Et yrkesvalg Anno nåtiden

– Den Katja jeg er i dag, ville vært modig nok til å følge hjertet.

– Jeg ville begynt på tegning, form og farge, sier læreren Katja Heilmann, og understreker:

– Den Katja jeg er i dag, ville vært modig nok til å følge hjertet.

– Protesetekniker, sier bonden og vernepleieren Lars Kristian Grøholt.

– Det er et fascinerende håndverk. Og helt klart meningsfylt.

– Tømrer, svarer jusstudenten Emilie Enger Mehl. Oppvokst på gård som hun er, er hun praktiker like mye som teoretiker.

– Da kunne jeg brukt både kroppen og hodet til å forme noe. Det er et godt fysisk arbeid og det gir mening, sier hun.

– Klesdesigner, svarer Enok Groven, modell og miljøaktivist.

– Klesformgjevar (Enok holder seg gjerne til høgnorsk) er et yrke hvor jeg får brukt meg selv og som gir rom for selvstendighet. Her får jeg også brukt den estetiske sansen min, i tillegg til å jobbe med symbolikk og kunst.

Alle som én er de fornøyd med å ha bidratt til å fronte håndverk og yrkesutdanning gjennom deltakelsen i Anno. Men da de var tenåringer, valgte bare én av dem yrkesfag.

– Jeg valgte studiespesialisering fordi jeg ville inn på jusstudiene, sier 22 år gamle Emilie som også er politiker for Senterpartiet og fast møtende representant i fylkestinget i Hedmark.

– Men skulle jeg valgt noe praktisk nå, ville jeg blitt tømrer, beskriver hun: Det er mitt drømmeyrke dersom jeg skulle valgt å videreutvikle mine praktiske evner.

Enok valgte både studiespesialisering og yrkesfag. Det vil si, først startet han på restaurant- og matfag på Bergen yrkesskole. Så gikk han over til Tanks videregående skole i Bergen hvor han gikk tre år på allmennfag og tok språkfag (nåværende studiespesialisering). Så gikk han tilbake til restaurant- og matfag, denne gangen på Sandsli videregående, hvor han fullførte Vg 2. Men kokk ble han ikke.

– Hvorfor ikke?

– Det ble for lite tid til matlaging på skolen. Jeg mistet motivasjonen. Dessuten har jeg et stort behov for å være ute. Som kokk må du stå lange dager og kvelder inne. For meg ble det feil, sier Enok.

Kanskje var Enok for eventyrlysten. I hvert fall følte han at han måtte ut, han ville videre.

Han droppet læretid og dro heller til Paris i Frankrike og studerte mote-ledelse på Gateway College. Siden har det blitt internasjonal modelljobbing på bergenseren som ble kjent i Anno, ikke minst for uttalelsen «Det kan eg».

– Nå studerer jeg norrøn filologi ved Universitet i Bergen, i tillegg til at jeg arbeider som modell. På fritiden drar jeg ofte ut til han som var oldermann i Anno, for å smi. Og jeg vil gjerne ta utdanning som klesdesigner i Frankrike eller i New York, målet er å starte noe eget, sier Enok som gjerne har på seg klær med preg fra vikingtiden, fulle av merker og hull etter oppholdet i Anno, et opphold han for øvrig vant den prestisjetunge TV-prisen Gullruten 2015 for.

– Jeg kom ut av Anno og så alle som gikk rundt med hver sin mobil. Jeg tenkte; jeg orker ikke gå tilbake til den jeg var. Nå skal jeg klare meg uten mobil!

– Hvordan fungere i dagens samfunn uten mobil?

– Det går bra. Det er bare å gjøre som jeg gjorde på 1990-tallet. Lage faste avtaler og si fra hvor jeg er og hvordan folk kan nå meg, sier Enok som legger til at han dessuten både har e-post og Facebook når han er på data.

– Tømrer tror jeg ville vært et drømme-yrke for meg. Da går det an å skape noe estetisk veldig vakkert, samtidig som du må bruke hodet.

I Anno ble han slått i den siste kunnskapskonkurransen av ti år yngre Emilie. Hun tilskriver mye av seieren til oppveksten på gård.

– Jeg er praktisk anlagt. Jeg liker å arbeide med hendene, skape noe, se at arbeidet gir et helt konkret resultat. Tømrer tror jeg ville vært et drømmeyrke for meg. Da går det an å skape noe estetisk veldig vakkert, samtidig som du må bruke hodet. Jeg tenker også at yrket innebærer mye tid ute i friluft, et veldig pluss for meg som er glad i å være ute.

– Men du valgte jo ikke å begynne på bygg og anlegg, du valgte jusstudier?

– Den gangen tenkte jeg også på å ta naturbruk, fordi jeg hadde en drøm om å bo på landet og drive med hest og ridesport. På den måten kunne jeg tatt praktiske hestefag på videregående. Men samtidig har jeg alltid tenkt at jeg ville bli enten advokat eller økonom. Da måtte jeg velge studiespesialisering. Dessuten ville jeg gjerne bo hjemme mens jeg gikk på videregående. På Solør videregående var det ingen tilbud innen hestesport, og da sto jeg igjen med studiespesialisering som et klart valg, sier Emilie som tviler på at hun nå hopper av jusstudiene og blir tømrer.

