Tonje Unstad skrev dikt og takket læreren

«Til Marianne. Den snillaste og beste frøkna det går an å få. Eg takkar deg for åra eg fekk i lag med deg og sendar ein klem i frå meg. Eg blir aldri og gløyme det som hendte her med meg, og eg blir aldri og gløyme deg».

I 1992 flytter Tonje og familien hennes fra Målselv i Troms til Liland i Nordland. Men før flyttelasset går sørover, drar Tonje hjem til lærer Marianne for å gi henne en avskjedsgave. Det er ei bok, illustrert av Dagny Tande Lid, der Tonje har skrevet et dikt til læreren sin.

– Denne boka har jeg spart på. Jeg husker godt at hun kom hjem til meg sammen med moren. Og jeg ble veldig rørt over dette diktet, minnes pensjonist og tidligere lærer Marianne Haugli i telefon med Utdanning.

Fire år tidligere, høsten 1988, begynte sju år gamle Tonje Unstad i 1. klasse ved Olsborg skole i Målselv, i en nynorsk-klasse med 13 elever. Klassen får Marianne Haugli, 48 år gammel og erfaren lærer, som klasseforstander. Og vesle Tonje blir fort glad i «frøken».

– Jeg var veldig glad i å skrive og tok flere ganger med meg tekster til skolen for å vise Marianne. Hun ga meg gode tilbakemeldinger og oppfordret meg til å skrive mer, sier musikeren da Utdanning ringer henne.

– Kreativ stimulans

I dag er Tonje Unstad godt etablert som artist og visesanger i Tromsø, med flere plateutgivelser og utmerkelser. I 2011 fikk hun Spellemannprisen for barneplata «Myggen og flua», to år tidligere ble hun belønnet med Spellemannprisen for visesang for plata «Æ ror aleina».

De skapende evnene hennes kom tidlig til syne, og lærer Marianne Haugli minnes dem godt.

– Tonje elsket å skrive, og hun viste meg mange tekster. Hun var en positiv og kreativ elev. Hun skrev mange dikt og fikk også noen på trykk i lokalavisa, husker Marianne.

Tonje tenker tilbake på barneskoleårene ved Olsborg som viktige og gode.

– Marianne så det jeg var god til. Hun fikk meg til å føle meg flink og trygg på at jeg kunne skrive. Hun stimulerte meg til å bruke mine kreative sider. Hun tilbød seg å lese tekstene mine høyt i klassen hvis jeg ville, minnes hun.

– Flink og vimsete

– De første skoleårene er avgjørende og sårbare år. Du begynner å etablere en oppfatning av hvem du er og hva du er flink til. Det er viktig for alle barn å være flink i noe. Selv var jeg ikke typisk skoleflink. Derfor var det også vesentlig for meg å bli sett og få bekreftelse på det jeg var god i, forteller Tonje.

– Tonje var absolutt en flink elev, på ingen måte noen skoletaper, parerer læreren.

Som lærer har Marianne dessuten alltid vært opptatt av at elevene skal få utfolde seg kreativt.

– Det er viktig at ungene får utforsket sine kreative sider, sier hun.

Men Tonje kunne også være ganske så vimsete.

«Tonje er blid og positiv og har funne seg vel til rette i 1.klasse. Ho er av og til noko distré og må vekkjast før ho kjem i gang med arbeidet», skrev Marianne i vurderingsboka til Tonje etter 1. klasse.

– Hun kunne være ganske distré ja. Jeg husker godt at hun måtte «vekkes» litt av og til, ler Marianne.

– Krevende klasse

Klassen til Tonje besto av ti gutter og tre jenter. Tonje tror klassen ikke alltid var like enkel for læreren å hanskes med.

– Vi jentene kranglet en del og knivet om hvem som skulle være bestevenner. Én hadde eldre storesøstre og ble fora med trendy klær og kule kassetter, som gav henne en god posisjon i klassen. Det var nok en del konflikter mellom oss om hvem som skulle være hennes bestevenn.

Akkurat det minnes ikke Marianne. Men hun husker klassen godt og medgir at den var krevende, med mange gutter som gjorde mye av seg.

– Det var ressurssterke elever. Det var en krevende og urolig klasse, men i positiv forstand. Jeg tenker tilbake på dem som en veldig flott klasse, minnes Marianne.

– Marianne var trygg og tydelig. Hun var bestemt, og samtidig flink til å se oss som enkeltelever, sier Tonje.

– Hun ga meg selvtillit

Siden Tonje ble voksen, har lærer og elev møttes flere ganger. Marianne har fulgt med artistkarrieren hennes og har vært til stede på flere av konsertene hennes.

– Det er alltid stor stas å høre henne. Og jeg er absolutt ikke overrasket over at hun ble visesanger!

– Jeg erindrer godt den gode følelsen å ha en lærer som fikk meg til å føle meg ivaretatt og sett. I ettertid ser jeg at Marianne var en tydelig lærer som bidro til at jeg fikk selvtillit. Jeg hadde selvsagt ikke de begrepene rundt det da, men slik tenker jeg på det i ettertid. Jeg er svært takknemlig for at jeg fikk ha henne i disse første, viktige årene, avslutter Tonje Unstad.