen er alle tvunget til å være generalister, mens i livet etter skolen er det spesialisten som teller. «Jack of all trades and master of none» heter det, og det å skulle utvikle seg i en haug med fag med helt ulike tilnærminger er ikke for alle. Kanskje ikke alle bør ha alle fag. Hadde jeg selv kunne velge vekk fag hadde jeg garantert blitt enda dårligere i både tysk, musikk og sosialøkonomi, men kanskje jeg kunne boltret meg enda mer i fag som forming, norsk og historie. Det hadde sikkert ikke gjort meg til et dårligere og mindre orientert menneske.

Er skoledagene for fragmentariske? I 13 år har elevene minst 3-4 fag hver dag, og for mange fortsetter dette maniske puslespillet i høyere utdanning. Elevene blir jo helt utkjørte av forskjellige lærere og forskjellige fag hele dagen, hver uke, hele året. Kanskje periodisert undervisning kunne lettet på trykket, slik at man hadde mye av ett og ett fag i perioder. Unge tenker og fungerer i en kortere tidshorisont enn oss tilårskomne, og det å begynne på VGO for å jobbe mot en karakter tre år der fremme, det er veldig lenge.

Har vi tid til å vektlegge relasjonen, egentlig? En tidligere tiendeklasseelev sa til meg, som i dag er psykolog sa til meg at «du var den siste læreren jeg hadde en skikkelig relasjon til». Takk for den attesten! Han var i en klasse jeg hadde i fire-fem ulike fag over tre år. Kanskje elevene møter for mange lærere, og kanskje lærerne har for mange elever å forholde seg til. Det er for lett å snike seg under radaren, og de som har størst behov for å bli sett, er tragisk nok de som jobber mest systematisk for å bli ignorert. Våkner du med opplevelsen av at det er ett fett for læreren og de andre elevene om du kommer, er det lett å slå av ringeklokka og trekke dyna over hodet.

Er eksterne «oppmerksomhetstyver» for sterke? I min oppvekst var det ikke all verdens underholdning på dagtid. Å sove eller lese var vel det. Vi kan vanskelig konkurrere med drakraften i sosiale media, og den algoritmefylte hverdagen som omgir ungdommene våre døgnet rundt. FOMO (Fear of missing out) gjelder dessverre mer for de konstruerte universene på mobilene, enn for undervisning i norsk, engelsk og matematikk. Vi kan og skal aldri manipulere atferd slik sosiale media gjør, men når ungdommene fortaper seg der i nuet, er det jo på bekostning av å investere i egen fremtid.

Jeg lurer også på om vi er for diffuse i det narrativet vi eksponerer elevene for, når de skal utdannes «i jobber som ikke finnes, med teknologier som ikke er oppfunnet, og løse problemer vi ikke ennå vet at vil oppstå.» Heldigvis er det ikke alle som lar seg lure. De smarteste elevene har skjønt at det er lurt å utdanne seg til jobber som faktisk finnes, det ser vi på søkertallene til yrkesfaglig utdannelse. Bra det er noen som ikke lar seg lure av våset til oss gæmlisene, som «går runt med svullbuk och rapar upp en sång om Spanien, Belfast, Grekland och Vietnam.» (Takk til Fred Åkerstrøm.)

LES: – Har aldri opplevd så mye fravær og hatt så lite vurderingsgrunnlag

I sluttsum er det altfor mange studiespesialiserte, som lunkent får sin studiekompetanse før de tar en lunken høyere utdannelse og får seg en lunken kontorjobb mens de drømmer om å bevege mer enn hodet og hendene. Ikke rart man blir mastersyk i hodet og tynn i armene.

Fraværsgrensen er et onde som er nødvendig fordi vi har et system som ikke naturlig holder på ungdommene. Kunne vi ikke gjort noe med årsakene til at vi trenger en fraværsgrense? Jeg har bare spekulert i noen få, og har flere spørsmål enn svar. Det er ikke meningen å bruke problemstillingen som en trojansk hest for å peke på alt jeg tenker er galt med skolen. Vi trenger både forskning og gode praksiserfaringer til å identifisere hva som gjør at stoler i klasserommet er tomme, og hvordan vi skal fylle dem. Vi kan ikke være fornøyd med at fraværsgrensen skal bli stående som et nødvendig onde.