Hertugen og rådgiverne hans som ville bestemme selv

Det var en gang en konge som levde i sitt lille kongerike langt oppe mot nord. Kongen var svært glad i sitt land og sitt folk, og spesielt var han opptatt av de små barna i kongeriket, som han syntes fortjente det beste. Rundt omkring i riket hadde han satt inn hertuger til å styre ulike provinser.

Folket hans ønsket å leve svært forskjellig – noen bosatte seg i fjellsider og dalsbygder, steder der ingen skulle tro at noen kunne bo, mens andre ville bo så tett som mulig med andre folk i store og små bysamfunn. Dette syntes kongen var flott. Hertugene fikk hvert år tildelt hver sin pengesekk av kongen, som de skulle forvalte etter beste evne slik de fant det mest hensiktsmessig for sin provins. Stort sett fungerte dette fint.

Så kom det en dag kongen for øre at barna i riket hans ikke lærte like mye som barna i naborikene. Dette syntes han var ille. Han foretok derfor en reise rundt til alle provinsene og så at det var svært ulikt hvordan hertugene organiserte opplæringen, og hvor mange penger de brukte på undervisning til barna. Slik kan vi ikke ha det, tenkte kongen, og bestemte så at alle barna i kongeriket skulle ha rett til flinke, og nok lærere. Han beordret hertugene til å ansette flere lærere i skolene og ga dem en ekstra pengesekk hver til å gjøre dette.

De fleste hertugene syntes dette var en god idé. De var glade for de ekstra pengene og de ekstra lærerne som nå ville gi barna i deres provins enda bedre undervisning. «Hurra!» ropte de. «Hurra!» ropte barna. «Hurra!» ropte foreldrene.

Men i én provins, sånn midt i riket, i enden av en vakker fjord der munker en gang hadde funnet sin holme hvor de kunne dyrke korn og sjeleliv, og der all verdens folk kom reisende til for å se den store og vakre katedralen som stolt holdt vakt over byens borgere – der elva slynget seg livgivende, som kilde til grøntarealer og bebyggelse om hverandre, der det gamle ærverdige universitetet lå opplyst i sin prakt, som selve hjernen i kongeriket, med et pulserende liv av kunnskapsdeling, forskning og nyskapning, verdensledende innen høyteknologi – der, der var hertugen slett ikke glad. Tvert imot var han lei seg. Denne hertugen hadde nemlig noen rådgivere som sa at han ikke hadde nok penger til å ansette flere lærere. Dette til tross for at kongen hadde gitt dem flere penger! Rådgiverne sa til hertugen at disse pengene allerede var brukt opp, på en gammel gjeld de hadde. Og nå måtte de si opp mange mennesker fra jobbene sine for å ansette flere lærere. Dessuten syntes ikke rådgiverne at kongen skulle bestemme hva de skulle bruke penger på i sin provins, for da ville det bli så kjedelig å være dem, og de snakket veldig slemt om kongen og bestemmelsen om flere lærere.

Hertugen visste ikke hva han skulle gjøre. Det var så mange ting folket hans trengte penger til, men pengesekken var for liten. Og nå måtte han ansette flere lærere.
– Hvorfor har dere rådet meg til å sette meg i gjeld? spurte han sine rådgivere. – Det bare ble sånn, svarte de, og så la de fram masse tall og grafer og tabeller som gjorde hertugen svimmel, og han kunne ikke si annet enn «jaha». En ting var sikkert, han måtte ansette flere lærere. – Da må vi ta bort alle andre ansatte i skolene, sa rådgiverne. – Og så må vi slutte å sette inn vikarer hvis noen blir syke, og sjefene og kontorfullmektigene ved skolene må jobbe ved flere skoler på en gang.

Dette kom folket for øre, og nå ble alle sinte. «Fy!» ropte de andre ansatte i skolen. «Fy!» ropte elevene. «Fy!» ropte foreldrene. Mens rådgiverne sa: – Dette er kongen sin skyld. Og lærernes, og bestemmelsen om at de skal bli flere.

Og verre skulle det bli. – Hvorfor skal vi ha færre mennesker til å hjelpe dem som har det vondt inni seg? spurte folket. – Det er på grunn av bestemmelsen om flere lærere, svarte rådgiverne.

– Hvorfor skal vi ha færre mennesker til å hjelpe familier som har det vanskelig sammen? spurte. – Det er på grunn av bestemmelsen om flere lærere, svarte rådgiverne. Og slik fortsatte det.

Til slutt var alle sinte på lærerne og kongens bestemmelse om at de skulle bli flere. Det var ingen som husket at grunnen til bestemmelsen var at alle barna skulle ha lik tilgang på en dyktig lærer som hadde tid til dem og kunne gi dem god opplæring, samme hvor i riket de bodde og samme hvem de var. Det var heller ingen som husket at det var rådgiverne og hertugen selv som hadde brukt opp alle pengene de hadde fått til flere lærere på andre ting, og at det var derfor de nå var blakke.

Hvordan dette eventyret ender, er opp til hertugen. For ennå har han ikke bestemt seg for hva han skal gjøre med rådene rådgiverne har gitt ham. I tradisjon etter to av provinsens kjæreste kunstnere, Knutsen og Ludvigsen, skisseres ulike utveier:

1) Hertugen fulgte rådgivernes råd, alle ble enda sintere på lærerne og kongens bestemmelse om flere lærere, og da det viste seg at stadig flere av byens barn utviklet seg til dårlige borgere med lite kunnskap og dårlig oppførsel så fikk lærerne og bestemmelsen om flere lærere skylda for det også.

2) Hertugen syntes rådgiverne hans hadde vært dumme, ga dem sparken og tilsatte nye rådgivere som så verdien av lærere til barna. De fant andre ting i provinsen de kunne bruke mindre penger på, og så fikk skolene både nok lærere, andre ansatte, sjefer til å lede dem, og mennesker til å hjelpe barn og familier som hadde det vanskelig. Barna i provinsen lærte mer og utviklet seg til gode borgere, og etter en tid så hertugen at han sparte penger som følge av dette.

3) Omtrent som utgang 2, bare at ingen fikk sparken. Hertugen syntes rådgiverne hadde gitt dårlige råd, og valgte å ikke følge dem. Han bestemte seg for å ta litt penger fra sparegrisen og investere dem i byens unge borgere, og det gikk ikke lang tid før han så at investeringen gav avkasting. Og alle var glade.