Skammen har veket plass for sinne. Han skjønner at det ikke var hans feil.
Han er ferdig med det.
Sier han.
– Jeg er ferdig med det, gjentar Fredrik og griper kaffekruset. Han vil gjerne prate om det som skjedde. Om de vonde årene. Men ikke åpent, med navn og bilde, ennå. Kanskje senere, når historien er eldre og hans egne barn er blitt voksne.
Fredrik begynte på Frakkagjerd ungdomsskole i Tysvær på slutten av 1970-tallet. Høsten som sjuendeklassing var fin. Han kom i en bra klasse og lærerne var flinke. Særlig likte han musikklæreren. Dette var Læreren, mannen som var aktiv i friidrettslaget, dirigent i flere korps og som startet et orkester i Tysvær. Han var en alle visste hvem var, som alle respekterte og likte.
– Jeg hadde ikke hørt rykter om at han var sånn. Jeg var jo bare 13 år og visste ikke så mye om sånne ting, sier Fredrik.
Men han fikk fort vite.
– At han kjørte meg hjem, var det ingen som stusset over. Han ble sett på som en engasjert lærer, sier Fredrik, og forteller om den første turen.
13 år gamle Fredrik stirrer ut av bilvinduet. Han og læreren er på tur, de skal overnatte i telt og fiske. Fredrik føler seg stor. Som en voksen, nesten. Læreren skryter av ham, prater og spør. Akkurat som han har gjort hver gang Læreren har kjørt ham hjem fra skolen. Etter at han ble voksen, har Fredrik skrevet private notater om det han opplevde:
«Jeg følte alltid at han ville komme nærmere og nærmere meg, på disse bilturene hjem. Han spurte om han kunne få en klem av meg engang. Samtidig så ville han at jeg skulle være med han på en biltur, med overnatting. Han skulle spørre mine foreldre om lov, sa han. De syntes jo dette var stor stas, at jeg lille 13 åringen deres kunne få bli med en sånn ansett lærer og kulturpersonlighet på tur. Jeg syntes alt var helt merkelig, men noe i meg sa at dette må jo bli gøy.»
Fredrik kjenner at farten bremses ned, blinklysene klikker, blinker gult og så stopper alt. Han husker ikke hva læreren sa eller hvordan den voksne mannen klarte å kle av seg i den trange kupeen. Husker bare at det skjedde.
Etterpå kler de på seg og kjører videre. Nå skal de på kaffebesøk, sier læreren og er glad. Fredrik vil hjem, og i alle fall ikke på besøk. Han er redd for at noen skal kjenne at det lukter sæd fra munnen hans. Men han sier ingenting og blir med på besøk til de voksne vennene til Læreren.
«Jeg tok opp kaffekoppen litt fra tefatet. Men skalv sånn på hendene, at jeg satte den hurtig ifra meg ned igjen. Nei takk, jeg er forsynt sa jeg, når spørsmålene kom om jeg ikke ville ha mer kaffe eller kake. Nei takk, mens hendene mine skjelvende gjemte seg under låret.»
– Det kunne vært bedre, livet mitt, sier han og tar enda en slurk kaffe.
Han lener seg bakover i stolen, men retter seg fort opp igjen. Fredrik har flyttet fra Tysvær. Han har barn og bruker det meste av tiden sin på dem. Han leser mye, er aktiv og er opptatt av musikk. Men han har ikke fast jobb. Han jobbet tidligere, men så orket ikke kroppen og hodet mer. Han snur seg, ser på havet igjen. Kikker på klokka og forsvinner ut av samtalen. Så er blikket tilbake, og han sier:
– Når klokka nærmer seg tre, blir jeg urolig.
Klokka tre var skoledagen over, og det var på ettermiddagene han ble utsatt for de verste overgrepene.
Fredrik bøyer nakken og ser på hendene som ligger rolig i fanget. Han husker godt den ene gangen han hadde håp om at overgrepene skulle slutte. Husker ryktet: En gutt har fortalt foreldrene sine om Læreren. Fredrik kjente gutten, og var så glad og lettet over at noen andre hadde sagt det. Så slapp han selv å fortelle for å få en slutt på det.
«Det begynte å gå rykter om denne mannen, rykter om at han gjorde eller ville gjøre ting med gutter som var alt for unge til at slike ting var lov. Jeg fikk høre at noen foreldre fikk vite om dette, jeg fikk vite om at flere lærere viste om dette, jeg fikk vite at rektor visste om dette. Endelig tenkte jeg, så kan noen stoppe dette forferdelige.»
– Vi så at foreldrene kom til skolen. Jeg var så glad, og spent, sier Fredrik.
Men foreldrene dro, og Læreren kom til klasserommet som om ingenting hadde skjedd. Han dirigerte orkesteret og kjørte Fredrik hjem.
«Jeg ville flykte, jeg ville rømme, jeg ville synke ned i jorden. Jeg ville ikke mer. Jeg ville ikke mer i dette livet. Samtidig så måtte ingen vite at jeg ville flykte, rømme, synke, at jeg ikke ville mer. Ingen måtte få vite noen ting.»
