Anna Sethne tok barnas interesser inn i skolen

– Anna Sethne satte barnet i sentrum, og hun forsto at undervisningen måtte bli mer tverrfaglig og praktisk om den skulle nå fram, sier Willy Aagre, professor i pedagogikk ved Høgskolen i Sørøst-Norge. Han har nettopp utgitt boken «Folkeopplyseren Anna Sethne og den norske reformpedagogikken».

1911 dro lærerinne Anna Sethne på en to måneder lang studiereise til Sverige, Danmark, Tyskland og Østerrike. På reisen ble hun inspirert til nye ideer om undervisningen i barneskolen utenom den tradisjonelle og ensidige kateterundervisningen. Sethne fikk tro på læring gjennom praktisk arbeid, aktivitet og opplevelser, og hun ville at skolen skulle være et sted elevene både kunne lære og føle seg hjemme.

Sethne var en av de største foregangsfigurene i norsk skole i første halvdel av 1900-tallet. Hun fikk for alvor satt ideene sine ut i livet da hun ble overlærer ved Sagene skole fra 1919, og gjorde Sagene skole til en idémessig smeltedigel for nye arbeidsmåter.

Et av få skilsmissebarn

Anna Sethne ble født i Drammen i 1872. Da hun var tre år, skilte foreldrene seg. Faren dro tilbake til Sverige, og moren ble aleneforsørger.

Men Anna hadde gode evner, og teolog og senere kirkeminister i Michelsen-regjeringen, sokneprest Christoffer Knudsen, støttet henne slik at hun fikk tatt utdanning. I 1891 tok hun Lærerinneprøven av høyere grad i Kristiania med svært gode eksamensresultater.

Under et seminar holdt av Utdanningsforbundet og Oslo kvinnesaksforening i forbindelse med lansering av boken, sa tidligere leder i Utdanningsforbundet, Helga Hjetland, at hun ønsket Sethne skulle «gått igjen». Noen av de debattene Sethne tok del i for hundre år siden er like aktuelle i dag.

– I bladet Vår skole i 1924 skrev hun om eksamen og kritiserte nidkjære lærere som trodde at det å gi tiåringer prøver og karakterer kunne høyne elevenes nivå. Hun var imot tallkarakterer som kontrollapparat, sa Hjetland.

I 1919 ble Anna Sethne leder av Norges Lærerinneforbund. Hun sloss for lærerinnenes rettigheter og likelønn, og for flere kvinnelige overlærere.

– Hun forsto at kampen for skikkelige lønns- og arbeidsvilkår, og kampen for god skole, henger sammen. Hun brukte fagforeningen og bladet til å fremme sine sterke meninger og bygge holdninger for en progressiv pedagogikk og mot reaksjonære ideer, sa Hjetland.

Aktuell i dag

Reformpedagogikken hadde sin storhetsperiode i Norge fra 1920-1940, men hadde også god tilslutning de første par tiårene etter krigen.

– Hovedideen i reformpedagogikk er koblingen mellom teori og praksis. De kunne for eksempel ha et prosjekt om eskimoer som både inkluderte museumsbesøk, bruk av relevante fagbøker fra biblioteket og til og med bygging av en kajakk. Samtidig lærte de teori og geografi, om Golfstrømmens betydning og hvorfor Grønland er dekket av is, men ikke Norge, forteller Willy Aagre.

Han mener det Anna Sethne sto for, har mye for seg i dag.

– Da en av døtrene mine begynte på skolen i 2000, var lek fortsatt en viktig del av opplegget. Da min sønn begynte i 2012, var tanken om lek og læring svekket, ordet læringstrykk var kommet inn i det pedagogiske vokabularet. Ordet læringstrykk syns jeg er ille, som om undervisning er noe som skal trykkes ned fra oven. Denne ideen er svært fjernt fra Sethnes vekt på interesser og læringslyst, forteller Aagre.

Forsøk på Sagene skole

Aagre mener Sethne først og fremst var barnas talskvinne. Hun kjempet for å bedre skolebarnas trivsel med å skape en mer aktiv og meningsfull skoledag, og fulgte med på ny forskning om barnepsykologi. I 1930 fikk hun tillatelse til å sette i gang sine radikale pedagogiske forsøk på Sagene skole i Oslo, kjent som «Sagene-forsøkene».

Det sto et nybygg klart på Sagene skole i 1926 med klasserom som hadde tavler på tre sider for at barna kunne dekorere veggene, ny gymnastikksal og svømmehall. Ei sandkasse kom også inn i klasserommet. I samarbeid med Deichmanske bibliotek ble landets første lesestue etablert. Det ble også lagt opp til samarbeid med foreldrene.

En av lærerne som jobbet aktivt og entusiastisk med Sagene-forsøkene, var lærer Thyra Andrén. Fra hennes rapport om forsøksvirksomheten skriver hun følgene om betydningen av å bruke barns interesser som drivkraft:

«Ved å ta hensyn til barns interesser, arbeider disse med større intensitet, større energi og større opfindsomhet enn ellers vilde være tilfelle. De får følelsen av at de arbeider med problemer som optar de voksne. De tar med andre ord aktivt delt i samfundsproblemene.»

Aagre tror hennes undervisningsmetode hadde en helt unik måte å inkludere alle elever på, uansett interesser og forutsetninger.

– Anna Sethne sto for en inkluderende undervisningsmodell. Noen var gode i teori, andre til å tegne, noen var mer praktiske, men alle elevene skulle føle de kunne bidra med noe, sier Willy Aagre.