Kan pensjonistene bli en litt mer aktiv aktør i Utdanningsforbundet?

Nyhetsbildet er skremmende inn i 2023!

Jeg fyller 70 år dette året, og har levd i en gullalder der det har vært evig vekst og varig fred. Samtidig har verden blitt mindre på grunn av teknologi og medier som bringer oss sammen. Jeg har trodd at all verden ville ta etter Norge straks de kunne se hvor godt vi har det, og hvor velfungerende «alt» er. Sånn er det dessverre ikke. Det begynner å gå opp for en naiv sjel at «D e itjnå som kjæm tå sæ sjøl».

Det er miljøkrise i hele verden. Det er pandemi i hele verden. Det er krig også i vår egen del av verden. Ytringsfriheten slik vi kjenner den, er bare forbeholdt en brøkdel av verdens befolkning. Demokratiske rettigheter likeså. Og det kan se ut som om det går utforbakke og ikke framover med tanke på utviklingen videre.

Samtidig må vi ikke miste håpet. Vi må ha håp og tro på at alt kan bli bedre. Vi som er pedagoger må bringe håpet og troen til alle barn, elever og studenter. Da må vi ha verktøy. Kunnskap og utdanning er det verktøyet vi kjenner best. Vi som har sett den utviklingen verden har gått gjennom i vår generasjon, kan øyne et håp om at de dyktigste skal finne en god vei videre. Når det skjer, må vi stå klare til å ta realiteter inn over oss, justere kursen, formidle kunnskapen, og velge de politikerne som bidrar til den beste utviklingen.

Blant diskusjonene som engasjerer meg og mange er seksåringene i skolen, lekens plass, digitale verktøy og stoda når det gjelder lesing. Her er vi mange som kan dele erfaringer og ulike innfallsvinkler.

Lekens betydning

To lærere fra Bergen har en kronikk i Dagsavisen 16.1. der de presenterer lekens betydning under overskriften «Best for barna». De skriver «La skolen være et sted som gjør barna sterke. Ikke i poengsummer på tester eller hvor fort de leser, men i leken der vi vet at alle barn lærer.» De beskriver en hverdag der alle elevene mestrer og er mer likeverdige enn i en skole der læringsaktiviteter går foran, noe overforenklet sagt. Det gjelder utviklingen av elevenes identitet og fremtid, skriver de.

Mette Frydenberg Reinertsen skriver i Dagsavisen 17.1. «Vi er alle prøvekaniner» og både utfordrer og forsvarer digitale verktøy i undervisningen. Digitale verktøy er jo også redningen for enkelte grupper elever.

Jeg vil også nevne Inge Eidsvåg som skriver «Porten til tusen andre liv» – om lesingens «velsignelser». Han er bekymret over utviklingen av manglende leseevner hos elever og studenter og skriver «Hvis både leseferdigheter og leseglede synker, er det et av de største svik vi begår mot den oppvoksende generasjon. Lesing er nemlig ikke bare en av flere grunnleggende ferdigheter. Det er selve Den grunnleggende ferdighet (…) Menneskerettigheter og et levende demokrati er ikke mulig uten en befolkning som behersker kunsten å lese.»

Utdanningsforbundet er vår fagforening – der både faglige rettigheter og profesjon står i høysetet. Nå har vi gått inn i et nytt landsmøteår. Hvordan skal vi sko oss for å gå framtiden tryggest mulig i møte? Vi må håpe og tro at medlemmene som jobber ute i «virkeligheten» tar seg tid til å diskutere og bidra i debattene fram mot landsmøtet i november. Det blir årsmøter i lokallagene i mars og fylkesårsmøter i mai.

Sekretariatet og sentralstyret legger opp til mange viktige diskusjoner, blant annet om laget rundt eleven og forsvar av lærertittelen, viktige vinkler inn i problemstillingene over.

Les også: Utdanningsforbundet er en riktig organisasjon for pensjonister

Vi som er pensjonister, kan til og med ønske oss at hele organisasjonen diskuterer pensjonistenes framtidige representasjon og valgbarhet. De fleste vil heldigvis få oppleve å bli pensjonister. Det kan inspirere til å tenke gjennom hva både du som yrkesaktiv, og du som pensjonist, ønsker at Utdanningsforbundet skal være for denne delen av medlemsmassen. Erfaring, kunnskap og muligheter kan ivaretas og medregnes.

Bli med i diskusjonen!

Bidra til at lokallag og fylkeslag tar stilling til om pensjonistene kan være en litt mer aktiv aktør i Utdanningsforbundet. Kanskje kan vi bidra til å spre viktig kunnskap i en verden som virkelig trenger det? Jeg har tro på at lærerne i barnehager og skoler er blant de viktigste premissleverandørene for at ytringsfrihet og demokrati fortsatt skal være våre grunnpilarer i Norge. Som Trond Hofvind sier i Utdanning nr. 1 i januar: «Lærernes kamp er en del av et større bilde som handler om hva slags land vi vil ha.»