Gratisprinsippet er et hinder for elevutveksling

* Innlegget er signert Per-Anders Østern, Hilde Madsø Jacobsen, Olav Slettahjell og Ragnhild Meland, studenter ved masterprogrammet i utdanningsledelse ved UiO.

Internasjonalisering er et satsningsområde nasjonalt. Regjeringen har iverksatt en omfattende læreplanfornying som norsk skole nå står foran. Mye av begrunnelsen for fagfornyelsen er å få en læreplan som utruster elevene med den kompetansen de og Norge vil trenge i fremtiden, og her er internasjonal kompetanse viktig. I flere fagspesifikke læreplaner er det lagt vekt på at elevene skal tilegne seg interkulturell kompetanse, de skal lære seg å navigere i en globalisert verden. I overordnet del av læreplanen er det også understreket at et viktig mandat for skolen, er å lære elevene å respektere hverandre på tvers av kulturer. Fremtidens utfordringer kan ikke løses nasjonalt. Vi er avhengige av å samarbeide på tvers av landegrenser, kulturer og språk for å løse for eksempel klimakrisen og utfordringer knyttet til global migrasjon. Skolen skal bidra til å ruste elevene med verktøy til å ta tak i disse utfordringene, og interkulturell kompetanse er et slikt verktøy.

I Stortingsmelding nr. 14 (2008-2009) Internasjonalisering av utdanning, kan vi lese:

 «Framtidens verdiskaping forutsetter global konkurransedyktighet. Til dette trengs relevant utdanning av høy kvalitet, og det trengs samfunnsborgere og arbeidstakere med internasjonal kunnskap og erfaring. Regjeringen foreslår derfor å gi målsettingen om økt internasjonalisering i norsk utdanning en bedre forankring i den nasjonale kunnskapspolitikken ...»

Stortingsmeldingen gjelder høyere utdanning. Internasjonaliseringsintensjonen bør forankres på samme måte også når det gjelder videregående opplæring. Et gjennomtenkt og gjennomarbeidet internasjonaliseringsperspektiv for hele utdanningsløpet bør på plass om man mener alvor med intensjonene. En stortingsmelding om studentmobilitet er på trappene (2019/2020). Her bør også mobilitet i videregående opplæring integreres slik at vi får på plass løsninger for utveksling som ikke stoppes av gratisprinsippet.

Fremmedspråkene er en viktig arena for interkulturell kompetanse

Det mest effektive og kanskje naturlige stedet å satse på studentmobilitet i videregående opplæring, er i språkfagene: «Fremmedspråk handler om å forstå og bli forstått. Å lære nye språk fremmer elevenes personlige utvikling og legger til rette for at de kan samhandle med og oppleve glede i møte med andre mennesker og kulturer. I en globalisert verden har vi behov for å kommunisere på flere språk. Formell og uformell kommunikasjon lokalt, nasjonalt og internasjonalt, studier og arbeidsliv krever språkkunnskaper og kunnskap om andre kulturer og levesett.» Sitatet er hentet fra utkastet til ny læreplan for fremmedspråkene. Vi kunne fortsatt, for hele læreplanen er gjennomsyret av tanken om at elevene skal tilegne seg interkulturell kompetanse, for sin egen del, men også for samfunnets del. Og hvordan lærer man språk best? Jo, ved å bruke språket i mest mulig autentiske situasjoner. Og hvordan tilegner man seg kulturell kompetanse best? Jo, fra innsiden, ved å møte mennesker på tvers av kulturer, samhandle, spise sammen, bli venner og sitte rundt det samme bordet. Utvekslingsturer med elever i andre land gir slik kompetanse. En uke i en vertsfamilie i Tyskland, Spania, Frankrike, eller et annet sted, gir innsikt og erfaring på et nivå som ikke kan gjenskapes ved vanlig klasseromsundervisning. Men per i dag, er ikke dette et tilbud som kan gis systematisk til elever i videregående opplæring, på grunn av manglende nasjonale finansieringsløsninger og på grunn av gratisprinsippet.

Gratisprinsippet hindrer internasjonalisering

Gratisprinsippet er nedfelt i opplæringsloven, og essensen i prinsippet er: «Offentlig grunnskole og videregående opplæring skal være gratis for elevene og foreldrene. Det betyr at elevene har rett til å få opplæring, uten å måtte betale for den» (Udir.no). Formålet er å sikre lik opplæring for alle barn og ungdommer i Norge. Gratisprinsippet er en viktig bærebjelke i norsk skole og samfunn. Men det har også konsekvenser som, etter vår mening, kan virke begrensende på opplæringen. Det er i praksis nesten umulig å ta med elever på utveksling og studieopphold i utlandet og samtidig følge loven. 

