Det tok 21 år fra seksårsreformen ble satt ut i livet til den ble evaluert

I 2018 vedtok Stortinget at seksårsreformen fra 1997 skulle evalueres. Bakgrunnen for forslagsstillerne var bekymringer for hvordan de yngste barna hadde det i skolen. Intensjonen var også å vurdere hvordan sammenhengen mellom barnehage og skole kunne oppleves bedre for barna.

Det skulle altså ta hele 21 år før de største endringene for de eldste i barnehagen og de yngste i skolen ble viktig nok for politikerne til å bli evaluert. Man kan lure på hvorfor.

I mellomtiden har det vært mange innspill og debatter om reformen både i media, blant ansatte i sektorene, i barnehage- og lærerutdanningene og i forskningsmiljøene. Men det har utrolig nok ikke ført til noen avklart og forskningsbasert pedagogikk for 5- og 6-åringer.

Det har imidlertid ikke manglet verdibaserte og politiske innspill om andre tiltak som kartlegginger av språk i barnehagen, om resultatmål i barnehagen og forsøk på forskyving av rammeplanens leke- og læringssyn. Skole og barnehage pålegges økt individfokus (jfr. stadige argumenter for trening på selvregulering) og vriding av tidlig innsats mot økt læringstrykk. At det ikke ble lekt nok i skolen har man vært enige om i 21 år, uten at noen har gjort noe med det.

Nå, tre år etter Stortingets vedtak og for seint til å få betydning for Kunnskapsløftet fra 2006 og fagfornyelsen av Kunnskapsløftet i 2020, kommer altså den første evalueringsrapporten om seksårsreformen. Utdanningsdirektoratet omtaler den som en «arbeidsrapport som sammenstiller norsk og nordisk forskning om overgangen mellom barnehage og skole og om pedagogiske praksiser i førsteklasse.» Fokus er altså på første klasse og pedagogiske praksiser der.

Rapporten slår inn åpne dører. Den slår fast at det er ulike syn på lekens plass i barnehage og skole, at det et ulike syn på lekens rolle i undervisningen, (som om lek kan være en del av å undervise), at barna er opptatt av vennskap når de skal begynne på skolen og at det er usikkerhet om deling av informasjon om enkeltbarn.

Dette er kjent for alle som er interesserte i barnehage og skole og barns lek og læring. Kunnskapssenter for utdanning oppsummerte stort sett det samme i 2018 i rapporten «De yngste barna i skolen: Lek og læring, arbeidsmåter og læringsmiljø – en forskningskartlegging.»

OsloMet skal fortsette arbeidet med evalueringen fram til 2023. Det vil komme ytterligere to rapporter med funn fra barnehage og skole. Vi er spente på fortsettelsen. Grunnene er flere.

Det ser ut til at Utdanningsdirektoratet prøver å påvirke evalueringen. Udir peker på at «Forskerne skal finne ut om intensjonene med seksårsreformen og lekbasert læring er ivaretatt i dagens skolehverdag» (utheving av oss). Men lekbasert læring er ikke nevnt i stortingets vedtak. Lekbasert læring er en av flere aktuelle pedagogiske retninger. Udirs avgrensing er derfor vridende og uheldig.

Det var nok ikke en undersøkelse av lekbasert læring forslagsstillerne bak stortingsvedtaket ønsket i 2018. (Se gjerne også representantforslag 267 S fra mai 2021: «Representantforslag om videre oppfølging av seksårsreformen for en bedre overgang mellom barnehage og skole og avvikling av kontroversielle kartlegginger»).

Skal evalueringen av seksårsreformen være troverdig, bør reformens intensjoner legges til grunn. Udir informerer om at intensjonen med reformen skulle være en endring som «gir rom for nysgjerrighet og utfordring gjennom lek. Det første året skulle ha et klart førskolepreg, og det skulle legges vekt på lek og aldersblandede aktiviteter på hele småskoletrinnet».

I rapporten og Udir sin informasjon rundt den, har 5-åringene og barnehagen fått mindre fokus enn første årstrinn. Seksårsreformen førte selvsagt også til konsekvenser i barnehagen. Praksis rundt lek og læring for de eldste i barnehagen er like underforsket som praksis for de yngste i skolen. Makter evalueringen å vise helheten i 5- og 6-årspedagogikken, slik stortingsflertallet har vært opptatt av?