Lærere har seg selv å takke for tap av status, lønn og ressurser

Misnøyen er stor blant lærerne, og halvparten vurderer å slutte. Dette fordi man ikke ble prioritert i vaksinekøen, lønnen er lav rettssikkerheten er dårlig, og krav om yrkesskadeerstatning avvises selv om smitteforekomsten er høyere blant lærere enn resten av befolkningen. Det stilles også spørsmål ved om lærere har en reell streikerett, og vold mot ansatte øker.

Lærere forteller at de ikke strekker til og ikke har tid til egen familie, hvor noen trapper ned til halv stilling for å kunne utføre jobben på en god måte. Andre slutter fordi resultater, møter, og administrative oppgaver stjeler tid fra opplæringen. Enkelte forteller at elever med ulike diagnoser krever mye tid, når disse kan være tjent med et mer spesialisert tilbud. Og noen opplever å være marionett for rektorer, elever, foreldre og politikere.

I tillegg øker myndighetene pliktene og arbeidsoppgavene til lærerne. Selv om vi innfører fagfornyelsen og står i en krevende pandemi, la regjeringen frem Fullføringsreformen i mars med planer om å skrote flere fellesfag og innføre et nytt (som senere ble kassert). Ny opplæringslov er også under utredning. Overskriften er at elevens rettigheter styrkes ytterligere, mens lærerens rettsvern forblir svakt. Det er vanskelig å gjøre en god jobb når man er på bunnen av hierarkiet.

Allikevel fortsetter tonedøve politikere med tung toppstyring, og lærerne blir sittende med regningen. Dissonansen mellom oss og dem er én forklaring på hvorfor mange vil bytte jobb. Møtene, papirarbeidet og pliktene tar livet av lidenskapen og autonomien mange lærere tidligere følte på.

Summen av dette er rekrutteringsproblemer, og at mange vurderer å slutte eller har sluttet. I år var søkertallene til lærerstudiene spesielt lave. Et tiltak er å heve lønnen slik at yrket blir mer konkurransedyktig i kampen om de kompetente hodene. Men det er trolig viktigere å heve lærerens status.

Martin Krasnik omtaler rekrutteringsproblemene til den danske grunnskolen som en «dyp eksistensiell krise». Han peker på et langvarig statustap som viktigste årsak. Bildet (og realiteten) av at «alle kan bli lærer» er en del av problemet. Og resultatet er en yrkesgruppe som står uten status eller anerkjennelse.

Samtidig er lærere selv ansvarlige for tap av status, lønn og ressurser. Vi er naive, pliktoppfyllende og strekker oss langt. Da covid-19 kom til Norge samlet 60 000 lærere seg på Facebook-gruppen «Korona-dugnad» for å holde hjulene i gang. Den gang lot man seg motivere av applaus fra balkonger og bedårende ord. Lærere stilte opp med doble undervisningsopplegg uten kompensasjon, og mange jobbet mer enn sju timer ekstra i løpet av en uke, eller verre.

I ettertid ba man om kompensasjon for ekstraarbeidet. Et rimelig krav, men saken illustrerer dumsnillheten som rår i lærerstanden. Min hypotese er at denne dumsnillheten påvirker ressurs- og kvalitetsgrunnlag i skolen negativt. Innser vi dette, tror jeg vi kan bøte på misnøyen, rekrutteringsproblemene og den tunge toppstyringen. Jeg byr på mine tanker:

For det første, så kan vi øke kvaliteten på arbeidet vårt. En lærers arbeidsoppgaver skal gjennomføres innenfor et årsverk på 1687,5 timer, som tilsvarer ca. 43 timer i uka. Men det kan allerede være for høyt. Forskning viser at kognisjon forbedres når vi tar pauser og ikke overarbeides. Og et forsøk fra Island viser at produktiviteten forble den samme eller økte ved reduksjon i arbeidstiden fra 40 timer til ca. 36 timer i uka. Kanskje gjør overarbeidede (og misfornøyde) lærere allerede et kvalitativt dårligere arbeid enn hva de ellers kunne ha gjort.

Les også: Jeg opplever ikke at læreryrket har lav status

Et av poengene med arbeidsmiljøloven er dessuten å verne mot overbelastning og helseskader. Utover å påvirke den enkelte lærer negativt, vil overbelastning ramme elevene i form av oppbrudd i opplæringen og samfunnet sosioøkonomisk i form av sykdom. Vi skal jobbe effektivt, men må sette en strek ved 43 timer i uka.

