Hjem kjære hjem – et motivasjonseksempel i historiefaget

Min bestefar hadde to hester, svarte, en het Abigail og en Frøya. Med disse foran vognen galopperte han gjennom byen. Han var godt kjent og folk var alltid glad der han kom. Hvorfor skal du snart få vite. 

En annen velkjent person i min hjemby var fotograf Nyblin, den eneste profesjonelle fotograf og derfor hos ham vi alle ble fotografert til dåp, første skoledag, konfirmasjon, bryllup og med den gjeve svarte studenterlua med dusk på høyre skulder. Nyblin brukte fotoapparat med linser, stativ, blitzpærer, filmruller, fremkalling i kjemiske bad i mørkerommet før vi omsider ble stilt ut i glass og ramme i butikkvinduet. Kanskje var det derfor vi lot oss fotografere? En slags oppdatering av status? 

I dag er Nyblin død, butikken avviklet. Fotografering foregår på annet teknisk vis, med annet utstyr. Den teknologiske utviklingen har ført til at behovet vårt for bilder er endret. Hele livsførselen vår er annerledes. Før smilte man og så folk i øynene. I dag oppdaterer hippie-generasjonen seg hjemmevant på Facebook ved å legge ut bilder tatt med mobiltelefonen, og deres gamle slagord: «heller leve livet og dø som ung» er byttet ut med ønsket om kunne leve aktivt lengre og lengre. Nå vil vi være unge til vi dør og smiler mot hele verden med håp om at så mange som mulig skal sende bildene videre som en uendelig stafett i det offentlige rom og helst med påskriften «likes». Tilbud i fleng står i kø. Hvordan skal vi rekke over alt? Yolo/you only live once. Tidsklemme. 

Men Nyblin-navnet huskes. Ikke fordi han kom fra en familie hvis aner gjennom to hundre år arbeidet med trykking og fotografering, at nesten alle brødrene og konene deres var fotografer. Ikke fordi han kom til byen etter å ha gått i lære i Finland og hentet kunnskaper over den jevne nordmann, eller fordi han var en inspirator for lokale amatørfotografer. Han huskes fordi han også hadde fotografering som hobby og i fritiden fotograferte bygninger, fasader, utsmykninger, kaier, båter, tog, parker, omland utendørs og folk innendørs i sitt rette arbeidsantrekk på sine arbeidsplasser. Et stort arkiv med Nyblins fotografier fra 1896 til 1935 disponeres i dag av Telemark og Grenland fylkesmuseum, hvorav mange er lagt ut databasen DigitaltMuseum. I tillegg omfatter museets bildearkiv fotografier fra entusiastiske lokale amatører. Bildene er jevnlig blitt hentet fram til årbøker og temabøker tilgjengelige i bokhandel og bibliotek, avisartikler og til utsmykning i offentlige lokaler, restauranter og hoteller. 

Sitter du for eksempel på Vannfronten, på en restaurant på Langbryggene rett ved Stordalens Choice Hotell, ser du rett inn i Tollboden, rett over mot Unions fabrikker og første sluse i Telemarkskanalen, og oppover mot Fiskeslepet langs en nedlagt jernbaneskinne. Jernbanestasjonen er nedlagt og der Stordalen har anlagt parkeringsplass lastet blant andre Arnardo av sine elefanter og øvrig sirkusutstyr når han ankom byen med tog, til stor begeistring for oss barn som sto og så på. Unions papirfabrikk med sine tømmerstabler og flishauger som ble omdannet til avispapir og dels gjennomsiktig tegnepapir, dagens kalkerpapir, hva vi den gang kalte for smørpapir, og ikke minst de kraftige svovelutslippene gjennom pipene som forpestet lufta og stakk i brystet og ga mange astmatiske problemer, er nedlagt og stedet overtatt av skatepark med dagens graffiti, teater og videregående skole.

Fiskeslepet med fiskebasarene er blitt grøntområde og minnene om predikanten Åge Samuelsen som sto på rampen og talte i tunger foran sin skare av et tusentall tilhengere som trengte seg sammen i en stor flokk mellom ham og bryggekanten slik at de bakerste av og til falt i vannet, er fjernt. I dag ligger en naken gutt av bronse i graset og leser i en bok. Langs kaia foran og bak Tollboden ligger ikke lenger Wilhelmsens lastebåter på rekke og rad. Ingen sjauere i sving. I dag er det bare fritidsbåter som venter på å slippe opp i slusen og begynne turen oppover Telemarksvass-draget. Det er ikke lenger noen transport nedover kanalen av tømmerflåter som ble ankret opp ved papirfabrikkene og der vi unger snek oss inn og lekte på uten lov på kveldene. 

