Friskoler, ressurser og mangfold

Begge har naturligvis sin fulle rett til å mene og skrive at alle barn burde gå i den offentlige skolen, men det er likevel noe underlig ved premissene som legges til grunn. I en leder i siste nummer av Utdanning bygger Hovland sin velkjente argumentasjon på
 
1) at det "fra hele landet kommer meldinger om nedskjæringer i kommunale og fylkeskommunale skoler" og
2) at "en del friskoler lokker med gratis pc til elevene, gratis bøker, utenlandsreiser og bedre oppfølging av hver enkelt elev".
 
Til 1) er å si at det meldes om så mangt i vårt medietette samfunn at man kan finne dekning for nesten hva som helst hvis man holder seg til mediebildet. Går man isteden til offentlig statistikk, er muligheten for å få en oversikt over det faktiske bildet adskillig større. De offisielle tallene fra GSI, SSB og Kostra viser følgende utvikling i ressurstilgangen i norsk grunnskole de siste fem årene:
2000-01, 2001-02, 2002-03, 2003-04 og 2004-05:
 
Antall elever: 581.788, 590.223, 600.382, 606.904 og 607.033
Elever per lærerårsverk: 11,4, 11,4, 11,8, 12,3 og 12,1
Elever per voksen: 10,5, 10,5, 10,8, 11,2 og 10,9
Beregnet gruppestørrelse: 13,1, 13,1, 13,4, 13,6, og 13,7
Utgift i kroner per elev: Tall for 2000-01 foreligger ikke, 58.052; 59.031, 63.469 og tall for 2004-05 kommer i mars
 
Det er vel vanskelig å beskrive dette som nedskjæringer over hele landet?
 
Til punkt 2 i Hovlands argumentasjon: Friskolene får som kjent et tilskudd som utgjør 85 prosent av driftskostnadene i tilsvarende offentlig skole. De resterende 15 prosentene kan tas inn i form av skolepenger, men det er satt klare grenser for hvor store de kan være. Når det gjelder bygg/husleiekostnader, får friskolene et mindre tilskudd og har dessuten en begrenset mulighet til å ta ytterligere skolepenger for dette formålet.
 
Hovedpoenget med dette regelverket er at friskoler og offentlige skoler skal likebehandles i størst mulig grad. Hittil har offentlige skoler hatt en stor fordel ved at kostbare investeringer i bygg er blitt dekket av skattebetalerne uten at friskolene har fått tilsvarende tilskudd til dette formålet.
 
Samtidig setter det offentlige klare begrensninger på skolepengene, som gjør at en friskole totalt sett i hvert fall ikke vil få større tilgang til ressurser enn en tilsvarende offentlig skole. I de fleste tilfeller vil en friskole tvert imot ha mindre å rutte med og være avhengig av ekstra tilskudd, frivillig innsats og idealisme fra foreldre, lærere eller eiere.
 
Hvis en friskole i en slik situasjon kan tilby elevene noe mer enn den offentlige skolen - enten det er gratis lærebøker eller bedre individuell oppfølging - er det all grunn for den offentlige skolen - ja endog for bladet Utdanning - til å stille seg spørsmålet om hvordan dette er mulig: Hva er det som gjør at en friskole innenfor tilsvarende eller dårligere økonomiske rammer kan tilby goder som den offentlig skolen stort sett ikke har lyktes med, f.eks gratis pc-er?
 
Hvis det er riktig at friskoler på denne måten får mer ut av de samme ressursene, understreker det, etter min mening, at den offentlige skolen har behov for de utfordringene som følger av større valgfrihet og større mangfold.