Selv om opplæringsloven ser ut til å trumfe arbeidsmiljøloven, er det viktig å merke seg at begge befinner seg på samme nivå i lovverket. Sistnevnte viker ikke for førstnevnte. Arbeidsmiljøloven er vårt skjold – og det er på tide å bruke det. Det gjør vi ved å dokumentere arbeidet vi utfører. Hvis det fortsatt er uoppgjorte arbeidsoppgaver på slutten av en 43 timers uke, må arbeidsgiver kontaktes. Tilby å gjøre oppgaven(e) mot vederlag. Dette har tre fordeler:

1. Elevens rettigheter ivaretas.
2. Lærerens rettigheter ivaretas.
3. Og viktigst, dersom oppgavene ikke lar seg gjennomføre på grunn av manglende vederlag, er det ressursene som er flaskehalsen og læreren har fulgt loven.

For det andre, så må vi signalisere at vi trenger både tid og ressurser. Filantropene gjør norsk skole en bjørnetjeneste i et langsiktig perspektiv, hvor dagens og fremtidens elever blir lidende. Når man frivillig lager doble undervisningsopplegg uten kompensasjon, gir man fra seg et viktig forhandlingskort og går glipp av en mulighet til å øke lønnen. Det påvirker rekrutteringen.

I tillegg gir man uttrykk for at det er nok ressurser i norsk skole. I en allerede hektisk hverdag må vi vise myndighetene at vi ikke kan tillegges flere oppgaver uten at dette går ut over kvaliteten på opplæringen. Jeg ser det som et nullsumspill der nye oppgaver tar tid fra viktige, eksisterende oppgaver, som dialog og undervisning. Da må vi si «nei» til arbeid utover våre 43 timer eller kreve overtidsbetalt.

For det tredje, så må læreres status heves. Tap av status har foregått over tid og er kanskje et resultat av et merkelig samspill mellom postmodernismens forsøk på å dekonstruere autoriteter, det sosialkonstruktivistiske læringssynet som gjør læreren til fasilitator, og nyliberalismens homo economicus som tror på elevens evner til å ta nyttemaksimerende, fornuftige valg. Noen av disse ideene har lærerne trykket til hjertet som vitner om en yrkesgruppe som ubevisst har spilt seg selv ut på sidelinjen. Resultatet er uansett en lærer som blir stående med lua i handa.

Eksempelvis kan skoleledelsen automatisk ta elevens parti fordi krenkelsesparagrafen 9A vektlegger elevens subjektive opplevelse. Her er det bare fantasien som setter grenser for hva som kan krenke. Betente temaer eller tilsnakk kan utløse aktivitetsplaner, møter og beklagelser. Det er ren galskap at et subjektivt formål om å krenke ikke løftes frem som nødvendig.

Hvilken status nyter vi i et system der læreren må unnskylde overfor en elev som føler seg krenket, når læreren ikke har gjort noe galt? Og hvilken status nyter man når man føler seg som en marionett?

Tap av status kan dessuten ha negative faglige og sosiale følger. Ifølge evolusjonsbiologen Joseph Henrich er menneskets læring selektiv. Mennesker henter informasjon fra individer som kollektivt anses som suksessfulle, de vi ser opp til. Under et paradigme hvor «alle kan bli lærer» og lærerens status er lav kan det bli vanskeligere å kjempe om elevenes oppmerksomhet.

For lærere er det samtidig verdt å merke seg at filantropi utført av lavstatus-individer ikke har noen positiv effekt på de sosiale nettverkene individene er en del av, ifølge Henrich. I klartekst: Dumsnillhet er hverken inspirerende eller verdsatt. Den kan derimot utnyttes.

Heldigvis ligger løsningen for lærerens hånd i form av en solidarisk grasrotbevegelse hvor vi støtter hverandres rett til å si «nei». Det betyr ikke at vi skal tute mer. Nå er det på tide å trykke på bremsen og la arbeidsmiljøloven beskytte oss.

Noen vil mene at dagens elever dermed legges på slakteblokka. Men de er ikke tjent med at halvparten av lærerne drar til seters for å gjøre seg fete fordi vi taper på lønn, status og ressurser. Når det sløses med penger som kan brukes på skolene, ligger det moralske ansvaret hos myndighetene. Lærerne skal ikke ta regningen alene.

Dersom vi ønsker å gjøre noe med misnøyen og rekrutteringsproblemene, øke ressursgrunnlaget og kvaliteten, og redusere toppstyringen i norsk skole må vi endre kurs, for dumsnillheten er motoren som driver oss utfor stupet. Sannelig er veien til helvete brolagt med gode intensjoner.