«NDLA er et ufattelig pengesluk»
Hvordan har NDLA kunnet lage lærestoffet så upedagogisk, overflatisk og lite læringsfremmende? Har det ikke vært inne lærere med pedagogisk og didaktisk erfaring?
Regjeringen vil ha utdanning i verdensklasse, men fylker og kommuner gir elevene hjemmelagde og lite innovative digitale læremidler, er ingressen i Abelias artikkel Lettvint digital skole, og innleder en artikkel som viser til at NDLA har fått store statlige overføringer, at kvaliteten er usikker og at det er forsket for lite på forskjellene mellom analoge og digitale læremidler.
Siden 2007 har fylkene brukt nær 600 millioner kroner på NDLA – og for hvert år satsinga får lov til å fortsette, bruker de nye 60–70 millioner kroner. Nå varsler KS at også kommunene vil satse.
Det var ikke måte på hvor flott og godt NDLA skulle bli. Det som rimelig raskt åpenbarte seg, var at deres tilbud slett ikke falt i smak blant lærerne. Fylkene hevdet dette skyldtes lærere uten digital kompetanse, og mente det raskt ville endre seg.
I 2016 er interessen for NDLA ikke særlig mye større – iallfall ikke blant SF-lærerne. Jeg har gått gjennom kvaliteten til alle lærebøkene i norsk (SF) utgitt de siste tre årene – i tillegg til NDLAs.
Det er aldri forsket på læringsutbytte mellom analoge og elektroniske lærebøker. Selv har jeg skrevet flere lærebøker, både elektroniske og analoge – og det som slo meg da jeg jobbet med den digitale varianten, var at altfor mye kan klikkes hurtig igjennom uten at det fester seg nevneverdig læring til klikkene. Ei digital lærebok er altså ikke en læringsressurs i seg selv, det kan den først bli om læreren legger til rette for det gjennom å variere og kombinere, velge ut, lage opplegg og kontrollere.
Uten en bevisst lærer blir den digitale læreboka en ressurs som øver overflatelæring, og ikke dybdelæring. Det var det samme som slo meg da jeg gjennomgikk NDLA sitt tilbud i norsk. Det er et uoversiktlig og lett kaotisk læreverk. Veldig mye er svakt, har en vanskegrad som passer for elever i tidlig grunnskolealder, trener elevene i overflatelæring og verket sliter med å innfri en hel rekke kompetansemål. Det siste er NDLA norsk SF sitt største problem. Det er et ufullstendig og uferdig læreverk – og det etter ni års arbeid!
Forlagenes lærebøker er også av svært varierende kvalitet, noe som også gjenspeiler seg i deres digitale satsing. Den er ikke noe annet enn en elektronisk tilpasset pdf-versjon av læreboka. Kvalitetsmessig overgår disse verkene NDLA på alle måleparametere. Alt etter som du ser det, koster kvalitet – og det som er gratis, er som regel ikke mye å samle på – iallfall ikke innen læremidler.
Fordi skolen er vår felles arena, er den sårbar for byrden av de gode intensjoner. NDLA skal ikke bare være et sted å lære, men skal også være med på å gi støtte til skolens mål; å være en forberedelse til livet. Der er ikke NDLA.
Hvordan har NDLA kunnet lage lærestoffet så upedagogisk, overflatisk og lite læringsfremmende? Har det ikke vært inne lærere med pedagogisk og didaktisk erfaring? I Bergensavisen skriver Geir Kvile en kritisk artikkel om NDLA 7. januar i år, med tittelen Gransker PC-læring. Han konstaterer blant annet at NDLA ikke er laget av pedagoger, men et selskap som heter Cerpus. Det kom fram i Deloittes revisjonsrapport. Måten NDLA og Cerpus har samarbeida, er en manual på hvordan du lettest kan sløse bort en halv milliard kroner og komme unna med det.
Cerpus har fått en rekke oppdrag uten konkurranse, uten anbud, og har det vært anbud, så har de selv vært med på å definere utlysningstekstene til nyanskaffelsene – da er det kan hende ikke så underlig at de også vant dem! I tillegg har de solgt tjenester uten avtale, anskaffelser som skulle koste ti millioner, kosta tjue millioner, og det er få av anskaffelsene til NDLA som tilfredsstiller kravet til habilitet. "Leverandøren" har hatt sugerør i NDLAs pengebinge – derfor har også ni av ti kroner som Cerpus har tjent, kommet fra NDLA.
Leder i kontrollutvalget i Hordaland fylkeskommune, som har fått revisorrapporten, sa til BA at omfanget av avvik fra gjeldende regler og mangel på rutiner og regelverk er større enn han har sett tidligere.
Heidi Austlid, direktør i IKT Norge og Kristenn Einarsson, direktør i Forleggerforeningen skrev i Aftenposten 5. februar en glimrende analyse av NDLA. De konkluderer at de anbefaler NDLA nedlagt og at fylkene i stedet samarbeider med forlagene.
28. oktober i år skriver Håkon Haugli, Abelia, Rita Helgesen, Norsk Lektorlag og Sylvia Lind, leder av Elevorganisasjonen en svært kritisk artikkel i Dagens Næringsliv. De er bekymret, ikke bare for at NDLA og snart KS vil bruke alle statlige midler og skvise de private, men også at "skoleeier legger sterke føringer på valg av læremidler, og dette gjelder i enda større grad for digitale læremidler".
Heldigvis har organisasjonene og sterke fagmiljøer stått imot det fylkeskommunale kravet om å bruke NDLA som eneste læremiddel. Vi er mange som har hevdet at det å lage digitale læremidler, ikke er en fylkeskommunal oppgave. Til nå har vi talt for døve ører. Det spørs hva som skjer nå som satsinga er nær å bli et milliardsluk! Ydmykhet er tross alt en dyd. Det er hovmod som hører til dødssyndene.
- Arne Jørgen Løvland er lærer med nordisk, religion og historie. Han arbeider nå ved Vågsbygd videregående skole, men har tidligere erfaring fra alle skoleslag fra 1. klasse til Høgskole. Han har vært bibliotekansvarlig, sittet i Kulturdepartementets jury for årets barne- og ungdomslitteratur, vært fagkonsulent i norsk ved Pedagogisk senter i Kristiansand, lærebokforfatter papir, lærebokforfatter elektronisk, forlagseier og tekstkonsulent.
Kilder
Geir Kvile, Gransker PC-læring, Bergensavisen, 7. januar 2016
Heidi Austlid & Kristenn Einarsson, Dyr digital lærepenge, Aftenposten 5. februar 2016
Lektorbladet, Skoleeier styrer digitale læremidler, nummer 5, 2016 (side 18)
