— Yrkesfagene går under likestillingsradaren

I denne saken fra 2018 ser Yrke på kjønnsfordelingen på videregående skoler.

Det finnes unntak, men det store flertallet velger slik mødrene og fedrene, tantene og onklene og venninnene og vennene har valgt før dem. Gutta dominerer på verkstedene og jentene er i flertall på de mer myke «jentefagene». Og slik har det vært i årevis.

Det kommer klart fram i tall Statistisk sentralbyrå (SSB) har satt sammen for Yrke. På bygg- og anlegg var jenteandelen i 2016 på 4,2 prosent. I 1996 var den 3,9.

Tendensen er klar for flere fag, med små variasjoner år for år. Blant elektrofag-elevene var det 2,7 prosent jenter i 1996 før andelen steg til 4,4 i 1998. I 2016 var den på 4,5 prosent. På teknikk- og industriproduksjon, den tredje typiske «guttelinja», har jenteandelen enkelte år kommet opp mot 10 prosent, mens den i 2016 igjen hadde falt til 8,3.

På design- og håndverk har gutteandelen falt fra 19,5 i 1996 til 17 prosent i 2016. Helse- og oppvekstfag er unntaket. Der har gutteandelen gått fra 9 prosent i 1996 til 16,2 i 2016.

Blir ikke flere

– Det har vært jenter i de tekniske fagene i mange år. Men de blir ikke flere. Det stopper på mellom 3 og 6 prosent, sier Ellen Møller, lærer på Etterstad videregående skole i Oslo

Les denne om at jenter søker seg til guttefag:

Rekordmange jenter har søkt på guttedominerte utdanningsprogrammer

Vi er på konferansen «Kjønns-balanse i fagopplæringen» der situasjonen på yrkesfag i Oslo og Akershus oppsummeres. Igjen er det duket for ord og forslag om kampanjer, slik de fleste som har fulgt offentlig debatt de siste årene har fått med seg.

Men denne gang tar deltakerne selv grundig tak i det.

– Arbeidet med å få jenter og gutter til å velge utradisjonelt er i for stor grad basert på kampanjer og i for liten grad satt i system, oppsummerer flere.

Noe må gjøres

Kort oppsummert ønsker debattantene handling og ikke bare ord.

Slik Benedikte Sterner fra LO, som er styreleder for Worldskills Norway og nå har ansvaret for Yrkesfagenes år 2018, gjør.

Hun viser til at LO har en medlemsmasse som er halvt om halvt kvinner og menn.

Men kjønnsfordelingen er tradisjonell.

– Historien gjentar seg når det gjelder yrkesfag, og vi underbygger stereotypiene og lager egne stengsler som er vanskelige å rive ned, sier hun.

– Vi må sette aktivitetene i system og samle trådene. Mitt forslag er å opprette et nasjonalt senter for utradisjonell utdanning, sier Sterner, og det bryter ut spontan applaus i salen. Engasjement skaper også faglærer Ellen Møller da hun peker på et hinder hun mener må forseres, nemlig å få bukt med trakassering og arbeide imot at de som velger utradisjonelt ikke får utdelt roller.

– Vanlige menn har da ikke plakater med nakne damer hjemme på veggen eller står i hagen og roper etter damene som går forbi på veien. Det er da ingen grunn til at de skal oppføre seg sånn på arbeidsplassen, og folk skjønner det når de får et hint, sier hun.

Møller viser til at der det er noen få jenter i en klasse eller på en arbeidsplass, kan de raskt få rollen som madonna, mamma, maskot, hakkekylling eller «babe».

– Det siste er det verste, og er du havnet i en rolle, er den vanskelig å komme ut av. Mennene kan ikke si at «er du i bilbransjen, må du tåle såpass», mener læreren.

Ellen Møller fremhever at vi har statsfeminisme i Norge, vi har lover og regler som skal sørge for likestilling.