Men inne på restaurantveggen og i hotellrommene dukker lokalhistorien opp i form av Nyblins bilder fra byens arbeidsliv, tømmerfløting og detaljer av arbeidsredskaper. Og i restauranten henger det, tror du ikke, et sort hvitt bilde av to svarte hester foran en vogn, med fem personer sittende og min bestefar stående bak til høyre. «Byens første brannmannskaper, 1923» står det tekstet under bildet, og videre «til høyre brannmester Gunnar Holt».

Han var glad i sine hester, bestefaren min, og bodde slik at han gikk rett fra leiligheten til stallen når de skulle rykke ut. «Da bilen kom», står det i årbøkene fra den lokalhistoriske foreningen, «ble hestene slaktet». Hva må ikke den arme mann ha tenkt og følt om det såkalte fremskrittet han tok del i. Var han imot? Var han glad? Skrev avisene noe om det? Demonstrerte folk i gatene? Det vet ingen, men noen år etter, i 1927, er han avbildet på Skiens første brannbil, en FWD Modell B med firehjulstrekk og hele 55 hestekrefters motor. Livet hadde gått videre.

Utnytt forandringene 

Alle vet at endringer kommer hele tiden og at vi selv er midt oppe i dem. Slik er historien alle steder. I morgen er i dag i går. Begrepet historie betegner et alminnelig begivenhetsforløp i det tidsrom det foreligger skrevne opplysninger om. Mitt er like viktig som ditt. Alle kjenner seg igjen fra sine egne hjemsted. Familiene gjennom flere slektsledd er en del av det. Mine barn spisser ører nå jeg forteller hva jeg selv husker er blitt fortalt om arbeidet ved den første brannstasjonen og senere yrkesvalg. Personnavnene forteller likeså om tradisjoner. Jeg ble oppkalt etter min bestefar. Hva var vanlig på ditt hjemsted?  

I dag er Skien by bygget ut, men folk synes fortsatt det er interessant å se hvordan det så ut før vi selv vokste opp. Nyblins fotografier gir dem svar. I dag utgjør bildene en lokalhistorisk skatt, en kilde som så vel skoleelever som den vanlige mann og spesielt interesserte kan ha glede av. I tillegg er det utarbeidet digitalt nærmiljøatlas, en database med henvisninger til lag og foreninger, museer og arkiv, bøker og artikler, kalendre og kart som inspirerer interesserte brukere i alle aldre til å ta fatt på det rike opplevelsesstoffet som omgir en til daglig. 

Mulighetene er mange. Mens vi i mine skoledager bare ble hørt i lekser i klasserommet, omfatter undervisningen i dag så mye mer og spennende. Elevene får lage rapporter og avisartikler og slik øve seg i tekst, tegning og foto, eller presenteres gjennom intervju i lokalavisen. Mange liker å redigere stikkord, illustrasjoner og musikk på PowerPoint eller lager video der elevene stiller spørsmål på journalistisk vis og får voksne i nærmiljøet til å svare slik at seeren får beskrevet resultatene i sammenheng. Andre synliggjør resultatene som en utstilling på skolen/i et butikkvindu/på rådhuset eller dramatiserer det som en animasjonsfilm med figurer som elevene lager selv eller i form av et historieskuespill med elevene i rollene. Elevene presenterer det også som en quizz om hjemstedets historie til bruk for lokalavisa, utarbeider forslag til informasjonsskilt som kommunene kan sette opp lokalt og bli grunnlag for lokal kulturvandring med elevene selv som guider. 

Historietimenes styrke er å være en ideskaper og pådriver til å fordype seg i lokalhistorie og sette elevene i gang med å skrape i den historiske ferniss på hjemstedet sitt, slik jeg har forsøkt å fortelle i min lille fortelling fra mitt, oppdage en masse spennende forhold, opplysninger som gjør at de kan være stolte av hjemstedet sitt, uansett hvor det er og få lyst til å utvikle det og utnytte det videre. 

Alle steder har gjennomgått en utvikling preget av landskapet. Rundt min hjemby finnes store sand- og grusavsetninger fra istiden. Alle kjenner liene og bakkene fra skiturer og fritidsaktiviteter, hvilket bidrar til at kart med koter ikke oppfattes som så umulige å tolke.  Her har bodd folk lenge. Som andre hjemsteder inneholder det historier om hvordan menneskene fant seg til rette i naturmiljøet, skapte næringsgrunnlag av fiske, fangst, gruvedrift, kraftverk, landbruk, skogbruk, industri, utviklet et samfunn og tar vare på mulighetene i dag. Som Solum historielag skriver: «Lat oss ikkje forfedrane gløyma, under alt som me vende og snu, for dei gav oss ein arv til å gøyma, han er større enn mange vil tru». 

I 1958 feiret f.eks. byen 600 års jubileum, men det var før byen visste hvor gammel den er. 