I 2016 er Fredrik ikke i tvil. Der kunne Læreren blitt stanset. Der kunne Fredrik blitt kvitt den byrden, men i stedet ble det starten på noe varig:
– Noe ble ødelagt i meg da. Jeg skjønte at ingen kom til å hjelpe meg.
Fredrik er tilbake på skolen. På Frakkagjerd. Her har han ikke vært siden han var ung. Siden den gangen Læreren hadde makta. Han står i hjørnet, med ryggen til klasserommet. Ansiktet er vendt mot vinduet og skolegården, tilbake på Frakkagjerd ungdomsskole. Det er ikke et hyggelig gjensyn, men han rømmer ikke, blir bare stående.
– Jeg er ferdig med de tingene der, sier han og snur seg.
Dagens elever har gått hjem, og bygningen er nesten tom. Fredrik vil ikke møte noen fra den gangen, orker ikke at alle skal få vite.
– Vi satt her, og der sto læreren, sier han og peker mot klasseromsdøra.
Skolen er pusset opp, og musikkrommet er omgjort til fysikksal. Døra er flyttet, men Fredrik er ikke i tvil: – Og der var utstyrsrommet, sier han og peker mot tavla.
– Han kunne sende meg inn dit midt på dagen. Be meg om å hente et instrument, eller rydde eller hva som helst. Så kom han etter meg, sier Fredrik.
Læreren dro av seg buksa, eller Fredrik sin, og gjorde det han ville.
– Og etterpå måtte jeg gå ut til de andre og late som ingenting, sier han.
Å late som og å skjule ble han god til. Late som han hadde det bra, og skjule at han ble utsatt for overgrep. Noen ganger flere dager på rad, andre ganger kunne det gå et par uker mellom hver gang. Det foregikk gjennom hele ungdomsskolen, og Fredrik røpet seg aldri. Han mistenkte at læreren misbrukte flere enn ham. Visste om andre gutter som var blitt tatt med på fisketur. Gutter som også ble kjørt hjem og som fikk spesiell oppmerksomhet under orkesterøvingene. Men Fredrik torde ikke spørre dem.
– Hvis jeg gjorde det, ville jeg jo innrømme at jeg selv ble misbrukt. Ingenting var viktigere for meg enn å skjule det. Skammen var så stor, sier han.
Læreren brukte ikke vold, han hverken slo eller truet direkte.
– Han hadde et overtak, var voksen, og lærer. I tillegg var det denne skammen, det var så flaut, hva andre kom til å tro om meg. Ville de tro at jeg var homofil, at jeg likte det? sier Fredrik.
Fredrik møtte overgriperen både på skolen og på fritida. Orkesteret dro på turneer på Vestlandet, og Fredrik måtte alltid være med. Enkelte ganger var det bare han og noen få til. Det var på turene at Læreren utsatte Fredrik for de groveste overgrepene.
«Når telefonen ringte hjemme hos oss, og mamma kom så glad og sa det var læreren som var i telefonen. Han vil snakke med deg sa hun, han vil ha deg med på fisketur. Og, overnatting. Hun var stolt av at sønnen sin kunne være med den voksne læreren på tur. På fisketur. Øynene sluttet å smile, men jeg måtte jo ta telefonen, jeg måtte jo bli med på fisketur, jeg måtte jo ikke la noen få vite. Ingen måtte få vite, selv ikke min gode mamma. For alt i verden måtte ikke mamma og pappa få vite. De hadde jo blitt så skuffet. Skuffet over meg.»
På Frakkagjerd skole er det stille. Fredrik går sakte gjennom gangene. Skolen er pusset opp og bygget om, men mye er sånn som det var. På veggen inn mot rektors kontor henger bilder av kullene som har gått ut. Han leter etter sitt eget ansikt, og virker lettet da han ikke finner det. Han skulle ønske at grunnen til at han ikke er avbildet, er at han aldri har gått her. Han ser på ansiktene til lærerne, på alle som kunne ha sett og reddet ham.
– Jeg kan egentlig forstå at ingen så det på meg. Jeg gjorde alt jeg kunne for å skjule det, sier han.
Det var skyldfølelsen som hindret ham i å fortelle. Midt oppi all skammen, husker han én ting han var stolt av.
– Læreren inviterte lillebroren min og min bestekamerat med på tur. Da reagerte jeg. Jeg sa til dem at de ikke fikk lov til å dra. Og så sa jeg til Læreren at jeg kunne bli med i stedet, sier Fredrik.
I notatene sin har han skrevet:
«Jeg hadde så vondt i magen, jeg hadde så vondt i hele meg. De måtte ikke gå igjennom dette som jeg var utsatt for. Jeg måtte fortelle at de ikke kunne. Men, hvordan kunne jeg si det? Jeg fortalte de hva jeg hadde hørt av rykter og sladder. At de for all del ikke måtte være med på fisketur med han. Men, du har jo vært med flere ganger sa de til meg. Jeg måtte lyve igjen, og si at det ikke skjedde med meg. At det var rykter fra andre. Jeg klarte å redde de, men jeg ga meg sjøl.»