Under radaren

– Yrkesfagene går under radaren. Vi må ha en fylkesfeminisme som sørger for at noen tar likestillingsansvar. Løpesedler og kampanjer betyr lite, men jeg har tro på jentelunsjer, fellessamlinger og nettverk. Her har også LO et ansvar, sier læreren.

Flere mil lenger nord benker jenter seg rundt et bord på et skolekjøkken.

De er del av et jentenettverk, satt i gang av Melhus videregående skole i Trøndelag.

Det er elektrolæreren Lene Repvik Storrø som har tatt initiativet. Mange snakker om dårlig rekruttering av jenter til de såkalte guttefagene. Elektrolæreren er også opptatt av rekruttering, men hun er enda mer opptatt av å sørge for at jentene som allerede har begynt, blir i faget.

– Vi vil ta vare på de jentene som har startet på elektro, bygg og anlegg og teknikk og industriell produksjon (TIP), og sørge for at de har det bra og blir sett. Det er derfor dette nettverket ble startet for fire-fem år siden, sier Lene Repvik Storrø.

Kuttes og snakkes

Det kuttes, hakkes og snakkes. En gruppe med livlige jenter er samlet på skolekjøkkenet, men til daglig gjør de noe helt annet enn å lage pizza sammen. Da kobler, mekker og snekrer de, omgitt av gutter på alle kanter.

Denne gangen er det lagt opp til pizzasamling midt på dagen, og de jentene som har mulighet til det, stiller opp. Skinke, kylling, paprika, løk og tomat kuttes, og diskusjonen går livlig om ananas har noe på pizzaen å gjøre. En ting er de enige om: Mye ost!

– Hva sier guttene til at dere har mulighet til å kose dere her?

– De mener det er urettferdig, for de vil gjerne lage mat også. Men vi har gitt fra oss gymgarderoben for at de skal få bedre plass, så vi må dusje sammen i en liten lærergarderobe, forklarer jentene.

– Verden er urettferdig, er lærerens kommentar. Hennes erfaring er at det er enkelt for jentene å snakke sammen når de møtes på denne uformelle måten, og da kan de også ta opp hendelser i hverdagen, hvis det er behov for det.

Ønsket av bransjen

Erfaringen til lærer Lene Repvik Storrø er at jentene er etterspurte både som lærlinger og i yrkeslivet. Men noen steder kan det være nødvendig med litt tilpasning når det gjelder garderober og lignende.

– Vi må også fortelle guttene at de ikke skal holde rundt jentene og klenge på dem. Det skal ikke være noe kjæresteri, og de må kunne få litt fred.

I dag er det 550 elever på Melhus videregående skole, og 15 av disse er jenter som har gjort utradisjonelle valg. Nettverket har ført til at de vet om hverandre og kan slå av en prat når det passer. Og går det en måned eller to, er det alltid noen som spør om når de skal lage mat sammen neste gang.

For Lene Repvik Storrø (34) var det en tilfeldighet at hun ble elektriker.

– Jeg var skolelei og fikk overrakt bunken med «jentefag» fra rådgiveren. Men så hadde jeg en kompis på elektro, og jeg syntes det hørtes mer spennende ut.

Tiltaket på Melhus er et pilotprosjekt i fylkeskommunen, men initiativtageren tror ikke det blir noen bedring rundt på skolen før det blir satt i et system.

– Har vi muligheten, lar vi jentene hospitere med jenter, så de ser at det er flere der ute. Vi sørger også for at det blir flere jenter i klassen, hvis mulig. Ikke ei og ei.

Splittet

Selv gikk hun på en skole der det var fire jenter fordelt på «gutte-klasser». Ingen ville skille seg ut, og de snakket ikke sammen. I ettertid tenker hun at dette langt fra var lurt, og de ville hatt god nytte av et fellesskap.

Da Lene Repvik Storrø startet som elektriker, var hun den første jenta i firmaet.

