Illustrasjonsfoto: Erik M. Sundt
Et sterkere barnefellesskap?
Debatt: Er retten til spesialundervisning i ferd med å bli fratatt barna i Trondheimsskolene?
Trondheim kommune har vedtatt strategien «Stein, saks, papir», som handler om å bygge et sterkere barnefellesskap i kommunen.
I denne strategien ligger det at man retter et større fokus på fellesskapet i stedet for det individrettede fokuset. Nettverksjobbing rundt barn er viktig for å gi barna gode oppvekstsvilkår. I strategidokumentet står det: «Med de prioriteringene som ligger i denne strategien vil vi kunne frigjøre ressurser til de som trenger det mest. Det vil nok alltid være barn og unge som trenger behandling, spesialiserte tiltak og ekstra beskyttelse. Rådmannen vil sammen med sentrale fagmiljø finne tiltak som i enda større grad ivaretar disse behovene for denne gruppen.»
Da lurer vi på hvilke tiltak de har funnet nå som det kuttes hardt i de fleste Trondheimsskolenes budsjetter for penger som skal gå til barns lovfestede rett til spesialpedagogisk hjelp?
For mange skoler er det snakk om kutt på flere millioner kroner. Hvem i kommunen tar avgjørelsene, og på hvilket grunnlag skal kommunen avgjøre hvilke barn som trenger hjelpen mest? Er det slik at det har blitt gjort vurderinger av hvilke skoler og barnehager som har barn med innvilget timer til spesialpedagogisk hjelp, og at bevilgningene er gjort ut i fra hvilke barn som trenger hjelpen mest?
Hva om det er barn som trenger omfattende støtte og hjelp, hvor rammene som er gitt ikke gir mulighet til å sette inn spesialpedagogisk hjelp? Skal skolene da bryte loven? Hvem skal da være ansvarlig? Rektorene? Er de villig til å ta på seg ansvaret? Eller er det kommunen?
Er foreldre informert om at skolen nå har fått begrensede muligheter til å gi den støtten og hjelpen barna trenger? Har de fått mulighet til å gi sin uttalelse om kuttet skolene har fått? Hvordan kan vi styrke tilhørigheten til barn som trenger ekstra støtte, men ikke får det? Vil det skape mindre eller større forskjeller i fellesskapet?
Hvem skal nå gi den ekstra støtten barna trenger for å fungere best mulig i skolen og fellesskapet? Læreren? Hvordan skal læreren sørge for god, tilrettelagt undervisning for 15- 30 elever og samtidig ivareta spesialpedagogisk hjelp til barn som trenger det? Er allmennpedagogisk kompetanse erstattelig med spesialpedagogisk kompetanse? På hvilket grunnlag legger dette til rette for å arbeide med å styrke barnefellesskapet?
Basert på Nordahl-utvalgets ekspertuttalelse
Strategien «Stein, saks, papir» er basert på Nordahl-utvalgets ekspertuttalelse. Betyr det at retten til spesialundervisning blir fratatt barna i Trondheimsskolene?
Er fellesskapsbegrepet egentlig ment slik at alle barn skal ha undervisning i samme klasserom? Kan det være mulig at å ikke gi barn den spesialpedagogiske hjelpen de har behov for, kan skape et større rom for stigmatisering i fellesskapet? Barn kan ha sammensatte utfordringer, og for mange kan det å få spesialundervisning være en viktig faktor for å fungere godt i nettopp fellesskapet.
Med tanke på at verdiene til Trondheim kommune er «Åpen, kompetent og modig», så er det viktig å kunne diskutere utfordringer som merkes godt i den direkte jobben med barn og voksne. Det kan være utfordrende å se konsekvensene av kutt i rammer når man jobber med budsjett. Kuttene kjennes godt i jobben med disse barna. I et langsiktig perspektiv er det nødvendig å sette inn støtten til barn tidlig nok. Det er viktig å ha kompetente mennesker i jobben med barna, slik at barna får de beste mulighetene ut i fra sine forutsetninger. I tillegg må vi ha rammer til å ivareta de kompetente voksne rundt barna, slik at de ikke brenner ut i jobben sin på grunn av rammer som snevrer inn deres rom for å utøve en god og forsvarlig praksis.
Les også: Fagartikkel: Spesialpedagogikk – fem gamle myter og nye muligheter
De mest sårbare barna fratas støtte og hjelp
For enkelte barn vil det alltid være behov for kompetente voksne som hjelper barnet til å skape relasjoner, som jobber langsiktig og strategisk for at barnet skal klare å fungere mest mulig optimalt i sitt liv og i samfunnet. Det er vanskelig å se at de kanskje mest sårbare barna skal bli fratatt den støtten og hjelpen de trenger for å kunne ha det best mulig i skolehverdagen sin. Trondheim kommune verdsetter utdanning og kompetanse. Da bør kommunen gi oppvekstsektoren rammer til å beholde medarbeidere med utdanning og lang erfaring i arbeidet med barn som har spesielle behov.
Det er vårt profesjonsansvar å si i fra når «(…)rammevilkår skaper faglig og etisk uforsvarlige rammer», som det står i lærerprofesjonens etiske plattform. Vi har mange spørsmål rundt de rammene som skolene er gitt.
Vi synes også det er underlig at Trondheim kommune, som har gått ut i media og uttalt sin bekymring for de sårbare barna i koronaperiden, kutter ned på støtten til akkurat denne gruppen. Vi ønsker at foreldre får informasjon om de bestemmelsene og konsekvensene som berører deres barn. Og vi oppfordrer foreldre til å engasjere seg for barna. Vi ønsker også at skoleledere tenker over om de kan stå for den praksisen disse rammene snevrer inn til.
