Elevene fortjener meg ikke. Jeg er lei av hormonsuppa

Når jeg har det slik, må jeg se ekstra godt på den lille elefanten som står på pulten ved siden av pc-en. Den er skåret ut for hånd i mørkt tre og har en fantastisk finish. Hver gang jeg ser på den, får jeg et gledesglimt. Den passer inni hånda mi, og når jeg klemmer fingrene rundt den, blir jeg mindre gretten og motløs. Hvis jeg i tillegg løfter blikket og ser på en blyant-tegning av en mystisk mann, går alt bedre.

Ei venninne fikk en sms av en elev mens hun var i isolasjon: «Ikke for å mase men. Kommer du snart? Håper du kommer i morra.»

En kollega fortalte elevene sine at hun hadde fått problemer med nakken og måtte være borte en stund. De stirret storøyde på henne, og spurte i munnen på hverandre: «Er det vår skyld?» En av dem hun har flest feider med, lovet at han skulle være kjempegrei hvis hun kom likevel.

En annen kollega hadde lenge et lite dikt hengende ved pulten: «Solen kan ikke skinne/Sommeren varmer meg ei/uten en lærer som deg.» Hun fikk det av en tiendeklassing som var overveldet av takknemlighet og redsel da han skulle videre til videregående.

Hva er det som gjør at vi holder ut en krevende lærergjerning? Det er nok mange svar på det, men for meg koker det ofte ned til disse gledesglimtene elevene gir meg. De jager bort mørke episoder og gir meg bekreftelse på at jeg gjør noe viktig.

Gledesglimtelefanten fant jeg i postkassa. Den var pakket inn i tørkepapir og på en lapp sto det: «God jul. Du er kul». Jeg sendte takkemelding og fikk vite at hun hadde kjøpt den i Thailand. Hun tenkte på mine fortellinger om elefanter og elefantvideoene jeg hadde vist. «Det er alltid noe gøy i dine timer», avsluttet hun med. Jeg fikk klump i halsen av at en elev hadde tenkt på meg på et marked i Thailand.

Blyant-tegningen forestiller Doctor Who. Langs med tegningen står det: «Jeg har gått på fem skoler og aldri møtt en så god lærer som deg. Takk for at timene dine fikk meg opp av senga da alt virket håpløst.»

Man kan leve lenge på slikt. Nå trenger vi kanskje mer enn noensinne å finne frem disse gledesglimtene. Elevene bryr seg om oss … egentlig.