– Det var en god avlastning da det kom ei til. Situasjonen er ofte at mennene liker kvinnene «for» godt, så de får mye oppmerksomhet hele tiden. Og jeg lærte mye om bil og fotball i pausene, ler elektrikeren som valgte å bli lærer i 2012.

– Er det forskjell på guttene og jentene som elever?

– Jentene legger ofte ned mer jobb og er nøye, men de er gjerne så forsiktige. Guttene kan noe, bare de har hørt om det.

Slipp jentene til

I slike situasjoner blir det viktig for læreren å la jentene slippe til slik at de får prøvd seg. Ikke la guttene ta styringen.

Inger Lise Husdal, som er lærer på bygg og anlegg er enig.

– Vi må følge med og pushe jentene litt så de ikke står bak og lar guttene gjøre jobbe. Det er også viktig at jentene har egen garderobe, så de får være litt i fred.

Noe av det første jentenettverket gjorde da det ble startet var å designe sine egne hettegensere. Der står det for eksempel «Mitt valg – bygg og anlegg», og de brukes flittig.

Ulike grunner

Det er ulike grunner til at jentene har valgt de fagene de har gjort.

– Da jeg var 15 år turte jeg ikke velge TIP fordi jeg var redd det bare var gutter der og at jeg ikke var flink nok. Derfor trakk jeg meg. Nå har jeg gjort omvalg, teorifagene er på plass og jeg trenger det praktiske for å bli anleggsmaskinsjåfør. Da venter de store, tøffe maskinene, sier Thea Paulsen (18).

Når jentene velger utradisjonelt, har de ofte litt kjennskap til faget.

– Stefaren min er elektriker, så jeg har vært med ham litt på jobb, så det var nok der interessen ble vekket. Selv om jeg visste litt om faget, var jeg usikker, og lurte på hvordan det ville gå med så mange gutter. Men det går helt fint, sier Maiken Nove, som har erfart at skoledagene er artigere enn forventet.

– Det er litt slik «bli lys – og så ble det lys». Her ser du resultater hele tiden, sier jentene som går på elektro, som alle har tenkt seg ut i lære.

Valgte bort frisør

Julie Rabben Eid hadde i mange år hatt planen klar om å bli frisør. Den holdt til noen dager før hun skulle søke videregående.

– Pappa minnet meg om at jeg har litt dårlig rygg og hadde sjekket andre muligheter der jeg ikke trengte å stå hele tiden. Venninnene mine ble overrasket over at jeg valgte elektro, for de har ikke peiling, og de blir imponert når jeg sender snap av hva jeg holder på med.

Hanne Stav liker seg også på elektro, og mener det er mye mer tøys og humor med guttene. De lager ikke så mye drama.

– De er glade i oss, men de liker det ikke så godt hvis vi jentene får til noe som de ikke klarer, sier Hanne Stav, som har plan om å bli flymekaniker.

Og skulle en lærer glemme seg bort og be noen av guttene om å hente ei tung kasse, så skvetter jentene opp og er der før andre rekker å reagere. De er ingen sveklinger.

Noen tunge løft

Det er heller ikke Ingrid Valsjøe Olafsen eller Hilde Troberg. De to arbeider på Sollihøgda Trevarefabrikk i Eidsvoll i Akershus. Ingrid som lærling, Hilde som maskinsnekker.

Begge understreker at de ønsker å ta løftene selv, selv om tilbudene har vært mange om hjelp fra gutta på gulvet.

– Jeg fikk tilbud om læreplass tre steder. Men valgte Sollihøgda Trevarefabrikk. Jeg hadde praksis her da jeg gikk på ungdomsskolen og sommerjobb mellom det første og andre året på videregående. Jeg trives, sier Ingrid, som sier at hun tidlig fant ut at hun ville gjøre noe praktisk, få brukt hendene som hun beskriver det.

Vi møter Ingrid sammen med Hilde Troberg, den andre av jentene som arbeider på fabrikken.