Fortidens natur og kultur henger nøye sammen med samtidens. Da jeg gikk i 5. klasse var det registrert rundt 28 helleristninger på 6 lokaliteter. Ingen brydde seg om dem. Jeg har aldri sett dem. Lærerne nevnte dem aldri. Var det derfor jeg heller valgte å utdanne meg som biolog og ikke historiker? Læring er noe som skjer i og med eleven. Undervisning er noe som blir gjort av en annen. God undervisning setter læring i gang. Vellykket læring krever motivasjon både hos lærer og elever. Læring skjer ved at det nye forstås ut fra det kjente. Opplæring må knyttes til egne iakttakelser og opplevelser til lokale erfaringer, eget målføre, impulser fra massemediene. Opplæring må tilpasses slik at barn og unge får smaken på den oppdagerglede som kan finnes både i nye ferdigheter, praktisk arbeid og kunst. Det elevene tar med seg fra hjem, bosted eller tidligere skolegang avgjør hvilke forklaringer og eksempler som skaper mening. 

Ta initiativ

Først etter 2003 har flittige pensjonister sett nærmere etter under grastorv og skvettet vann på åpne bergflater og funnet spor av 2–3 tusen års lokal historie. Arkeologer har deretter dokumentert funnene og i dag er over 1100 bronsealder bilder registrert fra over 40 lokaliteter. Telemark fylkeskommune har i dag fem arkeologer i fast arbeid i Team Kultur med fokus på soler, hjul, skjold, hester og folk med dyr i båter, roere med padleårene hevet. Rundt de flotteste har Fylkeskonservatoren fått bygd paviljonger av tre der skuelystne kan gå, se og ikke berøre, og for skoleklasser er det trykket undervisningshefter. Turistkontoret har egne nettsider om det og det hele inngår nå i det kulturelle tilbudet besøkende gis når de kommer. Nå er ikke Skien bare Henrik Ibsens fødeby lenger, i turistsammenheng. 

Oppe på raet, Geiteryggen, lå det i femti år en småflyplass. Nede fra byen kunne folk følge

med når flyene gikk opp og kom tilbake med nordsjøpendlere på boreplattformene. I forbindelse med en tenkt utbygging av flystripa ble skogen ryddet. Nå er det påvist spor etter en jernalder gård fra 600-tallet der oppe. Det ene tidsbildet etter det andre åpnes. Også datidens folk hadde oversikt over folk som kom og gikk, fra vassdraget ovenfor eller fra fjorden nedenfor.

«Jeg fant, jeg fant en utgått skinnsko», fortalte direktøren av et hotell i byen til lokalavisen da det ble gravet opp en vannledning nær bygningen. Skoen viste seg å være fra middelalderen. Byen har også kloster- og kirkeruiner fra tidlig middelalder, hhv. Gimsøy Kloster og Kapitelberget, bygget av byens store høvding Dag Eilivsson. Han var lendmann under kong Magnus Berrføtt og dro på hærtog med sine menn fra Grenland til Irland og inntok Dublin i år 1102 og kom hjem med gods og gull. Med andre ord var han også en fortidens Nordsjøpendler før oljeeventyret satte inn. I mitt gamle nabolag er gatene fortsatt oppkalt etter ham, datteren Baugeid og sønnen Gregorius Dagsson, gater der jeg for øvrig spilte mye fotball.

Folks interesse for lokalhistorie kan med fordel utvikles fra bare å kjenne igjen navn fra gateskilt og fornminner. Personlig inspirerte det meg til selv å krysse Nordsjøen for å besøke flere av Vesterøyene på egen hånd, flere ganger med båt, en gang med en søkklastet smuglerbåt.

Alle steder kan en finne spor av fortiden. Arkeologer har flere ganger forsøkt å finne de eldste ruinene etter Gimsøy kloster, uten å finne dem. Men nå når fabrikkens tømmer- og flishauger er ryddet bort gjenstår mer areal å undersøke. Det teknologiske verktøyet for arkeologer blir stadig bedre. Med metalldetektor har interesserte funnet gullmynter fra middelalder, øks fra vikingtid og torshammer fra jernalderen. Rart å tenke på at det under asfalten foran Herkules Handelspark, der det tidligere lå en velkjent skøytebane og der jeg varmet kalde fingre rundt krus med varm buljong på skøytestevnene på 1950 tallet, er funnet kokegroper og stolpehull fra langhus fra jernalderen. Hvem vet om ikke noen snart finner grunnmurene av klosteret, også?

Hva om 5. trinnets skoleklasser under arkeologers veiledning fikk gå manngard i lokale områder på jakt etter helleristninger. Hvem vet hva en da ville finne? I Østfold ble det nylig oppdaget 42 ukjente helleristningsfelt av en hobbyarkeolog.

Kanskje vil en av elevene som deltar, bli den neste turistsjefen på hjemstedet sitt?