21. august presenterte VG det som kan se ut som norsk trepartssamarbeid på sitt aller vakreste, da Utdanningsforbundets leder Steffen Handal, styreleder Gunn-Marit Helgesen i arbeidsgiverorganisasjonen KS og kunnskapsminister Tonje Brenna (Ap) la fram et felles utspill om hva slags utdanning som skal kreves for å kunne ansettes som lærer. Og konklusjonen er at godkjent lærerutdanning skal være en forutsetning, om enn ikke helt uten unntaksmuligheter. Ifølge VG omfatter enigheten også de andre arbeidstakerorganisasjonene i skolen: Lektorlaget, Skolenes landsforbund og Skolelederforbundet.

Dagens forskrift til opplæringsloven har en ullen formulering som skaper uklarhet rundt hvem som kan ansettes. I tillegg til de ulike lærerutdanningene står det nemlig «eller tilsvarende pedagogisk kompetanse». 

Dette har åpna for at personer med andre utdannelser, praktisk erfaring fra undervisning eller et eller anna som oppfattes som beslekta nok, også har hatt mulighet til å bli ansatt som lærer. Ifølge en rapport fra Statistisk sentralbyrå mangler 15 prosent av lærerne i grunnskolen og over 20 prosent av lærerne i videregående godkjent lærerutdanning.

Nå ser det ut til at dette hullet kan bli tetta. I samråd med organisasjonene vil regjeringa foreslå å endre loven slik at lærerutdanning blir et krav. Etter det vi kjenner til, skal et forslag om dette ut på høring, slik at det blir en del av den nye opplæringsloven som trer i kraft i august neste år.

Unntak ved lærermangel

Enigheten mellom arbeidstakerne, arbeidsgiverne og staten har også i seg en god porsjon pragmatisme. Kravet om lærerutdanning skal ikke ha tilbakevirkende kraft for dem som allerede er ansatt. Det er helt sikkert mange som gjør en god og viktig jobb som lærere til tross for manglende godkjent lærerutdanning. Og slik situasjonen er i dag, ser det ut til at ikke så rent få kommuner ville hatt problemer med å holde skolene i gang uten. 

Ifølge en kartlegging Utdanningsnytt har gjort med bakgrunn i tallene fra Grunnskolens informasjonssystem (GSI), dominerer utkantkommuner i Nord-Norge lista over kommuner der flest undervisningstimer utføres av lærere uten godkjent utdanning. På topp er Lebesby i Finnmark, der 36,8 prosent av den planlagte undervisninga var utført av ansatte uten lærerutdanning. Eventuelle vikartimer i forbindelse med sykdom kommer i tillegg.  

Rektor Thomas Pareli Seines i Andøy i Nordland minner Utdanningsnytts lesere på at det er den totale mangelen på kvalifiserte som er hovedproblemet. Han mener kommunens egne rekrutteringstiltak har mye av æren for at antall lærere uten lærerutdanning ved skolen, som har totalt 39 lærere, har falt fra 10 forrige skoleår til 3 nå. Men han påpeker helt riktig at hovedproblemet er mangelen på lærere i landsdelen, og det får ham til å stille spørsmålet: «Er dette en politisk floskel?»

Ingen regel uten unntak, og det er nettopp unntaksbestemmelsen som gjør at det i hvert fall er betimelig å spørre hvor reelt innhold denne innskjerpinga av utdanningskravet faktisk vil ha i de kommunene og skolene som virkelig sliter med å skaffe lærerutdanna lærere. Når det ikke lar seg gjøre å få nok kvalifiserte søkere, skal det fortsatt være mulig å se bort fra utdanningskravet. Og i deler av landet er nettopp en slik mangel mer regelen enn unntaket. Derfor blir det viktig at en slik unntaksbestemmelse brukes restriktivt, og at den i så fall gjerne kombineres med en forpliktelse om at den ansatte skal få nødvendig utdanning på plass i nærmeste framtid.

Utdanningskravet vil styrke skolen

Det ser ikke ut til at lovendringa som er på trappene, vil ha noe problem med å gå gjennom i Stortinget. Høyres utdanningspolitiske talsperson Jan Tore Sanner støtter innholdet, og det er også i tråd med Stortingets vedtak i vår om at opplæringsloven må gi en tydeligere anerkjennelse av verdien av lærerutdanning. Og forskriften som presiserer lovteksten, står regjeringa fritt til å endre uten å måtte gå innom Stortinget.

Et tydelig krav om lærerutdanning er viktig for å styrke læreryrket som en profesjon. Lærerutdanning skal gi et godt faglig grunnlag og en forståelse for hva som kan bidra til god læring, og hva som ikke gjør det. Det gir også et bedre fundament for å tilegne seg og også ta i bruk forskning som kan komme til nytte, og i andre sammenhenger ha forutsetninger for å se at andre foreslåtte undervisningsmetoder som er «i vinden», kan føre galt av sted. 

Og det gjør også at læreryrket blir et profesjonsfellesskap, med faglige diskusjoner som ikke nødvendigvis fører til enighet, men at diskusjonene i hvert fall foregår innenfor en noenlunde felles forståelsesramme. Dette vil igjen kunne bidra til at skolen blir et bedre sted både å være Sog å lære, og at skolen dermed også i større grad blir i stand til å forvalte det enormt viktige samfunnsmandatet den er blitt tildelt.

 Derfor er det gode grunner til å gi anerkjennelse til både arbeidstakerne, arbeidsgiverne og departementet for arbeidet med å styrke betydningen av lærerutdanning. Og så er det viktig at det blir nok utdannede lærere, som også vil bli værende i yrket, slik at denne innskjerpinga får et reelt innhold.