– Vi er åtte på gulvet. Derav to jenter, sier Hilde Troberg.

Hun er noen år eldre enn Ingrid og har vært åtte år i bedriften.

– Jeg er her på niende året nå, så det er ingen tvil om at jeg trives, sier hun, og smiler godt.

God stemning

Humor og latter preger jentene når vi møtes inne på kontoret før vi får en omvisning rundt om i produksjonslokalene.

Ønsket om å få laget noe, er begrunnelsen begge gir for hvorfor de har valgt trevarefabrikk som arbeidssted.

– Jeg er også handy. Det er jeg som er handymannen hjemme, flirer Hilde godt.

– Jeg får til det meste bare jeg bestemmer meg for det. Da jentungen trengte seng, snekret jeg seng til henne, da kjøkkeninnredningen måtte justeres, gjorde jeg det selv. Jeg liker å stå på, beskriver hun.

Hilde hadde en litt annen vei inn i yrket enn Ingrid.

Tilrettelagt

– Jeg har lese- og skrivevansker og har også vært veldig skolelei. Videregående tok jeg på Kjeller på Bjørkelangen på tilrettelagt undervisning, jeg gikk på trearbeid. Jeg tok også et fjerde påbygningsår og tok truckførerbevis.

– Jeg har ikke hatt så mye fokus på teorifagene. Jeg ville heller få gjort noe, sier hun.

Hun kom inn i Sollihøgda Trevarefabrikk som kompetanselærling.

– Så besto jeg kompetanseprøven med glans og har kompetansebevis. Jeg har papir på at jeg er maskinsnekker. Er grunnarbeidet bra, blir sluttproduktet godt, sier Hilde Troberg.

Bedriften har arbeidet med flere restaureringsprosjekter.

– Jeg trives godt med å være med på slike oppdrag. Det er til tider tungt fysisk arbeid, men kanskje ikke så tungt som du forestiller deg, sier Ingrid.

– Men det er få jenter i bransjen?

– Ja, men jeg vil absolutt anbefale flere jenter å velge som meg. Jeg får også skryt av gutta for at jeg er god i treskjæring. Jeg er glad i å jobbe med restaurering og liker møbelsnekring. Det er pirkearbeid, og jeg liker det. Jeg er produktiv og vil at det skal se bra ut.

Ingen Barbie

– Men du kan ikke være redd for å ødelegge en negl, du kan ikke være en Barbie, sier hun.

Hilde understreker at hun trivdes blant bare mannfolk fram til Ingrid kom, men at det er flott med en jente til i fabrikken.

– Jeg har bana vei for deg, sier hun og smiler, før hun legger til.

– Nei da, jeg slapp å bane noen vei. Det var helt greit å komme hit. Men du må tåle at folk slenger litt med leppa, tåle å bli møkkete, ikke ta alt personlig, være litt som gutta, sier hun.

Begge jentene er enige om at de i jentemiljøer har opplevd flere intriger og mer baksnakking enn de opplever i mannsmiljøet på fabrikken. Ute i fabrikken henger det flere plakater av jenter i badetøy, men det henger også plakater av gutter med bar overkropp, kalendre og plakater som det gjerne er leverandører av varer som gir til verksteder og fabrikker.

– Reagerer dere på plakatene?

Begge kjønn

– Nei, det bryr vi oss ikke noe om. Det er jo begge kjønn som henger på veggen her, svarer Hilde når vi tar runden rundt om i produksjonslokalene for å få tatt bilder av jentene i arbeid.

Hun mener bransjen trenger flere jenter, og sier at det ikke er noen grunn til at jenter bør være redde for å ta utfordringen.

– Det er noe med stereotypiene, vi er vant til å se for eksempel mannlige snekkere og kvinnelige sykepleiere. Da jeg sa jeg ville bli møbelsnekker sa rådgiveren til meg: Det kan bli tungt det, for ei lita jente som deg. Da svarte jeg at jeg ikke er redd for å ta i et tak. Jeg fikk også støtte av læreren min. Jeg er glad jeg valgte som jeg gjorde, sier Hilde.

