Lærerne blir tvunget til å gjennomføre noe som kan være til skade for elevene

I den sørlige delen av Troms og Finnmark har et skoleutviklingsprosjekt knyttet til fornyelsen av læreplanverket i grunnskolen skapt nasjonal oppmerksomhet.

Spesielt den delen av prosjektet som omhandler kartlegging har vært gjenstand for debatt. Flere medier, blant annet Dagsavisen, NRK og Harstad Tidende har presentert saken i flere omganger.

Da Utdanningsforbundet Harstad gjentatte ganger etterlyste en plan for arbeidet med fornyelsen av læreplanverket i skolen, var det med et ønske om at lærerne fikk god nok tid til å sette seg inn i det som var nytt slik at de ikke nok en gang skulle bruke mange år på å sette seg inn i nye læreplaner mens de samtidig underviste etter dem. At lærernes fagforening tok et slikt initiativ, var også ønsket av nasjonale myndigheter. Begrepet samskaping var det nye fyndordet. Plutselig kom den gode nyheten – Høgskolen i Innlandet (HINN) kunne komme opp til nord og hjelpe til. Universitetet i Tromsø (UIT) hadde vært kontaktet, men de var vage og ble derfor forkastet. I ettertid har det vist seg at Høgskolen i Innlandet var like vage, men det ble satset på at det kom til å gå bra.

HINN kunne tilby kompetansepakker og en kartleggingsundersøkelse. HINN hadde allerede fått i oppdrag (etter et anbud) å utvikle lignende kompetansepakker for Utdanningsdirektoratet. Kartleggingsundersøkelsen hadde de også fra før. Den hadde blitt gjennomført mange steder i landet over lang tid, og skulle fungere godt.

Etterhvert som beslutningene ble tatt fikk Utdanningsforbundet mindre og mindre informasjon og medbestemmelse. Til slutt ba lederen i Utdanningsforbundet Harstad om innsyn i selve spørsmålene i undersøkelsen. Det han fikk se gjorde han svært betenkt og urolig. Var dette virkelig nødvendig og hva hadde dette med fagfornyelsen å gjøre? Han valgte å sende hele undersøkelsen til Lærerprofesjonens etiske råd for uttalelse. Lærerprofesjonens etiske råd ble opprettet i 2016 og skal støtte opp om etisk forsvarlig praksis i utdanningssektoren til beste for barn, unge og voksne. Selv med de beste intensjoner, er det ikke alle nye tiltak som har vist seg å være til beste for barnehagebarn og elever. Det er derfor viktig at alle valg som gjøres i oppvekstsektoren får kontrollspørsmålet: Er det til barnas og elevenes beste?

Læreprofesjonens etiske råd er usedvanlig klare i sine uttalelser og sier blant annet «Noen av spørsmålene mener vi kan virke krenkende og/eller være med på å utvikle barns selvfølelse i negativ retning.».

Kommunalsjef Henry Andersen hevder i Harstad Tidende 21. januar bestemt at kartleggingen av barn i Harstad ikke er krenkende, ei heller negativ. Det er isolert sett fint at kommunens øverste ledelse har meninger om det som foregår i skolen, men i dette tilfellet står Andersens tydelige mening i grell kontrast til hva fagfolk på feltet uttaler om nøyaktig samme sak.

Overlege Stein Førde, spesialist i barne- og ungdomspsykiatri og tidligere leder for Nasjonal kompetansetjeneste for psykosomatiske tilstander hos barn og unge ved Oslo universitetssykehus (OUS) stiller seg, sammen med professor i barnepsykiatri Trond H. Diseth, svært kritisk til den samme kartleggingsundersøkelsen som Andersen er så ubetinget positiv til. De tar blant annet begreper som «strukturell mobbing» i bruk for å beskrive undersøkelsen. Fra vår side er det ingen grunn til å mistenkeliggjøre kommunalsjefens gode intensjoner, men vil nok påstå at overlege Førde og prof. Diseth innehar betraktelig tyngre kompetanse på fagfeltet.

Andersens positive argumenter likner svært mye på det som har vært hevdet fra de som har utformet dette kartleggingsverktøyet, nemlig Senter for praksisrettet utdanningsforskning (SePU) ved Høgskolen i Innlandet med prof. Thomas Nordahl i spissen.

Det er lett å forstå at man kan bli både glad og optimistisk over at en akademisk institusjon med en ganske kjent professor mer enn gjerne tar turen opp til sørfylket. Likevel har kommunens øverste ledelse et selvstendig ansvar for å vurdere hva som skal settes i verk. Det hadde vært ønskelig om kommunens øverste ledelse kunne stille seg litt mer kritisk til informasjonen SePU kommer med, da de faglige og etiske motforestillingene mot denne kartleggingen har blitt stadig flere.

Dette ser ut som et utviklingsprosjekt som ble innfaset uten gode nok prosesser på forhånd. Da kritikken begynte å komme, tilspisset situasjonen seg. Våre medlemmer og tillitsvalgte forteller at det ble hevdet at hvis ikke kritikken mot kartleggingsundersøkelsen opphørte, så kunne det hende at SePU trakk seg fra avtalen. I tillegg ble tillitsvalgte utsatt for primitiv hersketeknikk av typen «Er dere imot at elevene skal lære mer og bedre?» Et spørsmål ingen lærer noensinne vil svare ja på.

Andersen fastholder at det har vært riktig å bruke styringsretten, det vil si å beordre alle lærerne til å gjennomføre kartleggingsundersøkelsen. Arbeidsgiver har sin fulle rett til å benytte seg av styringsretten, men den bør alltid brukes med varsomhet. Spesielt i tilfeller hvor såpass mange ytrer seg kritisk om en sak. Bruk av styringsretten i denne saken er en form for maktbruk og overkjøring av profesjonen som er svært uheldig.

Lærerne blir tvunget til å gjennomføre noe de både synes er ubehagelig og som kan være til skade for elevene. Dette kan svekke tilliten mellom øverste leder for skolene i Harstad og de han er satt til å lede. Det mest oppsiktsvekkende er imidlertid at dette er i strid med de signaler Thomas Nordahl (SePU) har gitt. Den omtalte kartleggingsundersøkelsen er godkjent under forutsetning av frivillighet fra alle involverte. Frivillighet betinger at styringsretten ikke kommer til anvendelse.

Det virker som det har gått prestisje i saken fra kommunens side, og at kritiske innspill avvises. En kritikk som burde hilses velkommen.

Det er på sin plass å mane til klokskap i arbeidet med skoleutvikling generelt, og kartlegging spesielt. Å ta opp til ny vurdering om dette opplegget er noe Harstad kommune bør benytte seg av, kan vise seg nødvendig. Denne saken har mer enn noe annet vist at kommunen har kompetente profesjonsutøvere i sine rekker som kan bistå med både faglige og etiske refleksjoner i en slik sammenheng.