Skolen bidrar til at flere barn opplever stress

Stadig flere barn og unge ser ut til å oppleve stress i den grad at de har behov for hjelp fra helsevesenet. Skolen bidrar sannsynligvis til denne utviklingen, og det er nødvendig at skole og helsevesen nå går sammen for å finne ut hvordan man kan snu denne utviklingen, sier avdelingsoverlege og professor Trond H. Diseth ved Rikshospitalet.

Stress er en naturlig del av livet, og vi må alle oppleve stress av og til, sier Diseth. Hver gang barnet skal bevege seg videre over i et nytt utviklingstrinn for nye ferdigheter og ny innsikt, vil det nødvendigvis bli utfordret, og dermed oppleve stress i større eller mindre grad. Problemet oppstår når vi utsetter barnet for situasjoner som overskrider dets kapasitet og mulighet til å skape mening og sammenheng.

Denne form for stress blir uoverkommelig og uløselig, og det medfører at barnet ikke klarer å gjøre opplevelsen til en nyttig erfaring til senere bruk. Erfaringen kan da i stedet bli lagret som kroppslige, sansemessige og følelsesmessige delhukommelser som får leve sitt eget liv og som ikke kan uttrykkes gjennom et verbalt språk.

«Det vil påvirke barn negativt hvis de stadig må forholde seg til nye lærere, enten fordi læreren stadig blir byttet ut, eller fordi ansvaret er fordelt på mange lærere»
Avdelingsoverlege og professor Trond H. Diseth

Kroppens eget språk

Når barnet dermed ikke innehar et verbalt språk for å uttrykke belastninger og følelser, så begynner i stedet kroppen å kommunisere med sitt eget språk. Dette kroppslige språket kan være smerter i mage, hode eller rygg, eller generell tretthetsfølelse. I de mest alvorlige tilfellene kan uttrykksformen være kramper, lammelser, blindhet og døvhet. Når barnet får profesjonell hjelp med «å oversette» det kroppslige uttrykket til verbalt språk, så kan disse symptomene forsvinne.

Diseth anslår at rundt 30 prosent av alle barn og unge erfarer kroppslige plager på grunn av stress, 10–15 prosent av disse er så alvorlige at de trenger hjelp fra helsevesenet. De mest alvorlige tilfellene, med lammelser o.l., utgjør under én prosent. Selv har hans klinikk 40 til 60 slike tilfeller hvert år.

400 prosent økning på 5 år

Når Diseth anslår at stressproblemer blant barn og unge øker, så er det basert på erfaringer fra hans egen klinikk. I løpet av de fem siste årene har antallet henvendelser økt med 400 prosent. Det er selvfølgelig en mulighet at økningen kommer fordi folk i større grad melder inn slike plager til helsevesenet, men med en så stor økning mener Diseth at man temmelig sikkert kan slå fast at også selve forekomsten av stressplager er i vekst.

Han mener også at man har indikasjon på hvilke faktorer som skaper denne økningen. Ulike former for alvorlige traumer og overgrep, og fastlåste skilsmisse- og lojalitetskonflikter i familier har vært og er fortsatt viktige grunner til stressrelaterte tilstander hos barn. Men disse formene for stress ser ut til å være ganske stabile. Det som nå øker, er stress forbundet med krav som ikke er tilpasset barnets evner, alder eller nivå og krav som ikke er tilpasset barnets følelsesmessige behov.

Stress koster samfunnet dyrt

Denne økningen bør tas på alvor, ikke bare fordi den skaper ubehag blant dem det gjelder. Økende stress blant barn og unge påvirker også barn og unges mulighet for å gjennomføre opplæring, og ikke minst, stressrelaterte lidelser legger også beslag på betydelige ressurser innenfor helsevesenet. Mellom 10 og 15 prosent av henvendelsene til fastleger har med stressrelaterte tilstander å gjøre. Barnepoliklinikkene opplever at opptil 50 prosent av henvendelsene har stress som utgangspunkt.

Dette er ressurser som samfunnet kunne hatt behov for å utnytte til andre formål. Dessuten er det ifølge Diseth en helt unødvendig ressursbruk. – Vi vet hva som skaper stress, og vi vet hva vi kan gjøre for å minske stressnivået blant barn og unge, sier han.

Oversikt, forutsigbarhet og kontroll

– Mitt mantra er at barn og unge i kraft av sin utvikling har et eksistensielt behov for trygghet gjennom oversikt, forutsigbarhet og kontroll, sier Diseth og nevner fire momenter som skolen bør være spesielt oppmerksom på når det gjelder å ivareta slike rammebetingelser for en god oppvekst.

For det første trenger barn kontinuitet i sin voksenkontakt.

– Det vil påvirke barn negativt hvis de stadig må forholde seg til nye lærere, enten fordi læreren stadig blir byttet ut, eller fordi ansvaret er fordelt på mange lærere. Den klassiske klasseforstanderen med ansvar for en ikke altfor stor gruppe barn, er den beste modellen for å unngå stress, sier Diseth. Men lærere han er i kontakt med, forteller at de opplever at tid er blitt en knapphetsressurs. Skolehverdagen er blitt så preget av faste oppgaver, rapporteringer m.m. at læreren ikke får tid til å bygge opp relasjon til barna.

– De vet hva de skal gjøre, men de finner ikke tid til å gjennomføre det, sier Diseth.

Et annet moment er forutsigbarhet når det gjelder det fysiske rom og sosialt miljø. For barn er det bra å få opplæring sammen med noen faste klassekamerater i faste og trygge omgivelser. Det å stadig sette sammen og dele opp grupper kan nok for skolens side oppleves som hensiktsmessig, men kan altså skape en opplevelse av utrygghet og stress.

Det siste aspektet er måten vi vurderer barn på.

– Jeg er personlig for prøver og karakterer, de er en nødvendig del av skolens virksomhet. Men når barnet blir testet for ofte, så vil det gå galt. Barn har behov for å kunne prøve og feile under trygge omstendigheter, dessuten må de få tid til å utvikle sosiale relasjoner, ikke minst til læreren. Mange barn som jeg har kontakt med, opplever at det de gjør aldri er godt nok, at de blir testet så ofte at de ikke får pusterom, sier Diseth.

Trenger dialog mellom skole og helsevesen

Han forteller at spesialpedagogene i teamet hans stadig må gjenta det samme budskapet når de skal tilbakeføre elever til skolen: Ikke tenk på prestasjoner før eleven er klar for det, ta en pause i testingen. Men det viser seg at for mange skoler er det vanskelig å akseptere at elever skal gå i en periode uten å gjennomføre tester, prøver og karaktersetting.

Diseth mener det viktige nå er å få satt det økende stressnivået og helseplagene blant barn og unge på dagsordenen og få til en dialog mellom helsevesen og skolen. Selv har han fått klarsignal for å drive mer oppsøkende virksomhet på skoler, og avdelingen arbeider for å ansette flere spesialpedagoger som kan bidra til dialogen mellom helsevesen og skole.