Også daglig leder i trevarefabrikken mener det er bra å ha jenter i yrket.

– De holder orden på gutta på gulvet. Så det er bra. Det er viktig at det blir flere kvinner i mannsdominerte yrker. Det er viktig for utviklingen i samfunnet, sier Skule Bjerke til Yrke.

Fortsette

Ingrid er åpen om at hun håper på å få fortsette på Sollihøgda når hun er ferdig med læretida om ett år.

– Eventuelt drømmer jeg om å starte min egen bedrift, sier hun.

– Dere snakker begge om at det er fysisk tungt arbeid. Er det da et arbeid for alle?

– Du må tåle å stå og gå hele dagen, og greie å løfte karmene, de veier 25 kilo med rammer. I starten da jeg var her, tilbød ofte kollegene at de skulle løfte for meg når jeg skulle i gang med noe. Det ville jeg jo ikke, jeg må jo klare det selv, sier Hilde.

– Det er bare å bestemme seg for det, så klarer du det. Og lær deg teknikker, sier Ingrid.

– Bli sinna, da går alt, ler Hilde.

«En av gutta»

En som vet mye om hva det vil si å være en av gutta, og kjønnsforskjellene i yrkesfag, er Inger Vagle som er førsteamanuensis på Oslo Met og forfatter av «En av gutta». Hun mener at selv om det fortsatt er høye hinder rundt mange av de tradisjonelle mannsyrkene, så fins det metoder for å rive dem ned.

Hun viser til at da det på slutten av 1970-tallet begynte å dukke opp jenter på elektrofag og bygg- og anlegg, så trodde mange at nå var en omveltning i gang. Men det ble ikke samme start som vi har sett i mange av de teoretiske fagene.

Nå er det en selvfølge at jenter velger studier som jus eller medisin. Like selvfølgelig er det ikke at jenter velger tradisjonelle gutteyrker innen yrkesfag.

Vagle mener at noe av forklaringen er kravet til tidlig valg. Hvis du skal gå yrkesfag, må du bestemme deg allerede når du er 14–15 år.

– Dette er for tidlig å velge. Jentene møter så mange forventninger både hjemme og i det miljøet de vanker i, og trenger litt modningstid, sier Inger Vagle. Hun har bakgrunn som elektriker, med eget firma. Engasjementet for å få flere jenter inn i mannsdominerte yrker har ført til at hun nå er førsteamanuensis ved Oslo Met med doktorgrad i emnet.

Hun mener lite har skjedd med jenterekrutteringen siden hun var elev i elektrofag på Sogn yrkesskole i Oslo på begynnelsen av 80-tallet.

– Hvorfor valgte du som du gjorde?

Ingen guttejente

– Jeg var ingen guttejente, men likte idrett og realfag og gikk på gymnaset. I ett og et halvt år jobbet jeg som pleiemedhjelper og syntes det var ok, men så kom jeg over i et miljø der jeg ikke likte meg, forteller Inger.

Hun prøvde seg også på fysioterapistudier i Tyskland før det ble elektro. Dette var på en tid det var tøft å begynne på yrkesskole.

– Staten har ansvaret for høgskoler og universitet. Der velger de unge når de er 19–20 år, og det har skjedd mye når det gjelder likestilling. Yrkesfagene burde gjort som NTNU (Norges teknisk- naturvitenskapelige universitet) i Trondheim. Der har de jobbet aktivt med rekruttering av jenter i 30 år for å nå den magiske 20-prosenten, og de fortsetter, sier Inger Vagle.

Hun understreker at det ikke er hver enkelt tenåringsjente som har ansvaret for å rette opp skjevheten. Men dagens ordning fungerer ikke.

– Nå er det opp til hvert fylke med politikere og byråkrater, og det er avhengig av ildsjeler ute på skolene som gjør jobben. Ingen har det overordnede ansvaret, og dette må samfunnet ta tak i, sier Inger Vagle.

