Lærermangelen øker

Litt om tallene

Når jeg i det følgende baserer meg på tall fra Grunnskolestatistikken (GSI), som KS viste til under lærerstreiken, risikerer jeg at Utdanningsforbundet vil rette samme anklage mot meg som mot KS, at jeg «… bagatelliserer lærermangelen og snakker ned betydningen av lærerutdanning …» (Utdanningsnytt 24.8.22). Årets tall fra GSI viser at 4,4 prosent av lærerne ikke tilfredsstiller kompetansekravene, det er en økning på sju prosent.

Utdanningsforbundet baserer seg på de langt høyere tallene fra Statistisk sentralbyrå, opp mot 20 prosent som ikke har lærerutdanning. Om spriket mellom tallene skrev jeg inngående på Utdanningsnytt 2.3.22, med referanse til en rapport fra NTNU. Jeg begrenser meg her til å gjengi to momenter fra rapporten, som bidrar til å forklare forskjellen: «Opplæringsloven gir mulighet til å godkjenne noe kompetanse, som ikke faller inn under det som er definert som godkjent lærerutdanning i SSB-statistikken. Dette gir forskjeller i hva som måles.» Og det er «… 10.000 flere lærere i SSB-statistikken enn i GSI-statistikken. Dette kan i all hovedsak forklares med at SSB-statistikken inkluderer vikarer.»

Utdanningsforbundet gikk svært bredt ut med tallene fra SSB, blant annet i en kampanje på T-banen, busser og trikker i Oslo, og formidlet flere tall til medlemmer og tillitsvalgte. Dette siste avstedkom absurde påstander, som ikke ble korrigert av forbundet: I VG 1.9.22 hevdet en lærer at 17,5 prosent av lærerne kom rett fra videregående. Det er tøv. NTNU fremholder at «… nesten samtlige lærere har høy utdanning, men likevel ikke lærerutdanning.»

Det springende punkt er godkjenning av fagstudier samt ‘annen pedagogisk utdanning’ som likeverdig med lærerutdanning. Utdanningsforbundet ønsker at slik godkjenning ikke skal kunne gis. Det er et tilnærmelsesvis umulig standpunkt – med dagens produksjon av lærere er det sannsynlig at man ikke engang dekker opp for dem som blir pensjonister; da er det ikke mulig i overskuelig fremtid å erstatte dem som har fått godkjent ‘annen’ utdanning. Det er imidlertid mulig at lokale skolemyndigheter er for slepphendte med å godkjenne slik utdanning, slik at grunnskolestatistikkens tall er litt for lave. For denne gruppen kan et forslag fra Venstre, om en sentral ordning for sertifisering av lærere, ha noe for seg.

Årets tall

Årets tall fra GSI viser en økning i andelen lærere som ikke oppfyller kompetansekravene, fra 4,1 til 4,4 prosent; det er som sagt en økning på sju prosent. Økningen er størst på trinn 1-4, hvor den har nådd 5,4 prosent. På dette trinn har den økt dramatisk i Troms og Finnmark, fra 6,7 til 10,1 prosent, som en økning på 50 prosent; andelen ufaglærte er dermed nesten det dobbelte av landsgjennomsnittet. Det er denne lærergruppen som har ansvaret for den første lese- og skriveopplæringen, hvor man må beherske metodikken – det nytter ikke å ligge en lekse foran elevene.

Forverringen på trinn 1-4 er tydeligst i det gamle Troms, hvor det er blitt verre i 70 prosent av kommunene. I fjor var det ingen kommuner som hadde over 20 prosent ufaglærte, i år er det sju, en av disse har 45 prosent, en annen har 34 prosent.

I det gamle Finnmark er det forverring i 55 prosent av kommunene. Her er det nå fire kommuner som har over 30 prosent ufaglærte, mot to i fjor. Fire kommuner har mellom 20 og 29 prosent, det er samme antall som i fjor.

Mulige tiltak

Produksjonen av lærere synker, i hvert fall fram til 2027: I år sto hele 25 prosent av studieplassene på grunnskolelærerutdanningene tomme. Dette tallet har vanligvis vært på under 10 prosent. Produksjonstallet synker også på praktisk-pedagogisk utdanning.

Vi vet ennå ikke hvilken virkning kravet om masteroppgave for lærere vil ha med hensyn til hvor mange som gjennomfører utdanningen. Frafallet har vært på ca. 30 prosent, men det kan meget vel øke, særlig for den svakeste studentgruppen, de som utdanner seg for trinn 1-7; denne utdanningen er den eneste som gir kompetanse for trinn 1-4.

På den annen side synker fødselstallet igjen: Etter et oppsving under pandemien, er fødselstallene på vei nedover; vi nærmer oss årskull på 50.000. Hva angår elevtallet vil imidlertid færre fødte i de nærmeste årene bli motvirket av høye tall for flyktningbarn. Men vi kan ikke godt håpe at det kommer mange flykninger i årene framover.

Viktigere er det at det jeg har kalt rasjoneringen av lærere, som følge av høye opptakskrav som ikke er bærekraftige, kan opphøre i 2028, etter at et offentlig utvalg nå har foreslått å fjerne karakterkravene ved opptak til lærerutdanning. Høyre har antydet motstand, og Pedagogstudentene vil opprettholde litt andre krav enn dagens. Men når de lave fremmøte-tallene og den økende lærermangelen slår inn hos sentrale aktører, vil forslaget ha gode sjanser til å bli vedtatt, forhåpentligvis med virkning fra opptaket i 2023.

Et sannsynlig scenario er at blir verre før det kanskje blir bedre: Lav produksjon av lærere og mulig høyere frafall vil ha større virkning enn sannsynlig nedgang i elevtall fram mot en mulig økning i produksjonen fra 2028. Noen år senere kan vi kan vi kanskje få nok lærere, i hvert fall på papiret.

Det kunne vi faktisk langt på vei ha hatt nå, dersom man hadde justert opptakskravene litt ned for 10 eller 15 år siden, eller latt være å innføre den såkalte lærernormen, som bare tilgodeså elever i byer og sentrale strøk, og hvor evalueringen viser at den knapt har hatt betydning for elevenes læring og trivsel. Når det er lærermangel i distriktene, var det ikke så smart å opprette et par tusen stillinger sentrale strøk.

Men jeg tviler på at man, selv med nok lærere på papiret, vil klare å fylle stillinger i de ytterste utkanter, med mindre man tilbyr langt bedre stimuli enn nå. Jeg vil derfor hevde at mitt forslag om en lærernorm for utkantene fortsatt vil være aktuelt: 20 prosent høyere lønn, stigende til 50 prosent etter fem år, og fortrinn til stillinger i et par mer sentrale kommuner for dem som har tjenestegjort i de ytterste utkanter i fem år. Med årets forverring i utkantene bør man starte arbeidet med en slik norm middelbart.