«Jeg går nå mest alene. Men det er greit. Jeg er vant med det»

Avisa ligger oppslått på det store bordet. Flere pulter er satt sammen og en sort duk lagt over. Tre unge gutter sitter og arbeider med hver sin klokke.

Den ene av dem ser opp. Fort setter han på seg den bredbremmede hatten som henger i en tråd rundt halsen hans. Det er Mats. Han er 14 år og har gått på ordinær skole i sju år. I høst begynte han på spesialskole.

– Vis meg 19.45 på klokkene, sier mattelæreren.

Det er dokumentaren Isbjørn på nært hold, guttene skal stille klokka til. Gule, tykke visere skrus rundt. Den store plasseres på ni-tallet, og den lille på? Guttene setter klokkene på bordet. To av dem har truffet blink, den siste ville kommet til fjernsynsskjermen når programmet var over og isbjørnen langt borte.

– Ja, der har vi litt ulike svar, sier læreren.

Med tilskuere skal ikke eleven som bommet vite at han har tatt feil. Ikke denne gangen.

– Det er mange elever som er forknytt når de kommer til oss. De er redde for å bli avslørt på det de ikke kan. Skolegangen deres har vært preget av å skjule mangler, sier rektor Eli Bakke.

For de fleste elevene som kommer til Tøndergård skole og ressurssenter har gått i den ordinære skolen. I mange år. På et tidspunkt har foreldre, de selv eller lærerne ment at de trenger noe annet.

Rektor Eli Bakke vil vise fram en landets spesialskoler. Hele skolen. Ingen hemmeligheter eller mørke kroker

Les saken om de nye spesialskolene:

Myndighetene mangler oversikt: Utdanning fant 5000 elever utenfor normalskolen

– Folk skal vite om oss

– Det er mange fordommer mot vår skoletype. Folk tenker segregering, når jeg sier at jeg er rektor på en spesialskole, sier Eli Bakke.

Tøndergård skole og ressurssenter i Molde er en av skolene mange tror ikke finnes.

– Vi vil at folk skal få vite om oss. Vi vil så gjerne vise alt vi har her, sier Bakke og haster foran oss i gangene. Tung bass dunker i veggene, og hun stanser.

– Her er gymsalen, sier hun og drar opp døra.

En topp 20-hit slår mot oss og får elevene til å hoppe rundt i den lille salen.

– Gymnastikk har ofte ikke vært favorittfaget til elevene våre. Ikke før de kom hit.

En ung jente smiler bredt mens hun forsøker å kaste en liten, rød ball fra den ene enden av rommet til den andre. Det er Marie. Hun er 16 år og har gått på ordinær skole i åtte år. For tre år siden begynte hun i spesialskole.

– Det er politisk ukorrekt, det vi driver med. Vi skal jo ikke finnes, sier Bakke.

Tilpasset læring

På Tøndergård i Molde er lunsjen over. Sola steker over skolegården. Mattetimen er over, og på en benk sitter Mats.

Elevene her kommer fra hele Møre og Romsdal. For Mats ble det for langt å pendle, så han har flyttet inn på skolens internat.

– Hvordan er det her på Tøndergård?

– Det er tilpasset læring, svarer han kontant og spaserer inn på internatet.

I enden av gangen svinger han inn til venstre. Rommet er om lag ti, lyse kvadratmeter med seng, pult og leker.

– Jeg tok med meg de største bilene mine, sier Mats og peker på senga. I en buet rekke har han gamle biler. Fornøyd peker han på en hvit folkevogn.

– Jeg vokste nå opp med biler. Den bobla fikk jeg til bursdagen for mange år siden.

Sola lyser inn vinduet, og Mats prater om bilene. Og han forteller om den nye skolen, om Tøndergård.

– Jeg går nå mest alene. Men det er greit. Jeg er vant med det, sier han.

– Vi vil at elevene får venner

Rektor Eli Bakke forteller at ensomheten er den vanligste grunnen til at foreldre ønsker barna sine til Tøndergård skole.

– Vi tenker på sosial kompetanse når vi setter sammen gruppene eller klassene. Vi vil at elevene får venner, sier Bakke.

Også lærer Hans Høye sier det samme da vi møter han på vår rundtur på skolen.

– Det er mindre viktig hvem du blir godtatt av, bare du blir godtatt, sier Høye.

Han bruker deler av arbeidstida si på å gi råd til lærere på skoler rundt i fylket. Lærere som sliter med integreringen av enkeltelever. De fleste tar kontakt når elevene nærmer seg ungdomsskolen, eller er i den.

