Uryddige arbeidsforhold ved
universitet og høgskoler

Gjeldende lov- og avtaleverk praktiseres ulikt ved landets universiteter og høgskoler (UH) når det gjelder arbeidstid, undervisnings- og forskingstid. Blant de ansatte råder det stor usikkerhet om hvordan undervisnings- og arbeidstid skal beregnes og godtgjøres. Det er på høy tid at arbeidsgiver rydder opp i dette.

UH-institusjonene har utarbeidet interne avtaler om arbeidsvilkår, men det viser seg ofte at heller ikke disse er klargjørende eller at de blir fulgt. I en rundspørring blant UH-tillitsvalgte i Utdanningsforbundet viste det seg å ikke være noen gode planer for hvor mye ansatte kan pålegges av arbeid, til tross for stadig krympende økonomisk handlingsrom.

Mer undervisning, sammenslåing av studiegrupper, begrensede midler til innkjøp av utstyr, og mindre penger til utadrettet virksomhet preger bildet. Vi står i en stadig verre situasjon med innsparing og kutt på alle fronter. Store endringer skjer på kort varsel og med øyeblikkelig virkning. Både ansatte og ledere er i ferd med å trykke på alarmknappen.

Les også: Universiteter forbereder seg på undervisning uten avstand

Kompensasjon for Covid-19-relatert merarbeid og overtid er i liten grad blitt brukt i UH-sektoren. Med noen få unntak kjenner vi ikke til at det er gitt noen form for kompensasjon for merbelastning på grunn av pandemisituasjonen. Erfaringene har altså vist oss at ansatte ikke får betalt for ekstra arbeid.

De fleste ansatte i UH-sektoren har ingen form for tidsregistrering, de ønsker heller ikke det. Likevel er det vanlig med arbeidsplaner der oppgaver, ansvar og tidsressurser er beregnet i forhold til et normalt årsverk. Så langt er alt vel, men når vi hører hva ansatte og tillitsvalgte forteller, er bildet et ganske annet. I mange tilfeller foreligger det ikke arbeidsplaner i det hele tatt, mulige arbeidsoppgaver og undervisning ligger åpent for fri fortolkning.

Virkeligheten for svært mange er at arbeidsplanene kommer sent på høsten, til jul, eller langt ute i andre semester. Dette strider mot alle prinsipper for arbeidsgivers plikt til å legge forholdene til rette for arbeidstakere. Det skaper også stor usikkerhet om hva som skal defineres som merarbeid og hvordan man skal kunne bli enige om den enkelte ansatte sine arbeidsoppgaver.

Et paradoks er at vi som tillitsvalgte har opplevd at ledere ikke visste at det fantes en hovedavtale i Staten, og var overrasket over deres plikt om trepartssamarbeid og medbestemmelse fra tillitsvalgte. Utdanningsforbundet anbefaler medlemmer til å si nei til ikke-pålagt merarbeid og overtid i tråd med hovedavtalen i Staten, paragraf 13. Ansatte i UH-sektoren er svært pliktoppfyllende, mange føler at ansvaret for studentene veier tyngre enn egen arbeidssituasjon.

Ansatte som gjør krav på overtid, blir møtt med at de må formalisere kravet med en kontrakt. Mange synes det er ubehagelig å ta det opp, og man velger dermed da å utføre overtidsarbeidet uten kontrakt og kompensasjon. I det mest ekstreme eksempelet vi har sett, har kontrakten vært innom åtte forskjellige ledere som ikke har våget å ta en beslutning. I stedet har de pekt på hverandre. Flere ansatte opplever at de ikke får en kontrakt før de rett og slett sier nei til oppdraget.

Vi står også overfor reelle og konkrete situasjoner for medlemmer som er i deltidsstillinger. Et medlem fikk informasjon fra sin instituttledelse om at det manglet 300 timer og stod derfor «i gjeld» til arbeidsgiver. Her var medlemmet ansatt i 20 prosent stilling i sitt opprinnelige ansettelsesforhold, og var tilknyttet annet arbeid som tilsvarer 80 prosent i universitetet.

Praksisbesøk er arbeids- og tidskrevende, med både for- og etterarbeid i forbindelse med praksisbesøk/veiledning. Retningslinjene er også på dette området uklare. De største uklarhetene er forbundet med praksisbesøk langt borte fra der våre medlemmer har sitt daglige arbeid.

Ansatte får ingen kompensasjon ut over reiseregning, da det kun er vanlig daglig arbeidstid som godtgjøres. Arbeid utover dette når ansatte er bortreist utløser verken overtid eller anledning til å ta ut avspasering. Utdanningsforbundet mener at arbeidsgivere her må gi en avklaring på hvordan antall timer beregnes.

Når en situasjon med sykdom oppstår og behovet for å overta oppgaver på kort varsel utløser overtidskrav, sliter mange med dårlig samvittighet. Det er en belastning å tenke på at dersom man ikke tar over disse oppgavene, så går det ut over både kolleger og studenter. I mange tilfeller tar ansatte i UH-sektoren på seg arbeidet uten kompensasjon, fordi det er enklest slik.

Det er ikke uvanlig at man sitter på kvelder og i helger for å ta igjen arbeid som ikke ble utført på grunn av at man har vært sykemeldt eller har hatt andre oppdrag. Vikarordninger finnes sjelden, man kan risikere å bli «sin egen vikar» ved at man må ordne opp selv når man er tilbake på jobb og ta igjen utsatt undervisning, ofte uten kompensasjon. I Statens personalhåndbok, 9.15.1 Særavtale om fleksibel arbeidstid i Staten del I og II er det helt klare regler for dette, men de blir fulgt i for liten grad.

Universitets- og høgskolelektorer skal også arbeide med kompetanseheving. De har både rett og plikt til å arbeide med forskning, utvikling, og publisering og en forutsetning for opprykk og videre kvalifisering. Utfordringen er at det er denne stillingsgruppen som får minst tid og ofte ingen forskningstid til å arbeide med FoU.

Samtidig stilles det krav til publiseringspoeng til faglig ansatt pr. år og til forskningsproduksjon. Dessverre medfører dette at alt for mange må bruke sin fritid for i det hele tatt å kunne ha muligheter for å kvalifisere for faglig opprykk. Dette medfører en arbeidsuke for de fleste i UH på 50-60 arbeidstimer.

Det er forsiktig sagt mye å ta tak i for å få ryddige og ordentlige forhold rundt arbeidstid, undervisnings- og forskningstid i UH-sektoren. Utdanningsforbundet oppfordrer arbeidsgiver til å ta dette på alvor, og gi våre medlemmer den forutsigbarheten de fortjener. Det er på tide å rydde opp.