Emilie Bals er helsefaglærling på Lørenskog sykehjem, og vil bli sykepleier.
Snorre Schjønberg
«Jeg gjorde alt for ikke å bli smittet. Jeg møtte ingen, ikke venner, ikke familie»
Helsefaglærlingen Emilie Bals (19) forteller sin korona-historie.
– Jeg som jobber på sykehjem er veldig sårbar, sier Emlie Bals (19).
Da koronaen herjet i mars gikk hun rett i selvpålagt isolasjon, livredd for å dra med seg smitte inn på Lørenskog sykehjem.
Bals har tatt helsefag på Strømmen videregående, og var ute som lærling da korona-pandemien slo til for full. Fra mars jobbet hun 100 prosent. Samtidig har avisene telt antall korona-døde minutt for minutt, og sykehjemmene ble tidlig utpekt som de mest sårbare.
– Det har egentlig gått veldig greit. Jeg er blitt mye omdisponert, og det har jeg lært mye av. Jeg får fortsatt god oppfølging, men ble kastet litt rundt. Det var uvant i starten, for jeg er vant til å gå med en veileder hele tiden, forteller hun.
Fikk oppfølging
Lærlinger rundt om i Norge har gjort seg de samme erfaringene som Emilie. For lærlingene i sykehjemsetaten i Oslo kommune ble det raskt forhandlet fram en avtale som gjorde at de kunne jobbe (drive verdiskapning) 100 prosent i denne perioden. Fagforbundet har også i en uttalelse lagt vekt på at kommunene må være fleksible med lærlingene i møtet med koronaen, og at lærlingene er en ressurs som faktisk kan brukes.
Emilie forteller at hun heldigvis har opplevd å få oppfølgingen hun skulle ha underveis likevel.
– Ja, det har gått veldig fint. Jeg tok fagprøven den 22. mai, og følte meg klar for det.
– Hvordan har presset på jobb vært?
– Det holdt seg ganske jevnt. Vi har ikke vært i den situasjonen at vi har fått korona-smitte inn på vår avdeling. Så det har vært å opprettholde de strenge smittevernreglene, det er et mye strengere regime nå og helt annerledes enn hvordan det var før koronaen.
– Har dere kjent på trykket fra omgivelsene?
– Ja, spesielt fra de pårørende. Det har vært mye pushing fra dem om at de vil få komme på besøk, men det har vært ganske strengt. Etterhvert åpnet vi for litt besøk med avstand ute i hagen her, og det fungerte veldig bra. Men vi har måttet forklare situasjonen mange ganger for pasientene, særlig for de med demens som har lurt på sønnen eller datteren ikke vil komme på besøk lenger. Det kom som et lite sjokk, så vi har satt av mye tid til pasientene.
Gikk i isolasjon
Emilie forteller at hun har kjent på at hun har hatt en viktig funksjon i samfunnet.
– Jeg gjorde alt for ikke å bli smittet. Jeg møtte ingen, ikke venner, ikke familie.
– Hvordan er det vært å gå så mange måneder i isolasjon?
– Det er kjedelig, men det blir mye turer ute, så jeg føler jeg er blitt sprekere og sunnere. I starten var jeg veldig redd, og hadde med Antibac overalt. Det har jeg fortsatt, men jeg har roet ned på den uroen jeg hadde i meg.
19-åringen forteller at hun fulgte mye mer med på nyhetene enn vanlig, og syntes det var fælt å høre om sykehjem som hadde så mange dødsfall.
Da ting gradvis ble åpnet mer opp igjen hadde hun følelsen av at økonomien ble valgt litt over helsa.
– Da blir jeg selvfølgelig redd for at vi kan få smitte inn på sykehjemmet igjen, sier hun.
