Det trengs et krafttak for pandemiens utslitte lærere og sykepleiere

Barnehage- og skolelærere har mye til felles med sykepleiere. De har mye én til én og kroppsnær veiledning/opplæring av både barn og voksne med veldig ulik bakgrunn og ulike behov.

De må ha mye sosial kompetanse og erfaring med samarbeid av ulik art og demokratisk ledelse av både små og store. De må ha mye praktisk erfaring, både faglig og pedagogisk, som grunnlag for tilegnelse av teori. De må ha gode språklige kunnskaper og kommunikative evner for å gjøre seg forstått, både muntlig og skriftlig. De må kunne planlegge og gjennomføre prosjekter.

Gode barnehagelærere med mye praksis er ofte gode ledere. Kan du styre en barnehage, kan du også styre en familiebedrift, et kommunestyre eller til og med et storting.

Helsearbeidere og alle ansatte i barnehage og skole, slik som fagarbeidere, pedagoger, assistenter og lærere, hylles av mange for sin ansvarsfulle innsats under pandemien, men behandles dårlig av flere, også av de ansvarlige myndighetene. De ansatte kan ikke streike for bedre arbeidsforhold. De vet det vil gå ut over barna og pasientene.

Det eneste de kan gjøre er å finne seg en ny arbeidsgiver. Så en massiv og unison trussel om oppsigelse, med krav på ledighetstrygd, ser ut til å være eneste politiske virkemiddel politikerne forstår.

Eller at politikerne på Stortinget i disse krisetider blir enige om at alle erfarne og dyktige sykepleiere, barnehage- og skolelærere og andre ansatte får så gode arbeidsforhold og hever lønna deres så mye at hundrevis, kanskje tusenvis dyktige barnehage- og skolelærere og sykepleiere fristes til å gå tilbake til læreryrket og sykepleien fra lukrative jobber i andre sektorer.

Kanskje en eller flere stortingspolitikere da ville gå tilbake til en betydningsfull lærer- eller sykepleierjobb som de ikke hadde råd til å fortsette i, før. Da vil de kanskje unngå å måtte betale ufaglærte dobbelt kriselønn for tilsyn av pasienter og barn.

«Tilsyn», tenk det, kun tilsyn til små og store mennesker som krever og fortjener oppfølging som bygger på gode relasjoner, faglig kompetanse og trygghet.

Denne siste løsningen vil virke hurtig, sikre kvalitet på viktige fagfelt og være billigere enn andre kriseløsninger.

Hva synes du? Har du et bedre forslag?