Også hun lengter tilbake til tiden i Anno og har brukt tid på å tilpasse seg det hektiske livet hvor en stor del av kommunikasjonen oss mennesker imellom skjer gjennom sosiale medier og ved bruk av mobilen.

– Jeg savner tiden vi hadde inne i Anno-hverdagen uten mobil, men med gode samtaler og mye fysisk arbeid. Det var tungt å komme ut igjen og se hvor stor plass mobilen har i hverdagen vår, sier hun.

– Jeg valgte å ta artium, det som nå heter studiespesialiserende, fordi vennene mine gjorde det. Jeg var nok relativt bevisstløs i valget mitt.

Lars Kristian som vant årets Anno, er definitivt enig.

Han er også opptatt av hvor lang tid det tar å bygge opp noe som skal bli varig, men hvor fort det kan rives ned.

– Med et knips kan alt vi har bygd opp være ødelagt. Det trengs tid og det trengs tillit for å få til noe som er varig. Det er verdier vi trenger å tenke på i vår hektiske hverdag. Og vi trenger å tro på oss selv for å få til noe. Å få til et håndverk gir en enorm mestringsfølelse, dette bør skolen absolutt bygge mer på, mener han.

Selv var han ikke en gutt som struttet av selvtillit den gangen han skulle velge videre utdanning.

– Prosessen å være ungdom er vanskelig. Og for mange er det en stor engstelse i den tiden i livet, å miste vennegjengen. Selv hadde jeg det akkurat sånn. Da mine venner skulle begynne på Oslo katedralskole ble jeg med dit. Selv om jeg da strevde med dysleksi og dårlige karakterer. Jeg valgte å ta artium, det som nå heter studiespesialiserende, fordi vennene mine gjorde det. Jeg var nok relativt bevisstløs i valget mitt. Hadde jeg vært den jeg er i dag, ville jeg valgt annerledes, sier han.

Den voksne Lars Kristian tok etter hvert landbruksskolen og endte opp som bonde, og bestemte seg så for å ta videregående om igjen som privatist.

– Jeg satt på soverommet, jeg holdt fingeren under hver linje og leste og leste. Det var det året jeg fylte 40. Nå forsto jeg hva jeg leste. Nå hadde jeg motivasjon og interesse for nyere historie, samfunnsfag og norsk, sier Lars Kristian som trengte videregående for å utdanne seg til vernepleier.

– Motivasjon er et undervurdert fenomen, poengterer Lars Kristian som sier han gjerne sparker med verneskoen mot både politikere og lærere som ikke er ydmyke nok for barns sinn.

– Alle kan ikke presses inn i en tube som de så skal bli skviset ut av etter noen år. Det går ikke an. Det må kunne gå an å forstå at forskjellige mennesketyper tar til seg kunnskap på forskjellig vis. Noen leser seg til kunnskap. Andre gjør noe praktisk for å tilegne seg det, sier Lars Kristian som gjerne benytter statusen som Anno-vinner til å slå et slag for yrkesfag og håndverk.

– Yrkesfag skal ikke være reserveplasser til de som ikke er skoleflinke, slik det later som en del tror nå. Yrkesfag er fag som utvider horisonten vår, og fag som det står respekt av, sier han.

– Jeg husker at jeg hadde lyst til å utvikle de kunstneriske evnene mine. Men så tenkte jeg, skal jeg virkelig velge Elvebakken? Skal jeg dra ned dit for å gå der helt for meg?

Også Katja mener hun kom styrket ut av Anno, fordi hun oppdaget at hun mestrer det meste, bare hun forsøker.

– Jeg har utelukkende fått positiv respons på Anno. Det gjorde en forskjell for meg å være med der. Jeg er tryggere håndverksmessig nå, føler jeg har bredere og mer dyptgående kunnskap om håndverk og materiell kultur.

– Men 16 år gamle Katja valgte allmennfag og ikke tegning, form og farge, som det het den gangen?

– Ja, hun gjorde det. Jeg vokste opp i Holmenkollen i Oslo, og gikk på Grindbakken barneskole og så Ris ungdomsskole. Jeg husker at jeg hadde lyst til å utvikle de kunstneriske evnene mine. Men så tenkte jeg, skal jeg virkelig velge Elvebakken? Skal jeg dra ned dit for å gå der helt for meg selv? Jeg våget ikke velge utenfor firkanten. Jeg valgte Fagerborg videregående, akkurat som alle de andre, sier Katja.

– Jeg var opptatt av det sosiale, at det skulle være gøy og kult. Jeg husker at det var en bekjent av meg som valgte mot strømmen, som begynte på Elvebakken og tok yrkesfag. Jeg tenkte at hun var modig, fortsetter hun.

I dag er Katja utdannet lærer og arbeider som folkeskolelærer som det heter på dansk, i København. Hun underviser blant annet i sløyd og håndarbeid og er fortsatt svært glad i å bruke hendene.

– Jeg har funnet ut at jeg trives og egner meg som lærer, jeg liker å lære bort ting. Men jeg liker godt å fordype meg på en annen måte enn i det rent boklige. Når jeg bruker hendene og lager noe, kommer jeg inn i en modus som er veldig deilig. Når man fordyper seg håndverksmessig, er i flow, glemmer man tid og sted. Det er rett og slett veldig tilfredsstillende, sier Katja Heilmann.