I 1996 holdt Kjersti Moltubak et innlegg på et Nordisk -Baltisk seminar for naturskoler med flg overskrift:
«Bli med ut!» Perspektiver på videre utvikling av naturskoler og miljøundervisning i Norge.
«Kom ut i naturen! Glem tavlen og klasserommet for en stund og la elevene gjøre egne erfaringer i naturen!» Dette har lenge vært naturskolenes budskap, og det er på tide å la oppfordringen gå til alle lærere i grunnskolen: «Åpne døra - og ta steget ut i naturen!»
Hun sa også: Norge har svært få naturskoler, men mye natur i skolenes nærmiljøer. Heldigvis har vi også mange entusiastiske lærere i grunnskolen som allerede bruker uteundervisning som del av skolens miljøopplæring. Disse lærerne har bevist at metoden også kan benyttes innenfor det ordinære skolesystemet. Det neste skrittet blir å få alle lærere - ikke bare entusiastene - til å praktisere miljøundervisning både innenfor og utenfor klasserommet.
Har vi så fått flere naturskoler i Norge siden 1996?
Fortsatt har vi entusiastiske lærere i norsk skole som praktiserer deler av naturundervisningen ute, og fortsatt har vi, dessverre, svært få naturskoler i Norge. Dette i motsetning til Sverige og Danmark som begge har vel 100 naturskoler. Også Finland har flere naturskoler enn Norge, mens man på Island ligger omtrent samme antall som Norge, nemlig 3-4
Så hvorfor har ikke naturskoleideen slått an i Norge?
Nesten ingen «fag» har så mange eksterne aktører som natur- og friluftsfaget. Det er mange som vil inn i skolen med «sine» interesser. Her i Norge har man Friluftsrådene, Turistforeningen, Sabima, Jeger – og fiskerforbundet, speider `n, Naturvernforbundet, 4-H, enkelte museer, for å nevne noen , som alle har gode opplegg for skolene, enten i form av kurs for lærere, eller direkte undervisning mot elevene. Dermed, med så mange aktører på banen, er det kanskje ikke behov for naturskolene på samme måte i Norge som i de andre nordiske landene?
For sannheten er dessverre at i Norge har vi altså fortsatt veldig få naturskoler i Norge, bare 3-4, noe som er langt færre enn for 10-15 år siden, da vi hadde en gryende interesse for å bygge opp naturskoler her i landet. På oppdrag fra miljødepartementet i 2008, kartla Hamar naturskole naturskoler i Norge. Denne kartleggingen viste at det var 11 kommunale naturskoler, 3 private naturskoler, og 3 museale naturskoler.
Hva er og hvordan arbeider naturskolene i de nordiske landene, hva er tanken og ideen bak naturskolene, og – hvorfor burde man satse mer på slike i Norge?
Ut i fra en Nordisk oversikt har jeg forsøkt å definere begrepet naturskole.
En naturskole er en virksomhet med egne/egen ansatte/ansatt som gir skoler (og barnehager) et forsterket tilbud om undervisning i naturfaget hvor bærekraftig utvikling er grunnprinsippet. Undervisningen tar oftest utgangspunkt i kommunens eller skolens egen natur, nærmiljø og gjeldende læreplan, og naturskolens tilbud skal inngå som en del av undervisningen elevene arbeider med til daglig. Naturskolen tilbyr som oftest dagbesøk, og benytter oftest praktisk arbeid i sin metodikk, gjerne med utgangspunkt i forskerspiren»
Hva er så forskjellen mellom det organisasjonene tilbyr av opplegg og fag, og det naturskolene tilbyr?
La meg ta eksempelet Hamar naturskole som arbeider etter både den dansk og svenske modellen.
Hamar naturskole tilbyr de kommunale skolene hvert år 25 opplegg innen skog, vann, kulturminner, klima og energi, miljø og friluftsliv, alle tilpasset klassetrinn og læreplan. Gjennom et 10- årig skoleløp er altså elevene i Hamar innom naturskolen i ulike opplegg og tema 25 ganger. Gjennom praktisk arbeid i felt i skolenes nærmiljø over lang tid får elever og lærer et unikt forhold til egen nærnatur. Dette fratar ikke lærernes ansvar for undervisninga, men gjør dem tvert imot trygg i eget nærmiljø slik at nærområdene til skolen oftere blir tatt i bruk i naturundervisningen i etterkant av et naturskolebesøk der det jobbes med etterundersøkelse og oppfølging. Dette har også ført til et stort elevengasjement, økt kunnskap om egen natur, forståelse av begreper, økt engasjement for eget nærmiljø og unike opplevelser. I den nye klima- og miljøplanen for Hamar preges derfor mange av temaene og løsning på utfordringene av elevenes syn, noe som igjen er et resultat av naturskolens arbeid med elevene over lang tid. I dette ligger forståelsen av en bærekraftig utvikling sentralt
Etterutdanning
Et naturskolebesøk er altså ingen «happening», men naturskolens lærere kommer inn som en faglig forsterkning i et naturfaglig tema elevene arbeider med på skolen. Og da kan vi dykke enda lenger ned i det faglige fordi naturskolens lærere har større kunnskaper enn skolens lærere, faktisk både om skolens nærmiljø og faget i seg selv. For ofte, i motsetning til de danske og svenske naturskolene, arbeider vi alltid rundt den enkeltes skole nærnatur.
Dermed skapes en langsiktighet og en kultur, og ikke minst et eierskap, til eget nærmiljø og egen nærnatur.
Dette mener jeg står i motsetning til organisasjonene, der man kommer inn med et kortsiktig prosjekt, eller en «happening»- dag. Noen ganger kan det i og for seg være helt ok, men for en langsiktig, faglig og fordypende læring er i grunnen slike dager en en-gangs foreteelse som ikke skaper den faglige og dypere læringen skolen er ute etter, og det er ingen kontinuitet i oppfølgingen.
