Han ønsker ikke å prate om det som har skjedd, og særlig ikke med en journalist og fotograf. Men han vil heller ikke at det skal stå «gjerningsmannen ønsket ikke å uttale seg». Derfor åpner han døra, serverer kaffe og forsøket å forklare.
– Jeg har sonet min dom, slik har jeg sett fra samfunnet og lovens side gjort opp for meg. Likevel har jeg ikke gjort opp for meg, føler jeg. Jeg prøvde, men det er ikke mulig, sier Læreren og setter seg i den dype lenestolen. Han trekker pusten dypt og ser i taket.
– Når man har gjort det jeg har gjort, er det ikke bare fengselsdommen man må sone. Det er bygdas dom, familiedom og vennedom. Jeg lever i skam. Jeg er blitt en person ingen vil ha noe med å gjøre, sier han. Og legger til: – Men jeg sitter ikke her og synes synd på meg selv. Det er ikke meg det er synd på.
Læreren er pensjonist nå. Han har sittet i Bergen fengsel. Nå sitter han i stua. Han er stort sett alltid hjemme, alene.
– Jeg har lest mye, og forsøkt å komme i dybden av meg selv, forklarer han og lener seg fram igjen.
– Du har forgrepet deg på mange gutter. Har du nå lært noe som kunne ført til at dette ikke hadde skjedd?
– Det klarer jeg ikke gi noe svar på.
Læreren bor fortsatt i Tysvær. I bygda der han jobbet og forgrep seg på så mange gutter. Tidligere var huset fullt av egne barn, venner av barna, kona, naboer, venner og elever. Kona døde tidligere i år. Han har ikke lenger kontakt med alle barna sine, og det er sjelden noen ringer på døra.
– Jeg er persona non grata. Og det skjønner jeg, sier han. For noen år siden dro han på besøk til flere av ofrene. Sa unnskyld og ba om tilgivelse. De fleste aksepterte unnskyldningen, men tilgivelse fikk han ikke.
FAKTA: Overgrepslærerne
Utdanning har gått gjennom omtalte overgrepssaker siden 2010 og undersøkt alle saker hvor gjerningsmannen har vært eller er ansatt i skole eller barnehage.
Alle sakene finner du her
Overgriperne
Materialet omfatter 74 ansatte i skoler og barnehager. Sakene involverer alle typer ansatte: rektorer, lærere, barnehagelærere, spesialpedagoger, assistenter og ansatte i skolefritidsordningen.
- 61 er dømt i tingretten eller lagmannsretten. Av disse er 19 dømt i lagmannsretten. 5 av sakene er anket og ikke rettskraftige ennå.
- 10 er siktet og etterforskning pågår.
- 3 er tiltalt, og sakene skal behandles i rettsapparatet.
I 50 av sakene er det begått overgrep mot egne elever eller mot barn i barnehagen hvor gjernningsmannen jobbet.
I de resterende sakene er det enten overgrepsmateriale med ukjente offer, eller barn overgriperen har møtt på nett, på fritidsaktiviteter eller privat.
Ofrene
Minst 250 barn er ofre i sakene. 136 av disse er det ikke oppgitt kjønn på, 98 er jenter og 21 er gutter.
Ofrene er fra 3 til 18 år gamle.
I flertallet av sakene er overgrepene utført mot egne elever eller barn overgriperne har hatt ansvar for i barnehagen. Enkelte har forgrepet seg på egne barn, på ukjente barn over internett eller er dømt for å laste ned overgrepsmateriale. Sju av de overgrepsmistenkte eller dømte jobbet i videregående skole.
Slik har vi jobbet
Redaksjonen har gjennom flere måneder gått gjennom flere hundre presseklipp i tillegg til omtaler av overgrepssaker i private fora på nett. Det er i tillegg hentet inn informasjon fra politi, advokater og skoler.
Det har gitt nok informasjon til at Utdanning har kunnet søke og få utlevert tingrettsdommer i de aller fleste sakene. I tillegg er det søkt gjennom rettsdata fra lagmannsrettsavgjørelser. Dette er deretter systematisert for å få en fullstendig oversikt.
I de få tilfellene hvor det ikke har vært mulig å få utlevert dommen, er informasjonen hentet fra presseklipp og samtaler med politi, advokater og skoler.
– De kan ikke tilgi. Men det er det jeg ønsker meg mest av alt. Tilgivelse. Men jeg kan ikke kreve det. Jeg klarer ikke tilgi meg selv heller, sier han.
Læreren bestrider ikke noen av det som kommer fram i politidokumentene eller dommen. Alt er riktig. Det har skjedd. Han har forgrepet seg på flere enn 20 gutter.
– Hvorfor gjorde du det?
– Jeg har dette mørket i meg, sier han.
«Mørket» er dragningen mot gutter i pubertetsalder. Pederast er ordet han bruker. Han har vært gift med en kvinne, men levd med denne følelsen hele livet.
– Jeg hadde denne tiltrekningen mot dem. Jeg klarte ikke å la være. Fristelsen ble for sterk, og styrken for svak. Men jeg visste at det ikke var rett, det jeg gjorde, sier han.
