– Skoler ønsker ikke læreverk som er «for radikale»

Åse Røthing er professor ved Høgskolen i Oslo og Akershus, og hun har blant annet forsket på skolers undervisning om seksualitet.

– I hvilken grad vil du si undervisningsmateriellet i norske skoler i dag gir elever et oppdatert bilde av mangfoldet av seksuelle orienteringer og kjønnsidentiteter?

– Det finnes tilgjengelig undervisningsmateriell fra enkelte organisasjoner, som er basert på nyere forskning og som gir et oppdatert bilde av mangfoldet av seksuelle orienteringer og kjønnsidentiteter. Men det er opp til den enkelte lærer eller enkelte skole å finne fram til dette materialet og å bruke det. Det vil derfor være ganske tilfeldig om denne typen oppdatert undervisningsmateriell blir brukt i skolen, sier Røthing til Utdanning.

Lærebøkene som er forsket på er for elever i ungdomsskoler, og det har sammenheng med at hovedparten av kompetansemålene som adresserer seksualitet, gjelder for 8.-10 trinn.

Røthing publiserte i 2009 boken Seksualitet i skolen. Perspektiver på undervisning sammen med Stine Helena Bang Svendsen. Svendsen er nå førsteamanuensis ved Institutt for lærerutdanning ved Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet (NTNU).

Skrevet for rundt ti år siden
– I hvilken grad gjenspeiler lærebøkene den nyeste forskningen om seksuelle orienteringer, kjønnsidentiteter og skeive spørsmål?

– De aller fleste lærebøkene som er i bruk i grunnskolen i dag, er skrevet i perioden 2006-2008, som respons på Kunnskapsløftet som kom i 2006. Kunnskapsløftet ble revidert i 2013, men det er bare i liten grad skrevet nye lærebøker. Lærebøkene gjenspeiler derfor i liten grad nyere, relevant forskning på dette området, sier Røthing.

Hun peker på at det er kompetansemålene i læreplanen som gir de normative føringene for skolens undervisning, så lærere bruker i mange tilfeller andre kilder enn lærebøkene, selv om nyere forskning har vist at lærebøkene fortsatt har en sentral plass i norsk skole, forklarer Røthing.

– Kompetansemålene som tematiserer seksuelle orienteringer og kjønnsidentiteter har et ganske bra potensial, mener jeg. Det vil si at lærere som gjerne vil og som har kunnskap, har gode muligheter til å gi elever et oppdatert bilde av mangfoldet av seksuelle orienteringer og kjønnsidentiteter. Hovedproblemet er som oftest at lærere ikke har kompetanse på dette området. Derfor blir undervisningen mangelfull og lærebøkenes framstillinger, som ikke er oppdatert, får stor betydning, sier hun.

 Les om lærer Tim Andresen som forteller om hvordan han må jakte etter egnet undervisningsmateriell om skeive spørsmål.

– Trenger kjennskap til maktkritiske perspektiver

Røthing mener det viktigste utdanningsmyndighetene kan gjøre for å heve kvaliteten på undervisningen om seksualitet, er å sørge for at lærere får økt kompetanse på dette området.

– De må få anledning til å utvikle en kritisk mangfoldskompetanse i brei forstand. Lærere trenger ikke bare konkret kunnskap, de trenger også kjennskap til maktkritiske perspektiver og trening i å bruke den typen perspektiver i sitt daglige virke. Det vil blant annet innebære et skjerpet blikk for hvordan ulike maktforhold og kategorier spiller sammen, og ikke minst selvrefleksjon slik at lærere ikke selv bidrar til å reprodusere stereotypier og majoritetsprivilegier, som for eksempel heteronormative forestillinger og holdninger, sier Røthing.

– Hva tror du er årsakene til at lærebøker og undervisningsmateriell er bakpå når det gjelder skeive spørsmål?

– Det er trolig flere grunner. En praktisk grunn er at det er et stort arbeid å produsere lærebøker, så dette gjøres ikke så veldig ofte. Etter hvert som forlagene i større grad tar i bruk nettbaserte ressurser og sørger for at disse er oppdatert, vil man kunne unngå at elevene må lese utdaterte lærebøker. En annen årsak er nok også at skoler ikke ønsker læreverk som er «for radikale». Jeg har blitt fortalt av folk i forlagsbransjen at det er vanskelig å få solgt bøker som oppfattes som «for radikale», sier Røthing.