«Ta verdensarven inn i klasserommet»

I 2015 fikk Norge sitt siste og åttende verdensarvsted. Det er Rjukan og Notodden industriarv. Begrunnelsen for å bli innskrevet på UNESCOs verdensarvliste, er den epokegjørende oppfinnelsen kunstgjødsel til landbruket. Framstillingen ble gjort ved hjelp av vannkraft, det som seinere danner grunnlaget for «den andre industrielle revolusjon». Det nye norske industrisamfunnet vokste fram, med arbeiderbevegelsens krav om 8-timers dagen, utvikling av trepartssamarbeidet og den norske velferdsstaten.

Riksantikvar Jørn Holme skriver i nominasjonsdokumentet at Rjukan og Notodden er et vitnemål om ett av verdens mest banebrytende industriprosjekter. At den innbyr til forståelse og refleksjon omkring menneskets vilje og tekniske dyktighet ved utnytting av naturens ressurser til samfunnsbygging, og hvordan dette har gitt fundamentet for en allmenn økning i livsstandard.

Rjukan og Notodden har i likhet med 1051 andre steder i verden fått en plassering som forplikter. De har alle fått merkelappen «fremragende universell verdi». Verdensarvstedene utgjør en felles umistelig arv for hele menneskeheten. Den er så unik og verdifull at den er en arv for hele verden. Og den tilhører oss alle!

Med dette perspektivet er verdensarven et velegnet tema å bringe inn i skolen. Den ivaretar målene for flere fag, særlig samfunnsfag og naturfag, og passer godt å arbeide med som tverrfaglig. Og ikke minst, i verdensarven finnes vesentlige problemstillinger som tilfredsstiller de overordna målene for skolen.

UNESCO er FNs organisasjon for utdanning, vitenskap, kultur og kommunikasjon. Men det er verdensarven som er mest kjent, og som har blitt en merkevare for organisasjonen. Ideen om å beskytte verdens kulturarv kan spores langt tilbake. Det var i Europa på 17-1800-tallet at den italienske renessansen bidro til å vekke interesse for det vi i dag kaller verdensarv. Her var det overklassen som reiste til Europas byer, på såkalte dannelsesreiser. Etter hvert oppsto interessen for de nasjonale kulturminnene, som et uttrykk for nasjonsbygginga i de enkelte land. I Storbritannia og i Frankrike oppsto selskaper for bevaring av nasjonale minnesmerker. I vårt eget land har vi Fortidsminneforeningen, grunnlagt så tidlig som i 1844. Ideen om at noen kulturminner har universell verdi får etter hvert større interesse. I 1874 tok den russiske tsar Alexander initiativ til en internasjonale konferanse i Brussel, for å diskutere retningslinjer for vern av kulturminner i forbindelse med væpnede konflikter. Arbeidet ble videreført på Haagkonferansen i 1899 og 1907. Og så ble spørsmålet høyaktuelt i forbindelse med ødeleggelsene etter første verdenskrig. Nye tiltak og lover ble utformet.

Men det var som følge av de omfattende ødeleggelsene etter den andre verdenskrig at problemstillingen for alvor kom på dagsorden. Folkeforbundet ble erstattet av De forente nasjoner (FN) i 1945, og arbeidet for å verne verdens kulturminner ble videreført. I 1960-årene var det byggingen av Aswan-dammen i Egypt som ble det første store prosjektet til UNESCO. En storstilt internasjonal redningsaksjon ble satt i gang for å redde minnesmerker fra den egyptiske sivilisasjonen, som ble berørt av utbyggingen. Kampanjen for å redde Abu Simbel-templene kom til å bli en milepæl i arbeidet for å fremme ideen om at noen kulturminner har en universell verdi. Så stor at den angår også folk utenom territoriet de er plassert i.

UNESCOs verdenarvkonvensjon ble så vedtatt av Generalkonferansen i Paris 16.november 1972. Siden den gang er 1052 steder ført på verdensarvlista. I

 2016 har 192 av FNs 195 medlemsland undertegnet verdensarvkonvensjonen.

Hva betyr det at et objekt har fremragende universell verdi? Forståelsen av dette er kulturelt betinget, og i høyeste grad diskutabelt. Fordi temaet er så komplekst, har det vært nødvendig for UNESCO å utarbeide kriterier som gjør det mulig å vurdere om foreslåtte steder har fremragende universell verdi. Det skal tilfredsstille ett av 10 kriterier. I ett av dem heter det at bygningen eller området skal være et eksempel på en type bygning, arkitektur eller teknologi som illustrerer et særskilt steg i menneskehetens historie.

Men først og fremst er Verdensarven et solidaritets- og et fredsprosjekt. Den knytter oss sammen på tvers av grenser og holder fast på ideen om at vi er en verden med felles kulturtrekk og interesser, og at samarbeid er nødvendig for å bevare fred. I UNESCOs grunnsetning heter det da også «Building peace in minds of men and women.» Siden kriger starter i menneskenes tanker, så er det i deres tanker at forsvaret for fred må skapes.