– Det verste for meg å leve med, er det at jeg har gjort andre vondt, at andre lider. Dette er for meg et tungt traume å bære med videre, og det har det vært lenge. Jeg innser tydelig at det var galt, det jeg gjorde. Jeg blir så forbanna på meg selv; at jeg kunne tilføre andre så mye vondt. Jeg går helt nedi kjelleren når jeg tenker på det. Akkurat de tankene prøver jeg å sette til sides. Parkere dem. Jeg klarer ikke leve videre hvis ikke, sier han.
– Hvordan er det mulig at du ikke ble stanset?
– Jeg tror det ville vært vanskelig å avsløre meg mens det pågikk. Jeg var svært åpen og ble oppfattet som en sosial person og tror nok det var utenkelig for de fleste, sier han.
– Var du redd for å bli oppdaga?
– Noen få ganger var jeg det. Det var alltid anger og skam, men jeg klarte å undertrykke det, sier Læreren.
Sent på 70-tallet ble han kalt inn på rektors kontor og konfrontert med ryktene.
– Han sa det måtte opphøre. Jeg ble rystet etter den opplevelsen, og sånn sett var det en god advarsel, sier han.
– Hvorfor holdt ikke det til at du søkte deg bort fra skolen?
– I mange år etter det klarte jeg å leve reint, selv om jeg jobbet der. Jeg hadde egne barn, og det holdt meg oppe. Tanken på at jeg var far og hadde det ansvaret, sier han.
– Men så forgrep du deg igjen.
Læreren svarer ikke. Han rister på hodet og lukker øynene.
-Du har jobbet i ungdomsskolen stort sett hele arbeidslivet. Det skulle du kanskje ikke gjort om du ønsket å la være å forgripe deg?
– Jeg likte lærergjerningen. Men nei, jeg skulle nok ikke vært lærer. I tilfelle måtte det vært for voksne, sier Læreren.
Og på spørsmålet om det kunne skjedd igjen, sier han nei. Det har han sagt før.
– Den gangen du pratet med rektor Dagfinn Engen og ansatt ved skolekontoret, Vidar Aarhus, sa du også at det ikke ville skje igjen. At du var ferdig med det.
– Jeg trodde jeg var ferdig med det. Da jeg fikk den attesten, syntes jeg det var godt og bra. Jeg var bestemt på ikke å jobbe i ungdomsskolen igjen, og det gjorde jeg heller ikke, sier han.
– Men du forgrep deg enda en gang?
– Jeg falt igjen. Og da jeg gjorde det, sviktet jeg dem, og spesielt han som skrev den attesten til meg, sier han.
– Du får det til å høres ut som en ulykke. Et fall. Men det var jo en lang prosess hver gang. Du innledet et vennskap til guttene først, og så startet overgrepene lenge etterpå.
– Jeg tenkte ikke sånn. Jeg var umoden i min tankeverden. Fikk den der «gi-faen-følelsen», sier han og ser ned i fanget.
Han tar en slurk av vannglasset og ser bort. Han vil ikke klandre dem som var rundt ham, verken kona, politi, rektor, skolesjef eller andre som burde ha sett og som faktisk fikk vite.
– Nei, det var min feil. Alt. Om enn jeg av mange ble oppfattet som en dyktig lærer, aktiv og engasjert, og har mange gode minner fra lærergjerningen, så skulle jeg likevel aldri ha vært lærer, sier han.
– Burde de rundt ha satt foten ned og sagt at du ikke fikk være i skolen?
– Det er klart det ville vært det beste. De som har det sånn som meg, bør unngå yrker der de blir utsatt for fristelser. Det gjelder også på fritida, selvfølgelig, sier han.
Som overgriper har han opplevd at han ikke klarte å stoppe seg selv. Til lærere og rektorer som har mistanker om overgrep, har han ett råd:
– Gi beskjed med en gang. Til både den det gjelder, politi og rektor. Det viktigste er at barn ikke skal oppleve det igjen. De skal ikke få sånne traumer, sier han.
Læreren fikk terapi da han satt i fengsel i Bergen.
– Det er første gang jeg lærte om dette. Jeg har alltid hatt det sånn, uten at noen har forklart meg hva det er. Jeg er vel kanskje bifil. Og pederast, sier han.
Det er skammelig, men det har han akseptert.
– Jeg fant en stor tysk undersøkelse som viser at de fleste som har det som meg, lar være å forgripe seg. Følelsene kan man ikke noe for. Men det er det der med å ikke gjøre noe.
– Jeg føler meg som en Judas. En som har forrådt og misbrukt tillit, sier Læreren. Han er religiøs. Mer nå enn han var tidligere.
– Nå har jeg min kristne tro. Den er sterk, sier han.
Når han leser om overgrepssaker i avisa og hører om at det er mange lærere som forgriper seg, tenker han på alle ofrene.
– Det er så mange som har det vondt i sånne saker. De reelle ofrene, barna. Og så er det alle familiene rundt. Men jeg tenker jo også på familien til gjerningspersonene, på venner, kone og unger. Også på overgriperen: er det noen som tar vare på han, og hjelper han til å forstå?
Igjen gjentar Læreren at han ikke synes synd på seg selv, eller på de andre som forgriper seg på barn. Ansvaret ligger hos dem.
– Personer som meg, som har lignende legning og svak karakterstyrke, må aldri være i noe yrke der de er i befatning med barn eller ungdommer. Heller ikke fritidsaktiviteter. Kan dette intervjuet være til noe som helst hjelp til bekjempelse av liknende hendelser, er det for meg verdt og viktig at jeg tok imot dere.