Fredrik skulle ønske noen andre hadde reddet broren hans. Og ham selv.
– Lærerne på skolen, hvordan kunne de unngå å se det? spør Fredrik.
Han husker blikkene Læreren sendte ham. De brant.
– Ansatte på skolene i dag lærer kanskje å kjenne igjen tegn på at barn blir seksuelt misbrukt, men får de beskjed om å se på de andre lærerne? Kanskje burde de studere dem litt nøyere, og se hvordan de ser på elevene, sier Fredrik.
Noen timer tidligere møtte vi rektor ved Frakkagjerd ungdomsskole. Fredrik ville ikke bli med. Rektor, Johannes Johannessen, var nemlig ung lærer på Frakkagjerd den gangen Fredrik gikk der.
– Jeg hadde han i gym. Han var grei, sier Fredrik og spør: – Visste han om det?
– Nei, jeg visste ingenting. Skjønte absolutt ingenting, sier Johannes Johannessen til Utdannings journalist og fotograf, som har fått kaffe og vann og sitter bak skrivebordet. Johannessen sier selvfølgelig ja når Utdanning ber om å få Fredrik med på en omvisning senere på ettermiddagen.
– Jeg kunne godt tenkt meg å si unnskyld til han. På vegne av skolen, og kanskje meg selv. Beklage at jeg har vært så naiv, sier Johannessen.
– Han visste ikke, nei, sier Fredrik og stanser og peker på veggen, på tapetet ved siden av klassebildene fra før til nå.
– Før hang det bilder av orkesteret her.
Nå er det ingenting der. Til og med spikerhullene er sparklet og tettet og malt over i hvitt.
Fredrik har funnet musikk-rommet. Fløyter, trommer og gitarer er plassert i hyller og på gulv. Fredrik klimprer på strengene til en gitar, bøyer seg og kikker i de nederste hyllene.
– De instrumentene vi brukte, er ikke her. De har vel kastet dem til helsikes, sier han og ler.
Han vandrer rundt i rommet. Leser skriblerier på pultene, tar på instrumentene og smiler.
– Jeg har jo noen gode minner fra ungdomsskolen også, sier han.
Men overgrepene har skyggelagt dem. Lagt skygger over voksenlivet også. Fredrik giftet seg, fikk barn og hadde jobb. Han trodde han var ferdig med minnene om overgrepene, men etter noen år gikk ekteskapet i stykker. Han klarte ikke å jobbe og lukket seg inne.
Selv som voksen kjente han skam. Skam over å ha latt det skje.
– Læreren snakket hele tiden om at det var likeverdig. Det kunne jo være fysisk godt og det gjorde jo alt enda verre, sier han.
– Jeg var så forbanna på meg selv. Hvorfor gjorde jeg ikke noe? Hvorfor sa jeg ingenting? spør Fredrik.
Og har svarene; han torde ikke si nei til Læreren, og han fryktet at noen skulle oppdage det som skjedde. På en tur med orkesteret møtte han en jente.
– Etter det ble det slutt. Jeg var jo blitt større, og jenta gjorde at han lot meg være, sier Fredrik.
Han fortalte om overgrepene til kjæresten sin.
– Det var overraskende enkelt. Men jeg sa samtidig at jeg var ferdig med det, at alt var bra nå, sier han.
Det var det dessverre ikke. På videregående skole hadde han det tøft. Minnene plaget ham. Bildene og lydene fylte hodet. Fredrik drakk mye, hørte på høy musikk, tok tabletter og gjorde det han kunne for å flykte fra sine egne tanker. Men klarte det ikke.
På Frakkagjerd skole går Fredrik mot utgangsdøra. Slipper den tunge døra, lar den lukke seg bak ham og stanser i skolegården.
– Jeg vet at jeg sa at jeg er ferdig med det, men helt ferdig blir jeg vel aldri. Jeg måtte bli 30 år før jeg innså hvor stor skade læreren hadde gjort, sier han.
Fredrik jobber fortsatt med minnene. Posttraumatisk stress-syndrom er diagnosen. Og helt kvitt den blir han kanskje aldri.
– Men jeg må se framover. Jeg har innsett at det ikke var min skyld. At jeg var en av mange gutter han valgte å forgripe seg på, sier han.
Læreren innrømmet etter hvert overgrepene mot Fredrik også: «Siktede sier at han begikk diverse overgrep, alt mulig, mot …»
Fredrik var til stede i rettssalen da læreren ble dømt for overgrepene i Vardø.
– Det var greit å se at han fikk straff for det han har gjort. Men jeg skulle selvfølgelig ønske han ble dømt for det han gjorde mot meg også, sier Fredrik og går mot bilen sin.
Glad for å kunne forlate skolen, for at det ikke er Læreren som kjører ham og med et håp om at hans historie kan hjelpe andre misbrukte barn.
– Det er for jævlig å tenke på at det finnes unger som har det sånn i dag òg. Unger som går til skolen og barnehagen med en stor, vond klump i magen.
