Selma trives som lærling i omsorgsboligen

– Jeg trives så veldig med denne jobben, sier hun til Yrke.

Vi er i omsorgsboligen i Karasjok. Selma Johnsen er på vakt som lærling. Hun sørger for at de eldre beboerne får riktig mat. Prater litt med dem.

– Jeg er glad jeg bestemte meg for å prøve ut dette. Jeg fant ut fort at dette er noe jeg liker, sier hun.

Egentlig er hun fra Tysfjord i Nordland. Men da moren flyttet til Karasjok i Finnmark, ble Selma med. Hun drar nytte av at hun kan noe samisk, men skulle gjerne kunnet mer.

Flere av beboerne er demente og trives best med sitt eget morsmål rundt seg. Selv om de kanskje en gang har kunnet snakke godt norsk, er ikke norsk språket som faller lettest når minnet svikter. Selma kommer fra en norskspråklig samisk familie, og kunne ønske hun var enda bedre i samisk. Men det hjelper å ha litt samisk i bunn, og hun er glad for alt hun har lært på helse- og oppvekstfag på den samiske videregående skolen i Karasjok.

Allergi

Det var på åpen dag det første året på videregående at hun bestemte seg for å ta utdanning som helsefagarbeider.

– På grunn av allergi mot pelsdyr kunne jeg jo ikke bli veterinær. Tanken på å jobbe med eldre har nok vært der, inne i meg. Jeg har alltid vært glad i å snakke med eldre. Det forsto jeg blant annet da jeg besøkte min oldefar. Det faller meg naturlig, sier lærlingen. Målet er å bli sykepleier etter å ha tatt fagbrev som helsefagarbeider.

– Jeg tenker på å bli jordmor. Men hvem vet, kanskje trives jeg så godt i yrket at jeg fortsetter som nå, sier hun.

– Hvordan ble du tatt imot som ung lærling her i omsorgsboligen?

– Veldig godt. Selv om det var nytt for meg, jeg hadde jo ikke gjort dette før, følte jeg meg trygg. Jeg fikk følelsen av at her skal jeg være.

Koselig

Hun gjentar hvor koselig det er å være i omsorgsboligen og blant de eldre.

– Hvis du ser bort fra stress, og dessverre kan det være en del stress, så er det koselig å være her. Jeg føler jeg knytter vennskapsbånd med eldre, at jeg får høre deres historie.

– Føler du deg noen gang for ung? At du tenker at dette er mennesker med et helt og levd liv, mens du er i startgropa?

– Nei, ikke nødvendigvis. Jeg føler det er spennende å høre på dem. Jeg sier det jeg kan på samisk, resten på norsk. Det fungerer.

– Hva er viktigst i jobben din?

– Det aller viktigste er jo å se de eldre. Jeg liker spesielt godt morgenstellet. De blir så glade og takknemlige, flere beklager at de er til bry. Det er så lite som skal til for å få følelsen av å bety mye.

Ferdig snart

Hun har vært lærling siden september 2016. Nå har hun omtrent et halvt år igjen.

– Jeg har hatt to veiledere her på huset, den første gikk i mammapermisjon. Nå har jeg en god veileder i Lovelyn Alstad som er helsefagarbeider, sier hun.

Lovelyn Alstad beskriver overfor Yrke Selma som en god lærling som lærer det hun skal.

– Det er viktig at vi får flere i dette faget, sier hun.

– Hva er bra med Selma?

– Hun er ganske rolig. Flink med beboerne. Akkurat slik hun skal være i dette faget.

Selv innrømmer Selma Johnsen at arbeidet med oppgavene som skal leveres inn som lærling, er mer tidkrevende enn hun hadde sett for seg.

Lite fritid

 – Det negative er at jeg nesten ikke får tid til å være sammen med venner. Oppgavene tar mye tid. Da jeg var elev på skolen hadde jeg jo lærer rundt meg som jeg kunne spørre hele tiden. Det savner jeg nå. Det hadde vært fint og fått veiledning fra skolen fortsatt. Det kunne jeg ønske at kunne gått an å få, sier hun.

– Vi har mye teori. For eksempel har jeg skrevet en oppgave om diabetes. Jeg gruer meg veldig til å gå opp til fagprøven, sier hun.

Samtidig vet hun at hun får øvd på oppgavene hver eneste dag som lærling. Det gir en ro.

– Men jeg kunne ønske jeg hadde hatt enda et år på meg som lærling. Jeg tenkte at det å være lærling ville bli «piece of cake». Men det er mer jobb enn jeg hadde trodd, sier hun.

Allerede som fireåring visste Emma at hun skulle jobbe innen helse