Av med skolens silkehansker i miljøkampen

Til grunn for denne pessimistiske, nedslående og i overkant brutalt generaliserende konklusjonen, ligger over 60 skolebesøk i regi av Den kulturelle skolesekken gjennom en periode på to år. Med foredraget «Håp eller katastrofe» har vi, en forfatter og en tidligere FN-direktør, forent våre krefter for å fortelle ungdommer om jordas begredelige tilstand: En kanskje noe overraskende ekvipasje, men det er stadig større grunn til å gripe etter skjønnlitteraturens dystopier for å kunne forestille seg det som kan vente oss om vi ikke foretar en gigantisk snuoperasjon for å forhindre en katastrofal global oppvarming. Fortsetter dagens utslipp, vil kloden få en gjennomsnittlig temperaturøkning på 3-4 grader i dette århundret, med så alvorlige konsekvenser at det nærmest er umulig å skulle se det for seg.

Man skulle tro at hvis det var noen i dagens samfunn som var opptatt av global oppvarming og tap av natur og dyreliv, så var det de unge. Men slik er det ikke.  Før vi legger ut om klimaendringer og den 6. masseutryddelsen som vi står på terskelen til, starter alltid foredraget med et spørsmål til ungdommene om de har hørt om global oppvarming. I regelen rekker de aller fleste opp hånda. Men når vi så spør om de er bekymret for det som skjer og engster seg for framtiden, er det sjelden flere enn en håndfull som bekrefter dette.

Man kan selvsagt argumentere for at det er bra de unge ikke går og engster seg for noe de uansett ikke får gjort noe med – «generasjon Skam» har da mer enn nok å bekymre seg over på andre felt i livet! Og det kan synes som om nettopp et slikt argument er blitt brakt til torgs da lærebøkene og skoleplanen for ungdoms- og videregående skole ble utformet. For går man til pensumlitteraturen, er global oppvarming blitt avspist med noen ytterst forsiktige og ufarliggjørende formuleringer av typen «mange forskere mener vi vil få en temperaturøkning, noe som kan føre til villere og våtere vær». Det er jo åpenbart at man ikke blir særlig skremt av slikt.

Som enhver bør ha fått med seg, er virkelighetens fakta nok til å frarøve noen og enhver nattesøvnen. Gjennom meteorologiens historie har de ti varmeste årene, globalt sett, alle funnet sted siden år 2000. Så langt har gjennomsnittstemperaturen steget med én grad siden førindustriell tid, og den øker med 0,2 grader hvert tiår. FNs mål om å tilstrebe en stans i oppvarmingen ved 1,5 grader, likner mer og mer en fjern ønskedrøm. Også målet om i hvert fall å stoppe på de meget kritiske to gradene synes uoppnåelig med dagens politikk: Utslippene av klimagasser øker for hvert år i stedet for å avta. Forbruket stiger, olje og gass pumpes opp minst like ivrig som før, og det åpnes fortsatt nye kullkraftverk i et forrykende tempo. Som om ikke dette var nok, er bestanden av ville dyr, fugler, insekter, fisk og amfibier blitt redusert med 50 prosent på kun 40 år. Regnskogene hugges ubønnhørlig ned. Havene overfiskes og fylles med plast. Biotoper dreneres, brennes, sprenges og endevendes, for til slutt å bli lagt under plog, asfalt og betong. Menneskene blir stadig flere: 90 millioner for hvert eneste år. Presset på våre stadig mer skrantne ressurser øker bokstavelig talt for hver dag.

Det er ikke rart mange blir motløse av slike tilstandsrapporter. Men det finnes fremdeles håp. Den siste delen av timen med elevene bruker vi til å presentere løsninger, og hva de unge kan og bør bidra med for å unngå en klima- og miljøkatastrofe. For vi har teknologien og kunnskapen som skal til for å stoppe den globale oppvarmingen. Vi vet at fredning av biotoper og naturområder gir umiddelbar virkning, og at naturen har en formidabel evne til å komme til hektene igjen. Vi vet at familieplanlegging, seksualundervisning og prevensjon fungerer. Men de positive kreftene som forsøker å bremse det løpske godstoget med kurs mot stupet, er så frustrerende svake. Økonomi og politikk ligger i lokomotivets fyrkjele, og det er et mektig drivstoff.

Fortellingen vår gjør inntrykk. Etter foredraget får vi gang på gang høre at dette treffer, og elevene ønsker ofte en videre diskusjon i etterkant. Det er ikke så rart, for ikke bare er det vi forteller nytt for veldig mange, men det er nettopp våre barn og ungdommer som vil få problemet midt i fleisen. Vi, dagens voksne, klarer åpenbart ikke jobben vår med å berede grunnen på best mulig vis for den kommende generasjon. Og som for å skjule våre unnlatelsessynder, dekker vi til sannheten for de unge. Så får heller virkeligheten komme som et sjokk for dem når det er deres tur til å ta over.

Denne tildekkingen må ta slutt! Når Utdanningsdirektoratet nå skal legge frem skisser til ny læreplan, bør silkehanskene man til nå har tatt på seg seg ved berøring av det som har med naturødeleggelser og klima å gjøre, være erstattet av boksehansker. Lærebøkene må oppgraderes betraktelig og få med den siste kunnskapen på området. Lærernes kompetanse på natur og klima må styrkes, og de må få støtte til å kunne fortelle den ubehagelige sannheten til elevene. Smerten det kan medføre å skulle forklare hva som med størst sannsynlighet ligger og venter på de unge i framtiden, kan bare dempes gjennom gode fagkunnskaper og et oppriktig engasjement for å bevare mest mulig av det fantastiske mangfoldet som planeten vår er velsignet med.

Konklusjonen i FNs nye klimarapport bør runge som en dommedagsklokke. Dette er vårt 9. april, folkens, så gjør dere klare til kamp – det blir tøft, og vil koste en bråte med penger, men det er en kamp vi skal og må vinne, for naturens og våre barn og ungdommers skyld!

* Sigbjørn Mostue er forfatter, og Svein Tveitdal er tidligere FN-direktør.