Slår et slag for boltreleken: Kongen på haugen er død. Leve kongen!

Like sikkert som at snøen legger seg over norske lekeplasser, oppstår lek som vi voksne har problemer med å forholde oss til og akseptere. Etter at brøytebilene har skuflet snøen i store hauger, starter barna med lekeklassikeren «Kongen på haugen». Dette er en lek som tilsynelatende handler om å erobre toppen av snøhaugen og kaste alle inntrengere ettertrykkelig ned.

For utenforstående ser det både voldsomt og brutalt ut, men for de som deltar, har denne typen lek en dypere mening som det kan være vanskelig å sette ord på. Boltreleker som «Kongen på haugen» er en sosial form for vilter, kroppslig lek som krever både mot, fysisk styrke og sosiale antenner. Vel er det bra å kunne hevde seg styrkemessig, men like viktig er det å opptre slik at det oppleves som lek for alle som vil delta. Det handler om å tilpasse egen kraft og styrke i forhold til de du leker med og å like kroppslig nærkontakt med andre barn. Men det handler også om aggresjonskontroll, å respektere andres grenser, kjenne sine egne grenser og ta hensyn. Kort sagt – en glimrende læringsarena for det som kalles sosial kompetanse.

Spesialpsykolog Nils Eide-Midtsand skriver om boltreleken og lekeslåssingens viktige funksjon i barns normale utvikling i artikkelen «Om å gi gutter rom til å være gutter». For det er i hovedsak gutter vi snakker om når den kroppslige leken blir sett på som et problem. Det som før ble betraktet som barn med «lopper i blodet» eller «kvikksølv i ræva», er i dag blitt til barn med atferdsvansker; hyperaktive, impulsstyrte, ukonsentrerte og aggressive. Internasjonal forskning viser at boltrelek og lekeslåssing utviklingsmessig gir mange fordeler for de som søker mot denne typen lek og lærer seg lekkodene. Gode lekeslåssere blir derfor ofte omtalt som utadvendte, nysgjerrige, trygge og populære lekekamerater.

«Gode lekeslåssere blir omtalt som utadvendte, nysgjerrige, trygge og populære lekekamerater.»

I dag har over 90 prosent av alle norske barn plass i barnehagen. Når de fyller seks år, er det ti år på skolebenken som venter. Dette betyr at det meste av barns tid foregår i organiserte former der voksne legger premissene for hva som skal foregå og hvordan. I barnehagen står den frie leken sterkt. Barna får i stor grad selv bestemme hva de vil holde på med, og uteleken har høy prioritet i de fleste barnehager, faktisk flere timer hver dag.

* Les også: Bokmelding: Eit forsvar for leikeslåssing

Nesten uansett vær og vind kan du se barn som leker i barnehagens uteområde, eller du møter dem på tur i skog og mark. Sammenlignet med de fleste andre land får det kroppslig lekende barnet gode vilkår i norske barnehager. I en intervjuundersøkelse med ansatte i noen Trondheims-barnehager kommer det fram at de ansatte er flinke til å se hvert enkelt barns behov og tilpasse aktiviteten i forhold til dette. Takhøyden for det kroppslig aktive barnet virker å være høy og blir sett på som en naturlig væremåte og ikke en avvikende tilstand som må temmes eller behandles.

Den gang seksåringene kom inn i skolen, var det en tanke om at leken fortsatt skulle prege skolehverdagen. På denne måten skulle barnas behov for fortsatt å være kroppslige bli ivaretatt. Etter hvert har dårlige resultater i Pisa-undersøkelser ført til et økende press på «skolsk» læring, det vil si større vektlegging av lese- og skriveopplæringen.

Leken er ikke nødvendigvis borte, men læringen foregår mer og mer i klasserommet med de fordeler og ulemper det måtte medføre. For det kroppslig aktive barnet er det mye som tyder på dette ikke er noen gunstig utvikling, og særlig for guttene viser statistikken at det er grunn til å bekymre seg. Mange gutter sliter med sosial mistilpasning og presterer dårligere i de fleste fag enn jentene.

Professor i pedagogikk Jan Kampmann sa på en fleipete måte en gang at drømmebarnet i fremtiden bare består av et hode uten kropp. Da kan hodene sitte rolig ved et bord uten at kroppen forstyrrer selve læringsprosessen – kall det gjerne et iPod-barn. At barn er kroppslige vesener, vet imidlertid alle som er i befatning med barn. De fleste av oss har selv vært barn en gang, og husker kanskje derfor hvordan behovet for å bevege seg av og til meldte seg så sterkt at det overskygget alt.

Emil i Lønneberget er et godt eksempel på hvordan en glad, nysgjerrig og aktiv gutt til stadighet ender i «Snickarboden» på grunn av sine «hyss». Bevegelse er et naturlig iboende behov på lik linje med å gå på do, og for mange barn er det noe som ikke kan utsettes. Kroppen krever bevegelse her og nå! Det er derfor trist å se hvordan et klamt sikkerhetshysteri i samfunnet legger begrensninger på barns behov for fysisk utfoldelse og frydefull lek. Både barnehagen og skolen er i dag en trygg plass for barn å være. Undersøkelser viser at alvorlige skader og ulykker i forbindelse med fysisk aktiv lek nesten ikke eksisterer i barnehagen. Dette til tross for at det er «arbeidsplass» for omtrent 283.000 nysgjerrige og utforskende barn hver dag!

Boltrelek og lekeslåssing er en form for lek som tradisjonelt har fått veldig liten oppmerksomhet, både der barn leker og der fagfolk ferdes. Kunnskapen om denne typen vilter lek er liten, og mange synes derfor den er vanskelig å forholde seg til. Vel kan det bli litt høylytt støy (les: frydefulle gledesrop), og kanskje noen slår seg litt, men som barna ofte sier: «Vil du være med på leken, får du tåle steken».

Ved å nekte barna å leke «Kongen på haugen» og andre viltre leker, frarøver vi de også muligheten til å utvikle seg sosialt gjennom kroppslig samhandling med andre barn. Og ikke minst få holde på med noe de synes er artig! Kanskje det er på tide å ta boltreleken og lekeslåssingen inn i varmen og støtte opp under den, framfor kategorisk å avvise den både hjemme, i barnehagen og på skolen?