En kort forklaring av hovedmomentene i prinsippet: Gratisprinsippet åpner for turer i skolens regi, dersom skolen dekker alle kostnader. Det åpnes for pengegaver fra foreldre/foresatte, men donasjoner kan ikke gis enkeltelever, og det må gis anonymt. Ingen skal føle seg presset til å gi. (se Udir.no)

Elevene kan selvfølgelig selge vafler og kaker for å samle inn penger. Foreldregruppen til elever i videregående opplæring er ikke like lette å få med på dugnad som i grunnskolen. Og det kan vel ikke være meningen at et slikt ansvar blir lagt på lærere i videregående skole? De skal drive med opplæring, ikke kakebaking. Mange ildsjeler gjør dette allikevel, og all ære til dem for det, men den nasjonale intensjonen om økt internasjonal kompetanse i befolkningen, kan ikke basere seg på dette dugnadsarbeidet. Det blir dessuten tilfeldig og urettferdig. Noen elever får tilbudet, og de fleste får ikke. Mange skoler klarer på kreativt vis å omgå regelverket fordi ønsket om å ta med elevene på utveksling er så høyt, men det er uetisk å presse skolene til å operere i gråsonen av lovverket for å gi elevene et godt tilbud. Det er dessuten ulikt hvor strengt regelverket praktiseres i ulike fylkeskommuner og skoler, noe som gir store forskjeller i opplæringstilbudet, som jo er det motsatte av formålet med gratisprinsippet. 

Ekstern finansiering

En alternativ finansieringsmodell, som ofte trekkes frem, er muligheten for å søke om ekstern finansiering. Det finnes gode ordninger for å søke ekstern finansiering til elevmobilitet, blant annet gjennom Erasmus-pluss og Nordplus-programmene, og dette oppfordrer myndighetene til at man skal gjøre. Søknadsprosessen er imidlertid svært omfattende, og sjansen for avslag er stor. Med en god søknad på om lag 70 sider kan du sikre finansiering for en begrenset elevgruppe i noen år. Hvis du vil dra igjen, må du forfatte en ny søknad med et nytt prosjekt. Disse ordningene fungerer altså ikke hvis man ønsker å arrangere klasseutveksling i fremmedspråk som en fast ordning, for eksempel. Det er uforutsigbart, arbeidskrevende og et tilbud til noen få. Og hvem skal skrive søknadene? Lærerne? Noen videregående skoler har egne internasjonaliseringsansvarlige, og fylkeskommunene kan bidra, men igjen, det blir et urettferdig system, hvor noen får og de fleste ikke. Vårt inntrykk er at de internasjonale programmene blir brukt som en unnskyldning til å ikke få på plass gode nasjonale løsninger for elevmobilitet. Men mest av alt tydeliggjør det at nasjonale myndigheter mangler innsikt i hvor dårlig dagens løsninger er tilpasset realiteten på lokalt nivå.

Internasjonalisering et satsningsområde – på papiret?

I høyere utdanning er målsetningen at halvparten av studentene skal ha et opphold i utlandet i løpet av studietiden. Her er det massiv satsning og pengebevilgninger som følger med. Men er det ikke kunstig at denne innsatsen først starter på universitets- og høgskolenivå? Interkulturell danning må starte før elevene blir voksne, for at dette skal bli en integrert del av deres interkulturelle kompetanse. Både elever, lærere og skoleledere i videregående skole ønsker mer studentmobilitet, kanskje spesielt som en integrert del av fremmedspråkene, men også i tilknytning til andre fag. Men for at det skal kunne gjøres i praksis, må det være mulig å gjennomføre uten å bryte andre gode intensjoner i grunn- og videregående opplæring. Myndighetene må ta konsekvensen av sitt eget regelverk, og bidra til at det kan være mulig på en realistisk måte å skaffe midler til internasjonalisering og utvekslingsturer, eller aller helst, gjennom bevilgninger til studentmobilitet. Vi mener at, utilsiktet, blir resultatet av dagens situasjon, at sosial ulikhet kan øke fordi det ikke er et tilbud til alle. Familier med god økonomi tar med seg sine barn på utenlandsreiser uansett, men for elever som ikke vokser opp under slike vilkår, ville mobilitet i skolens regi bidra til sosial utjevning. Om nasjonale myndigheter mener alvor med fagfornyelsens intensjoner om økt interkulturell kompetanse, bør dette ikke være intensjoner kun på papiret. Løsninger må på plass som sikrer et likeverdig tilbud til alle elever. Vår påstand er at politikerne ikke skjønner skolehverdagen. Slik det er i dag, stikker gratisprinsippet «kjepper i hjulene» for internasjonalisering og utvikling av interkulturell kompetanse i den videregående skolen. Elevene går glipp av verdifull kompetanse som både de og samfunnet trenger.