I Danmark har man en etterutdanning i form av et 2-års deltidstudium for å bli naturveileder, og for å kunne ta denne utdanningen må man enten være utdannet pedagog, forstkandidat eller biolog, eventuelt ha annen relevant utdanning. Mange – og de fleste av de som tar en slik etterutdanning, er tilknyttet naturskolene. Man har i Danmark også dannet en meget aktiv naturveilederforening (www.natur-vejleder.dk) som arrangerer kurs og videreutdanninger fortløpende, samt gjennomfører store nasjonale naturprosjekter.
Satser litt annerledes
Naturveilederordningens formål er gjennom et landsdekkende nettverk av naturveiledere å gi folk direkte opplevelser og kunnskaper om naturen i eget nærmiljø i naturen. Målet er at øke folks kjennskap til naturen og medvirke til en bæredyktig utvikling. Med sine nesten 300 naturveiledere, plassert og forankret i lokalsamfunnene, tilbyr naturveilederordningen og naturveilederne nærmere 25.000 naturopplevelser for 850.000 danskere hvert år. I så måte klarer man å skape en interesse og å bygge kunnskaper om eget lokalmiljø, noe som igjen fører til økt engasjement blant barn og unge og folk flest rundt egen nærnatur.
I Sverige har man også dannet et nettverk gjennom naturskoleforeningen (www.naturskola.se) der naturskolens personale blir tilbudt videreutdanning og profesjonalisering via kurs og samlinger. Dette nettverket av naturskoler jobber etter samme motto «at lära in ute» og slik, skapes en felles plattform og en felles forståelse av hva naturskolene skal stå for.
Felles for naturveiledningen i disse landene er altså en felles veiledningsplattform. Denne plattformen inneholder prinsipper for natursyn, kunnskaper om læreplaner, kunnskaper om bærekraftig utvikling, kunnskaper om formidlingens didaktikk og metodikk, etikk, holdninger og elevsyn, samt kunnskaper om skolens hverdag.
I Norge har vi valgt å satse litt annerledes, bl.a. gjennom satsingen på Den naturlige skolesekken, der den enkelte skole kan søke om midler til å gjennomføre store og små naturprosjekter, og hvor bruken av eksterne aktører (eksperter)er en del av opplegget. Ofte aktører som ikke har kjennskap til læreplanen, som mangler kunnskaper om didaktikk og metodikk, og som preges av egne særinteresser. På den andre siden – de bidrar mange ganger med gode kunnskaper på sine felt, og det er jo positivt....
Se til Danmark
I en ordning som den naturlige skolesekken er vi fortsatt avhengige av entusiastene på den enkelte skole, entusiaster som brenner for naturfaget og naturprosjektene. Heldigvis har vi mange av dem i norsk skole.
I Norge har man da heller satset på en slags dugnad for naturfaget gjennom nettverk for miljølære på 90-tallet, og nå storsatsingen på «Natursekken» hvor skolene kan søke om midler til å gjennomføre store og små naturprosjekter. Så varer vel dette noen år til før det tar slutt av seg selv, for slik ender jo alle prosjekter. I etterkant kan vi i alle fall si at det ble gjennomført mange gode naturprosjekter rundt om i Norges land. Og det er jo vel og bra.
I Sverige og Danmark har de imidlertid satset på en helt annen måte enn i Norge og satt natur- og miljøundervisningen, og -utdanningen, i et system.
I Norge har vi ingen utdanning som profesjonaliserer naturveiledere inn mot skolen, bortsett fra enkelte høyskoler med kortere kurs eller et årsstudium i naturveiledning, ofte rettet mot friluftslivet.
Jeg etterlyser derfor en mer langsiktig og systematisk tenkning slik man gjør spesielt i Danmark og Sverige, gjennom å bygge opp en nasjonal natur- og veilederutdanning. Gjennom en slik utdanning kan vi bygge opp og ut en kompetanse i lokalmiljøene, der man har en felles forståelse hva og hvordan en slik veiledning skal kunne foregå. Gjennom en slik ordning vil vi ikke være så avhengige av entusiastene, og vi kan dermed skape en kultur for læring som har en lengre perspektiv og en dypere forankring i lokalsamfunnet.
Det er her jeg mener naturskolene kan gjøre en jobb.
Organisering
Naturskoler er ikke lovpålagte virksomheter, og dermed nedprioriteres en slik virksomhet i kommuner med dårlig økonomi, slik det skjedde i Tønsberg med Karslvika naturskole. Med et pennestrøk var naturskolen borte, en naturskole som hadde et unikt undervisningstilbud til elevene i Tønsberg. I Hamar har politikere og skoleadministrasjon prioritert tvert i imot, og valgt å beholde naturskolen, til tross for stramme økonomiske kommunerammer. Hamar Naturskole er grunnfinansiert av kommunen, men må fortsatt hente inntjening gjennom prosjekter og oppdrag. Men dette skaper også en stor kreativ virksomhet, og Hamar naturskole arbeider i så måte med store og små prosjekter, både lokale, nasjonale og internasjonale, der elevene og elevenes arbeid i naturfaget står i sentrum.
Derfor etterlyser jeg et nasjonalt løft for en mer langsiktig satsing på naturskoler og en konkret drahjelp fra statelige myndigheter for å finansiere og å bygge opp naturskoler i Norge. Dette vil skape forutsigbarhet og vil har langtidsvirkning, i motsetning til dugnader a la skolesekken. Se gjerne til Danmark og Sverige – men ta gjerne med Hamar naturskole også….
- Knut Monssen er leder ved Hamar naturskole