Gjennom verdensarven ivaretas både det nasjonale og globale perspektivet på temaet kulturarv. Den gir derfor godt grunnlag for en felles plattform, for det vi kaller oppdraget om allmenndannelsen i den norske skolen. Verdensarven kan bidra til å bygge stedsidentitet, noe som vurderes som et viktig element i all læring. Forskning viser at når man knytter læringsmål til steder elever kjenner, øker læringsutbyttet, og elevene vil kjenne ansvar for stedet de bor på. Elevene kan også gjennom de ulike verdensarvene få gode illustrasjoner på hva som regnes som vår felles kultur. Den som binder oss mennesker sammen. Verdensarven kan formidle at det er visse verdier knyttet til naturområder, steder, monumenter og bygninger.

På verdensarvlista står likevel ikke bare områder og bygninger preget av prakt og skjønnhet, og som skal minne oss om menneskets evne og vilje til å bygge for framtidig beundring. Noen verdensarvsteder er innlemmet fordi de skal minne oss om menneskets grusomheter, og brudd på menneskerettighetene. Auschwitz-Birkenau er innlemmet for å minne oss om verdens verste folkemord. Ribeira Grande i Vest-Afrika er innlemmet for å minne oss om og gi kunnskap om slavehandelen, en av de verste skamplettene i vår historie. Den gir oss bakgrunn for å formidle vår tids slaveri. ILO regner med at 20 millioner mennesker i verden er ofre for menneskehandel.

UNESCOs verdensarv viser at den kan knyttes til store politiske konflikter. Mostar bro i Bosnia ble bombet i 1993. Den ble gjennombygget i 2003, og satt på verdensarvlista først i 2005. Broen i Mostar er et muslimsk symbol, og ødeleggelsen viser kreftene i religiøse konflikter. Men ved gjenoppbyggingen illustreres også menneskets evne til forsoning. Man valgte under restaureringen å ta vare på kulehullene, for å formidle at broen i Mostar ikke bare har fremragende universell verdi, men i tillegg synliggjør krigens sår.

Talibans ødeleggelse av Buddha-statuen i Bamiyndalen i Afghanistan er enda et eksempel på at kulturminner er viktige mål når en motstander skal bekjempes. Ødeleggelsen rammer nasjonens identitet og historie. Også Buddha-statuen ble satt på verdensarvlista etter at den var ødelagt. Den samme problemstillingen gjelder for Palmyra i Syria. Ruinbyen fra antikken kom på verdensarvlista så tidlig som i 1980 og regnes som ett av de viktigste områdene i den gresk-romersk kulturen. Deler av ruinbyen ble ødelagt av IS i 2015. Den 82 år gamle arkeologen som hadde hatt ansvaret for kulturminnet i 50 år ble tatt til fange og seinere halshugget. Ikke bare kulturminnet, men også formidleren og forvalteren ble vurdert som et viktig mål. Palmyra ble tatt tilbake av den syriske hæren i 2017. Ødeleggelsene viste seg å ikke være så omfattende som fryktet, men gjenoppbyggingen kommer likevel til å bli krevende.

Historien om ruinbyen Store Zimbabwe (betyr steinhus) i det afrikanske landet Zimbabwe illustrerer den europeiske kolonihistorien i Afrika, og nasjonal stolthet. Disse ruinene består av to byer, et Akropolis, en borg og imponerende steinmurer. Da de ble oppdaget i daværende Rhodesia, var det ingen som ville tro at denne sivilisasjonen var skapt av afrikanere. De engelske kolonistene mente at steinkonstruksjonene måtte ha vært bygd av grekere eller arabere. Ingen hvite ville på 1960-tallet gi afrikanere så stor betydning og respekt at de kunne ha en fortid med en velutviklet kultur. Da det etter hvert ble gjort klart at Store Zimbabwe var en afrikansk sivilisasjon fra 1100-tallet, bidro dette til å bygge nasjonal stolthet og identitet. Da Rhodesia fikk sin sjølstendighet fra Storbritannia i 1980, var det naturligvis ikke tilfeldig at landet skiftet navn til Zimbabwe.

Alle disse stedene er eksempler på hvordan verdensarvsteder belyser både historiske og dagsaktuelle politiske problemstillinger.

UNESCO tar fra 2003 også ansvaret for den immaterielle kulturarven. Den bidrar til å aktualisere temaet i enda større grad. For kulturarv er mer enn bygninger. Den inkluderer også sang, dans, ritualer, språk og håndverkstradisjoner. Dette er kulturarv som i vår tid trues på grunn av globalisering og endret livsstil. På denne måten ivaretar UNESCO minoritetenes kultur og historie.

