Slik var det på internatskolen i Karasjok i etterkrigstiden

«Skolens undervisning foregaar i det norske sprog»

«Det lappiske eller kvænske sprog bruges kun som hjælpe-middel til at forklare, hvad der er uforstaaeligt for børnene», het det i departementets instruks av 1898.

Siden mange lærere ikke kunne samisk eller kvensk, hjalp ikke paragrafen stort. På bildet over er det John Anders Anti som peker og leser på tavlen, mens lærer Anna Mork følger med.

Professor i historie Einar Niemi har påpekt at ved flere internat var same- og kvenbarna i flertall. Fritidsspråkene ble dermed gjerne deres språk, og ikke norsk.

Her leser elevene i kor fra en norsk lesebok. Det ser idyllisk ut, men flere av fylkets samiske og kvenske internatelever har som voksne fortalt at de ikke lærte hverken å skrive eller å lese norsk, fordi de ikke forsto undervisningen.

Samisk begynneropplæring i folkeskolen kom først i gang i 1967.

Her tegnes reinens flyttruter på finnmarkskartet. I motsetning til den kulturelt norske tavleteksten på det store bildet er dette en samisk-relatert oppgave.

Mørke sider

Etter 2. verdenskrig ble Finnmarks 50 internatskoler redusert til 12. Dette internatet holdt til i Karasjok Gjestgiveri 1947-52.

Flere av Finnmarks tidligere internatelever har senere fortalt at skolenes mørke sider tok fra dem lysten til videre utdannelse. Ikke sjelden var de ansatte få og overarbeidet, slik at mobbing, trakassering og også seksuelle overgrep kunne foregå uforstyrret.

Barna måtte også jobbe hardt. «Barna deles i arbeidslag i samråd med bestyreren», heter det i Reglement for Statens skoleinternater fra 1950. Elevene gjorde en god del av internatarbeidet, som å vaske klasserom, skrelle poteter og gulrøtter, hugge ved, bære ved og vann.

Elevene her fikk norsk kost, av og til reinkjøtt og buljong. At internatlærere i Finnmark ofte fikk bedre og mer variert mat enn elevene, har flere av de tidligere elevene reagert mot.

Bohccostaddat (å leke rein)

På bildet over viser Aslak Anti at han kan kaste lasso. Ifølge lærer og styrer Bjørn Aarseth manglet Karasjok internatskole lenge et ordnet fritidstilbud for elevene. Han forteller at i flere år kom de store guttene «hjem til oss (…) når det var reportasjer i radio fra skøyteløp og skirenn. Når det var for lite stoler, lå de på gulvet og noterte rundetider for skøyteløpene og passeringstider for skiløperne og hopplengder. Det var lystbetont høring og skrivetrening, som også var en måte å lære norsk på.»

To små på ski i frikvarteret

Fra de begynte i skolen som sjuåringer, så ikke elevene sine nærmeste annet enn i feriene. De fleste barna bodde slik at helårlige veier eller rutegående transportmidler manglet. Skoleuka besto av seks sekstimers dager pluss lekselesing fem av ettermiddagene. Etter 2. verdenskrig var seks ukers skole og seks uker fri i tre omganger vanlig, altså 18 ukers skolegang. Skoletiden kunne øke med alderen.

Lufting av skallegresset

Å kle av seg for natta var rart for elever fra vidda. De var vant til å kle ekstra på seg før de krøp til køys i telt eller lavvo. Her lufter elevene sennegresset i skaller og bellinger (fottøy og leggvarmere), slik at det er tørt til neste dag.

Karasjok internatskole ble lagt ned i 1999.

Kilder:

Samisk skolehistorie, nettportal: http://skuvla.info/index-n.htm

Ingjerd Tjelle: Bortsendt og internert. Møter med internatbarn. Polar forlag, Tromsø 2000.

Melding om skolene i Finnmark 1945-70. Utgitt av Finnmark fylke

Nrk.no, Wikipedia.org og Snl.no