Profesjonsetikk var avgjørende da Lippestad sa ja til Breivik

– Jeg så ikke det tekniske i rettssaken og hvordan jeg skulle løse den, men jeg så på det etiske: Det var det riktige å gjøre, sier advokat Geir Lippestad.

I dag holdt han et foredrag om etikk som oppvarming til saken om opprettelsen av et profesjonsetisk råd for lærere på fylkesårsmøtet til Utdanningsforbundet Buskerud.

– Kona mi ga det beste rådet

Lippestad gikk tilbake til dagen etter 22. juli 2011, da Oslo-politiet hadde ringt ham for å spørre om han ville komme Breiviks ønske i møte: å representere terroristen som forsvarer.

– Jeg skulle gjerne stått her og sagt at jeg visste hva jeg skulle gjøre. Det gjorde jeg ikke. Jeg hadde en reaksjon som jeg ikke er spesielt stolt av, jeg tenkte: «Ikke tale om! Jeg vil ikke være en del av dette. Det er ikke mitt problem.»

Det ble kona til Lippestad som ga advokaten rådet som gjorde at han endte med å si ja:

– Jeg håpet hun skulle si «ikke gjør dette». Jeg så etter en flukt. Det er sånn man reagerer. Men hun er sykepleier, og sa: «Hadde Breivik kommet inn til sykehuset med skuddskader hadde ikke jeg latt være å gjøre jobben min fordi jeg ikke likte det han hadde gjort. Det er min etikk. Hva er din, Geir?»

Han gikk en tur og tenkte på alt som kunne gå galt; tenkte på alle grunner til å si nei.

– Men så tenkte jeg: hva er min etikk? Hva er jeg stolt av? Jeg er stolt av at vi har rettssikkerhet i vårt land. Jeg er forsvarer fordi det er et viktig demokratisk gode. Da ble jeg tryggere. Pulsen gikk ned. Hodet ble klarere, og det var enkelt å ta valget, sier Lippestad.

Dommen fra omverden

I timene og dagene som fulgte terrorangrepet på Utøya og i Oslo var det en del murring, og Lippestad forteller at det ble mumlet om dødsstraff, og om at man måtte løse denne saken på en annen måte enn vanlig.

– Men man skal møte et menneske med menneskeverd, med rettigheter. Menneskeverdet er absolutt. Det gjelder også i skolen. Vil du svare med samme mynt, eller vil du være bedre, sier Lippestad.

Han spurte forsamlingen retorisk:

– Hva gjør du når du har en ekstremist i klasserommet eller på skolen? Utviser, eller legger du til rette? Det er ikke et argument at du ikke liker det personen har gjort. Vi må si ja, og den neste diskusjon er «hvordan tilrettelegge»?

Han peker på at mye av det profesjonsutøvere gjør, gjør man på bakgrunn av omverdens dom.

– Ingen som liker at hele foreldregruppa er supersinte. Vi styrer ofte etter hva omverden synes om det vi gjør. Etikk handler om å ikke synes synd på seg selv. Det er ikke lærerne det er synd på, men eleven som må ut i spesialundervisning og foreldrene som skal stå i dette, sier Lippestad.

Metodisk innfallsvinkel

– Klarer man en balanse mellom verdibasert ledelse og målstyring, da får du drømmelæreren.

Thom Jambak stilte i etterkant spørsmål til Lippestad, om hvem han mente skulle sitte i et profesjonsetisk råd for lærere.

– De som eier problemstillingene, som lærere og professorer. De må være flertall. Så kan det være lurt å ha med noen som kan løfte dette opp, en filosof for eksempel.

Han svarte videre på spørsmål om metodisk innfallsvinkel:

– Man må ikke ta opp enkeltsaker. Læreryrket har jo mange konkrete problemstillinger, for eksempel hvor god er vi på inkludering, psykisk helse, handler frafall om måten vi driver skolen på. I et slikt råd kan man hente opp en del problemstillinger som man har hatt i årevis.

– Må ikke begrense

Lippestad mener at man ikke alltid trenger å løse problemet, men heller diskutere grunnleggende rundt verdiståstedet som gjør at «ting blir sånn».

– Ja man skal inkludere i klasserommet, men det er ikke alltid menneskeverd å inkludere en veldig syk elev i klasserommet.

– Et slikt råd bør være god på etisk verdibasert kommunikasjon. Hvis det er konkret, er det veldig interessant for samfunnet. Et profesjonsetisk råd må ikke brukes for å begrense mangfoldet av meninger, avsluttet Lippestad.