– Annerledesheten blir tydeligere, og de andre ungdommene blir mindre interesserte i å bruke tida si på å være snille. De greie jentene som tar seg av de svakeste elevene har fått andre ting å tenke på, sier Høye. Det er ingen bebreidelse i stemmen.

– Du kan ikke vente at ungdommer skal bruke friminuttene på å ta seg av elever de ikke har valgt som venner, sier Høye.

– Spriket ble tydeligere

Hjemmet til Marie har fått en ny lyd etter at hun begynte på Tøndergård. Det piper.

– Hun tekster med venninner. Det skjedde jo aldri før, sier Alex Myhre. Han er faren til Marie, og smiler bredt. Vi møter han sammen med andre foreldre som har barn på Tøndergård. Ulike barn, ulike diagnoser, men samme historie. Den om ensomhet.

Småskolen gikk bra. Marie fikk venner og være med i leken. Etter hvert mistet hun kontakten med jentene, så med guttene.

– Spriket mellom henne og de andre ble tydeligere etter hvert som hun ble eldre, sier Alex og kikker ut vinduet.

Datteren er fortsatt i gymnastikksalen. Og han er trygg på at hun har det bra.

– På lokalskolen var det sånn at de andre elevene fikk beskjed om at nå er det din tur å være med Marie. Hun merket jo at ingen egentlig hadde lyst til å være med henne, sier han.

På ettermiddagene løp jentene i klassen forbi stuevinduet, på vei til andre venninner. Ingen spurte etter Marie. Hun var hjemme. Alene med foreldrene.

– Etter hvert var hun bare med læreren i friminuttene også, sier han.

Men han skylder ikke på lokalskolen. Der forsøkte de å ta vare på Marie. Hun hadde spesialpedagoger eller assistent i alle timene, og de forsøkte å legge til rette for henne. Men vennene manglet.

– Bedre enn best, er Maries egne ord om skoledagen.

Nå er den over, og ansiktet hennes lyser. Hun sitter i drosjen som tar henne hjem.

– Hvordan er det på Tøndergård, til vanlig, da?

– Supert, legger hun til.

Og så forteller hun historien sin. Den om ensomhet.

– I åttende klasse var jeg mye alene og følte meg ensom.

Forklaringen på at det ble slik kommer uten at vi spør.

– På barneskolen ble jeg tvunget til å kysse en gutt. En jeg ikke likte. Jeg ville ikke være kjærest og slo opp. Etter det kalte de meg hjerteknuser.

Marie ser opp, med store øyne.

– Her kaller ingen meg hjerteknuser. Jeg har mange venner her. Veldig mange. Flere enn ti, sier Marie før drosjen tar henne med hjem.

Integrert og isolert

– Filip var også integrert i vanlig skole. Det vil si, fullstendig isolert. Hele dagene satt han og en spesialpedagog alene på et rom. Han var aldri sammen med klassen, sier Filips far,Terje Tovan.

Når Filip ble frustrert slo han seg selv, og beit. Han kunne også være utagerende.

– Det var fortvilende. Vi så at dette ikke var bra for Filip, men trodde ikke det fantes noe alternativ, sier Tovan.

Ikke før lokalskolen tok opp temaet med foreldrene.

– Vi fikk spørsmål om vi kunne tenke oss at Filip ble flyttet over til en spesialskole. Vi trodde spesialskolene var borte etter den reformen, sier Tovan, som er voksen nok til å huske spesialskolereformen tidlig på 1990-tallet.

– Jeg husker at elevenes integritet ble brukt som argument for integreringen. Hvilken integritet? Filip hadde ingen sosial omgang, ingen venner, ingenting. Det forsterket de negative trekkene i diagnosen, sier Tovan.

13 år gammel kom Filip til Tøndergård.

– Før ville han aldri på skolen. Han måtte jo, men det var aldri med glede. Det er det nå. Vi tror nok alt kunne sett annerledes ut hvis han hadde kommet hit før. Her blir han sett. Han blir ikke stuet bort lenger, sier Tovan som mener følgene av reformene har vært tragiske:

– Dette burde politikerne snakket høyt om. De burde ha sett på behovet for spesialskoler for lenge siden.

Rektor på Tøndergård, Eli Bakke, er ikke i tvil om at den jobben de gjør på Tøndergård er av det gode, til tross for skepsisen hun kan møte når hun forteller at hun er rektor på en spesialskole.

– Vi vil at alle skal ha en gruppe de tilhører. Selv om dette er et segregert tiltak, er alle elevene i et sosialt fellesskap.