Hun vil ha tilbake muligheten til at elevene kan velge yrkesfag senere, slik det var før Reform 94. Her mener hun at yrkesfag påbygning, etter å ha tatt studiespesialisering, er en god løsning.

I denne forbindelsen er regjeringen også bedt om å lage en nasjonal plan for utjevning mellom kjønnene på yrkesfag. Vagle påpeker at det er merkelig med klasser der det er bare gutter eller jenter, og så kommer du ut i et moderne samfunn der det er helt annerledes. God kjønnsfordeling skaper også bedre trivsel.

– Vi har mange fantastiske yrker, men det fungerer i dag som et lukket system, sier pådriveren.

Tre tiltak

Ifølge Vagle viser all forskning at det er tre tiltak som fungerer for å få en bedre kjønnsbalanse og et bedre opplæringsmiljø. Stikkordene er

• Opplevelse
• Rollemodeller
• Nettverk for oppfølging

I opplevelse ligger det at jentene får komme ut på en skole og forsøke seg. De kan holde i en hammer eller skrutrekker og oppleve at dette ser spennende ut.

Rollemodeller har også en god effekt.

– -Jeg har vært på forskjellige skoler mange ganger og fortalt om yrket mitt. Det er like inspirerende hver gang, det er alltid en eller to jenter som søker utradisjonelt etter at jeg har vært innom, sier Inger Vagle. Hun vil fortsette jobben for å vise mulighetene som finnes, men understreker at det ikke er ildsjelene som kan gjøre jobben alene.

Det tredje punktet er å ha et nettverk for oppfølging av jentene. Mange av dem ønsker ingen spesialbehandling, men det er nyttig å ha et fast treffpunkt der det er mulig å lufte ut synspunkter og opplevelser i hverdagen, frem til fagbrevet.

– Du har holdt på i snart 40 år for å rette opp skjevhetene innen yrkesfag. Går du noen gang lei?

– Jeg er glad i faget og yrket. Vi har et nettverk av jenter som er ildsjeler og jobber for saken. Men vi trenger hjelp av politikerne slik at vi får et system som fungerer, sier Inger Vagle.

Bakpå

Tilbake på konferansen om fagopplæringen uttaler tre representanter fra veiledningssenteret i Akershus fylkeskommune seg om dagens virkelighet.

– Vi gjør lite når det gjelder likestilling og ligger bakpå, sier Gro Hege Stensrud fra Romerike.

– Vi må sørge for at de unge velger yrkesfagutdanning på tvers av kjønn, men dette har vi ikke hatt så langt fremme i pannen, lyder det fra Miriam Harr Gunnufsen fra Follo. Hennes erfaring er at jentene ikke velger bort de tekniske fagene, de vurderer dem ikke i det hele tatt når de skal søke videregående. Hun pekte derfor på tre viktige steg; først må jentene se muligheten til å søke utradisjonelt, så må de fortsette ut i lære og så må de fullføre fagbrevet.

Bjørn Erik Fredriksen fra Asker og Bærum viser til noen gode enkelteksempler, som teknodag for jenter på Bleiker videregående og lekeressursprosjektet som skal rekruttere flere gutter til å jobbe i barnehage.

Men selv om veiledningssenteret i Akershus mener mye må gjøres, fins det eksempler på noe som går bra, også i Akershus.

Sagen i egne hender

På Skedsmo har jentene tatt sagen i egne hender. Der har lærere med enkle grep fått jentene interessert i møbelsnekkerfaget.

Derfor mener de at det ikke er en ren tilfeldighet at det går sju jenter og fem gutter på VG2 design og trearbeid på Skedsmo videregående skole dette året.

Lærer Mona Granbakken Mangen viser Yrke vei ned korridoren, og vi trekkes mot den uimotståelige lukten av treverk og nystekte vafler. Hver morgen dekkes det på til felles frokost i klasserommet, og på fredagene er det vaffelkos før helgen.

