Historien er vevet inn i vår tid

Regjeringen har nylig luftet sine planer om å endre skolens innhold på en inngripende måte. Det kalles rett og slett å «åpne dører til verden og fremtiden». Stortingsmeldingen om fullføringsreformen strider mot læreres erfaringer i skolen og innledes med en rekke negasjoner og beskrivelse av mangler på et veldig generelt grunnlag. Er dette regjeringens forsøk på å bygge seg selv opp i politisk nedgangstid?

Et av forslagene fra statsråd Melby som har vakt særlig stor oppmerksomhet, er bortfallet av obligatoriske kjernefag i fellesprogrammet. På hvilket grunnlag har regjeringen kommet til en slik konklusjon?

Når statsrådene svarer, lar de ofte kjernen i skolen bli oppløst i det velklingende begrepet «frihet til å velge selv», og dette kan smigre ørene til unge mennesker, men det gir dem ikke den kunnskap og dannelse de har krav på. Skolen fyller ikke sin oppgave når eleven skal «lære etter sin egen smak». Hvis myndighetene skal legge likhetsprinsippet til grunn, er det lite hensiktsmessig å ekskludere elever fra kjernefagene. Jeg vil her kommentere regjeringens utsagn i Stortingsmeldingen som danner premiss for endringsforslagene.

Les også: Langer ut mot planene om å kutte i fellesfagene

I stortingsmeldingen leser vi: «Dagens opplæring i for liten grad er tilpasset elever med svake forutsetninger». Dette kan vi vanskelig se stemmer med virkeligheten. Elever med svake forutsetninger får en rekke individuelle tilpasninger, både hva angår mengde fagstoff, tid, innleveringer og oppgavetyper. Elever som sliter med skriving, får tilbud om muntlige prøver. De får mulighet til ekstra hjelp av fagpersonalet og elevtjeneste, og de får utsette fag til senere. Enkelte ganger må vi trå ekstra varsomt. For når elever faller fra, ligger det ofte sammensatte personlige årsaker bak; i livet, hjemmeforhold eller psykiske årsaker som depresjon, angst og uro. Her er svaret individuell psykologisk hjelpetjeneste og samtaler, ikke bortfall av obligatoriske fag for hele elevgruppen.

Dertil hevder regjeringen at «videregående er i for liten grad tilpasset mangfoldet blant elevene – og de ulike utfordringene elevene har.» Mangfold blant elevene er en berikelse i et klasserom, og sier noe om verdien av fellesskap og kjærlighet. Mangfold er også en viktig verdi i de fleste fag. Religion handler om å forstå ulike perspektiver, og samfunnsfag og historie gir oss forståelse av hvor vi er, nasjonalt og internasjonalt, før og nå, og hvilken retning vi ønsker å gå. Det kulturelle mangfoldet er også utbredt i mitt fag, norsk, der en stor del av faget omhandler minoriteters kultur, mangfold i tale- og skriftspråk, samt kulturelle perspektiver og følelsesmessige fargespekter i litteratur. For ikke å glemme mangfoldet i våre omgivelser; naturen og geografien. Hvordan kan regjeringen hevde at skolen ikke ivaretar mangfoldet? Det er sannelig en gåte.

Enda mer forundret ble jeg da jeg leste at «elevene ikke blir godt nok forberedt på videre studier og fremtidens arbeidsliv». Elever på studiespesialisering forbereder seg til studier ved universitetene, og de er glitrende og forventningsfulle elever. De erverver seg dybdekunnskap i kjernefag, lærer kritisk tenkning og analytisk, faglig skriving. Fordypning og problemløsning forutsetter dypere kunnskap, ikke ved å lukke fagene og fortiden ute. Å være menneske er å være med, ikke bare i samtiden, men også i historien.

En stortingsmelding må også favne elever som ikke har høye ambisjoner i arbeidslivet. Derfor har begrepet «medmenneske en større dybde og rekkevidde enn å lykkes med inntakspoeng. Dybdelæring handler om noe mer; å utvikle helhetlig forståelse og se sammenhenger, og det alene gir ungdommen og livene deres mening og retning. Gjennom opplæringen vil eleven øke sin bevissthet og se personligheten utfra en ny synsvinkel, i lys av historien. Vi danner tillitsfulle mennesker som går inn i sin tid, i fellesskap med andre, og relaterer seg til andre kulturer, ikke i selvhevdelse for seg selv.

Både kritisk tenkning og demokratiforståelse har noen klare kunnskapspremiss. Begrepet «deltagende demokrati» forutsetter grunnleggende kunnskap om den franske revolusjon og maktfordelingsprinsippet. Hvordan skal vi kunne forstå de høyreekstreme kreftene i samtida uten å kjenne raseideologien og de historiske prosessene som ledet menneskeheten ut i den mørke natt under andre verdenskrig? For å få dypere innsikt i finanskrisen må vi gå tilbake til kapitalismens opprinnelse. Ser man nøye på disse premissene, er det ikke vanskelig å forstå at historiekunnskap innebærer en mye mer radikal «aktualitet» enn den som kommer fram i regjeringens nyttebegrep

Nyttebegrepet fører til enda en konsekvens: «fagopplæringen dekker ikke elevenes og arbeidslivets behov godt nok.» La meg først påpeke at utdanning vender seg primært til den menneskelige dannelse og frie tanke som ligger i skolens vesen. Om skolen vil bli tro mot seg selv handler det ikke bare om å følge en arbeidsplan slavisk, måle effekter og tenke på nytte i materiell forstand.

Elever som går en yrkesrettet utdanning, får ellers solid, oppdatert kunnskap om yrket de skal inn i, både teoretisk og gjennom praksis. Den teknologiske datakunnskapen er vel etablert. Summen av fag gjør eleven godt skolert for det moderne arbeidsliv. Videre har kunnskap en verdi for elevens egen skyld og modning. De er nasjonens humanistiske arvtagere som legger grunnlag for en god og sunn samfunnsutvikling.

De ulike krisene i et samfunn, enten det er økonomiske kriser, klimakriser, eller politiske kriser, krever dybdekunnskap i historie, samfunnsfag og naturfag. Kunnskap er premisset for å kunne navigere i ulendt terreng, være innovativ og løsningsorientert. For å vite hvor man skal gå, trenger en å vite hvor man står. Det er dette som uteblir i regjeringens planer når de velger å svekke fellesprogrammet.

Ut fra stortingsmeldingen blir grunnlaget for regjeringens planer åpenbart for oss, og det blir tydelig at påstandene fremmes på bakgrunn av mangelfull kjennskap til fagene i skolen. Endringsforslaget vil få store konsekvenser for mange elever, og reduksjon av fag kan ikke på noen som helst måte forveksles med fornying. Det blir fullstendig umulig å kjenne seg selv og sin tid uten solid kunnskap i kjernefagene.

Kunnskapene er bærebjelken i en opplyst nasjon, og uten disse søylene er det vanskelig å forstå de store linjene i tilværelsen. Mennesket er langt mer seg selv når det innlemmes i sin historie, i sitt samfunn, i menneskeheten, i sin natur og sin tid. Det handler om å høre til.