Bærekraftig utvikling står øverst på agendaen etter at FN vedtok nye bærekraftsmål. Alle land er nå i ferd med å integrere tematikken i sine læreplaner. Og nettopp gjennom mange av truslene flere av verdensarvene står overfor, kan denne problematikken konkretiseres. Svært viktig i den sammenhengen er det å vektlegge at UNESCO har en liste med 55 truede verdensarvsteder. Den forteller oss om en planet som trues fra ulike hold. Ikke bare av krig og konflikt, men også av klimaendringer, naturkatastrofer, forurensning og urbanisering. Slitasje på grunn av sterk turisme er også en trussel enkelte steder. Machu Picchu i Peru, Angkor Wat i Kambodsja og Venezia er talende eksempler. Noen steder ser vi også en utvikling der verneverdig natur og kulturmiljø trues av utbygging. Dresden har allerede mistet sin verdensarvstatus, da myndighetene valgte å bygge en bro som skjemte for de fremragende verdiene.    

Nå er det 203 naturarvsteder og 814 kulturarvsteder på World Heritage List. Med de store klimatruslene, vil mange si at naturområder nå må få mye større oppmerksomhet. Et annet spørsmål som reises er at nominasjonsprosessen for verdensarvstatus er et ressurskrevende arbeid, som bare relativt rike land kan sette i verk. Det krever også et velfungerende byråkrati å forvalte en verdensarv. Det er det ikke alle land som har. At Norden framstår som den beste regionen til å forvalte ansvaret for sine verdensarvsteder, har først og fremst noe med god offentlig økonomi og et velutbygd byråkrati å gjøre. Dette er verdensarvpolitikk, som favner mange ulike syn. Fra dem som mener at alle spor etter menneskelig kultur er verdensarv, til dem som mener at det burde settes et tak på antallet verdensarvsteder. Og om ikke Europa og USA nå har fått sin del av verdensarvstedene. 48 % av dem er nemlig plassert i den vestlige verden. Lokaliseringen gir en god illustrasjon på verdens maktfordeling.

Vi vet at status som verdensarv er med på å øke interessen for stedene. Da Bryggen i Bergen kom på den norske verdensarvlista i 1979, var det stor motstand. Mange ville rive den forfalne tyskerbryggen, fordi den sto i veien for moderne byutvikling. Svært få ville hevde et slikt synspunkt i 2017. Vi kan konkludere med å si at verdensarven er blitt gjort mulig gjennom globaliseringen. Den er med på å holde verdensarven i live, blant annet gjennom turismen. Samtidig er den økende strømmen av turister blitt verdensarvens fiende.

Vi liker å kalle Rjukan og Notodden industriarv for det norske industrieventyret. Det er eventyret om et fattig bondesamfunn som ved hjelp av heltene Sam Eyde og Kristian Birkeland ble omskapt til et industrieventyr. Utnyttelsen av naturen ga frigjøring fra slit og strev, og skapte den norske velferdsstaten. Mindre kommunisert er det at etter nedleggelsene av industrien på Rjukan og Notodden, fulgte en smertefull omstillingsprosess, som byene fortsatt tar del i.

Med utnyttelsen av vannkraften fulgte miljø og naturødeleggelser. Det er også et faktum at det er industrialderen som har brakt menneskeheten inn i perioden med global oppvarming av kloden, og med de alvorlige konsekvensene som følger.

Alt dette er også en del av Rjukan- Notodden industriarv. Den må ikke glemmes eller tilsløres når de mange fortellingene om den siste tilveksten til Norges verdensarvsteder skal formidles til nye generasjoner.

I framtidas skole skal bærekraftig utvikling, medborgerskap og demokrati være viktige mål. Tverrfaglighet og dybdelæring skal få større plass. Med verdensarven som utgangspunkt, med alle dens elementer og perspektiver, kan alle disse målene, og de nye måtene å lære på, bli godt ivaretatt.

Vi kan derfor håpe på at UNESCOs konvensjon om verdensarven vil bidra til å skape forståelse for og kompetanse til framtidas generasjoner, slik at de tar de riktige valgene. I målet mot et bærekraftig samfunn.

Anne Haugen Wagn er prosjektleder for verdensarv i læreplanene, ansatt i Telemark fylkeskommune. Lektor i historie.

Litteratur:

Birkeland, Inger: Kulturelle hjørnesteiner: Teoretiske og didaktiske perspektiver på klimaomstilling. Cappelen Damm 2014.

Johansson, Marit: Life in a World Heritage City. Linköping 2015.

Gjelsvik, Erlend m.flere: Røros. Refleksjoner etter 30 år som verdensarv. Pax forlag A/S, Oslo 2014

Ågotnes, Hans-Jacob, m.flere: Når industrisamfunnet blir verdensarv. Spartacus forlag 2014