– Jeg likte meg første året på design og håndverk og gledet meg til å gjøre noe praktisk videre. Sminke og hår er ikke noe for meg, så jeg ville heller lage noe med hendene, sier Amalie Westgaard, og legger til at frokosten hver dag er et lite pluss, som elevene setter pris på. Elevene vippser 20 kroner til læreren, og så ordner hun resten.

– Vi er her full dag, og det er mange som må opp tidlig og ikke har spist når de kommer. Med kjøleskap og toastjern er det enkelt, sier Mona Granbakken Mangen.

Det er også tydelig at fellesskapsfølelsen vokser ved å samle elevene rundt matbordet, men det er nok ikke serveringen som er hovedgrunnen til at så mange jenter lærer å håndtere sag og hammer.

Kurser ungdomsskolelærerne

Det går 1150 elever på Skedsmo videregående skole på Lillestrøm. De er jevnt fordelt på studiespesialisering og yrkesfag, med påbygning som bindeledd.

– Design- og håndverksavdelingen er veldig aktiv, og vi har blant annet holdt kurs for ungdomsskolelærere i det som tidligere ble kalt sløyd. Da får også de et løft, og elevene kan lære å lage noe ordentlig, sier rektor Stein Pettersen.

– For elevene blir det enklere å søke seg til en utdanning de kan litt om fra før.

– Når vi har rekruttert så mange jenter, skyldes nok dette også at vi har Mona som rollemodell, tilføyer rektoren.

Det er mye besøk på skolen, og de får møte en dyktig dame med snekkerbuksene på.

Skryter av faget

Mona Granbakken Mangen er en person med mange hatter. Hun har vært ordfører i Sørum og kan bake de flotteste festkaker. Men først og fremst er hun lærer på design og trearbeid.

På ungdomsskolen hadde Mona lyst til å bli interiørarkitekt. Hun gikk allmennfag og fortsatte på snekkerlinjen på Skedsmo videregående.

– Grunnen var at jeg hadde lyst til å kunne et yrke.

Etter svennebrev og lederskole i treindustri var det nok med skole. Snekkeren har både jobbet med innredning av togvogner på Strømmen verksted og drevet sin egen bedrift, der oppussing og restaurering var blant arbeidsoppgavene. I 2001 fikk hun jobb som lærer.

– Jeg er glad i å skryte av faget mitt, og vi har god kontakt med VG1-elevene på skolen. De kan komme hit og se at damer kan bli møbelsnekkere, smiler læreren.

Hun kan glede seg over full klasse og god kjønnsbalanse. Det gjør helt klart noe positivt med miljøet. Rundt arbeidsbenkene summer praten lavt. Elevene er i gang med et fellesprosjekt der alle skal lage hyller til oppbevaring av graderingsbelter. Du vet, sånne som blir brukt innen karate og annen kampsport. Hyllene skal være laget nøyaktig etter tegning og det kan fort gå galt.

På rett vei

Victoria Thorp-Rice (17) drar sandpapiret raskt frem og tilbake over en av hylledelene mens hun snakker litt med elevene rundt seg. Hun har alltid ønsket seg et kreativt yrke og har dragning mot klesdesign. Men første målet nå er læreplass og svennebrev som møbelsnekker.

– Hvorfor valgte du denne utdanningen?

– Da jeg gikk første året på design og håndverk, var jeg på verkstedet en gang i uken, og ble så glad i timene der. Egentlig hadde jeg tenkt å bli aktivitør, men så liker jeg at det skjer noe, og da blir det stillesittende å være med eldre damer som liker å strikke, sier Victoria. Hun har både en far og en bror som er tømrer og har god kjennskap til å jobbe med treverk.

– Vi må gi yrkesfagene en sjanse og vise jentene på ungdomsskolen hvilke muligheter de har, sier hun.