Norsk for nyankomne: Det er ikke antall undervisningstimer, men kvaliteten på opplæringen som skal telle

Denne uken la regjeringen fram sin nye integreringsstrategi. Statsminister Erna Solberg og tre av hennes ministre stilte opp på Hellerud videregående skole i Oslo for å legge fram planer for et bedre integreringsarbeid. Bedre norskopplæring er ett av de mest sentrale satsningsområdene.

Første punkt i strategien er: «Alle som bor i Norge, må kunne norsk. Kravet om å gjennomføre et bestemt antall undervisningstimer, erstattes med krav om at alle skal få undervisning slik at de lærer norsk på et tilfredsstillende nivå.» Men hva et tilfredsstillende nivå er, sies det ikke noe om.

Det innføres en ordning med videreutdanning for norsklærerne, for å heve deres kompetanse.

Ordningen med gratis kjernetid i barnehagen utvides, og rekrutteringstiltak til barnehagene forsterkes. Ungdom med kort botid i Norge skal få tilbud om bedre grunnopplæring. Det gjelder også andre som på grunn av svak faglig kompetanse trenger dette for å gjennomføre videregående opplæring. Fylkene skal sørge for et tilbud om forsterket grunnopplæring.

Norskopplæringen praktiseres ulikt

Dagens opplæringslov sier at norskopplæring skal gis inntil en elev har fått tilstrekkelige norskferdigheter til å følge ordinær læreplan i norsk. Men dette praktiseres ulikt.

Organiseringen av den særskilte norskopplæringen varierer fra skole til skole med tanke på antall elever, språkbakgrunn, varighet og lærerkompetanse. Derfor er effekten vanskelig å måle.

I 2015 fikk Osloskolen skarp kritikk av Kommunerevisjonen. Revisjonsrapporten avdekket at rundt 50 prosent av elevene som får særskilt norskopplæring blir i den midlertidige ordningen gjennom hele det tiårige grunnskoleløpet.

Revisjonsrapporten avdekket også at 80 prosent av elevene som fikk særskilt norskopplæring på 1. trinn, fortsatt hadde dette på 7. trinn.

I 2015 skrev VG at skolene i Oslo årlig mottar over 200 millioner kroner som fordeles til støtte per elev som omfattes av ordningen med særskilt norskopplæring.

Nedgang i elever som får særskilt norskopplæring

Elever i Osloskolen som får særskilt norskopplæring var fram til 2018 stykkprisfinansiert med mellom 17 000 og 20 000 kroner per elev.

Utdanningsetaten (UDE) i Oslo fastsetter alle satser i ressursfordelingsmodellen, også satsene til særskilt norskopplæring. Satsene for 2019 vil ikke være klare før etter at bystyret har vedtatt de endelige budsjettrammene og UDE sender ut rammebrev til skolene ved årsskiftet. 

Kravene til innsparing på neste års budsjett er forutsatt å ikke påvirke skolenes økonomiske handlingsrom. Det forventes derfor at satsene for norskopplæring som et minimum holdes på reelt samme nivå som i 2018, får Utdanning opplyst fra byrådsavdelingen for Oppvekst og kunnskap.

Samtidig ligger det inne en generell styrking på 55 millioner kroner som skal gå til skolene. Dette skal legges på elevsatsene og er frie midler for skolene. Disse midlene kan benyttes der skolene mener de får størst effekt.

Statistikk fra Oslo kommune viser at det er nedgang i tallet på elever som får særskilt norskopplæring i Osloskolen.

Vanskelig å avgjøre om Osloskolen får nok midler til særskilt norskopplæring

Om Osloskolen får tilstrekkelig med midler til å dekke kostnadene for minoritetsspråklige elever uten tilstrekkelige norskkunnskaper til å følge ordinær undervisning, er ett av spørsmålene en Deloitte-rapport fra januar 2017 forsøker å gi svar på.

I Deliotte-rapporten «Utvikling av ressursfordelingsmodellen for grunnskolen» står det at det er vanskelig å avgjøre hvor store de reelle utgiftene til særskilt norskundervisning er, av flere årsaker:

• For det første er det ingen spesielle krav til hvordan særskilt norskopplæring skal gis. Det er opp til den enkelte skole å avgjøre hvordan undervisningen skal foregå. Undervisning kan for eksempel foregå i ordinær klasse, i mindre grupper eller én til én avhengig av behov. Det gjør det utfordrende å avgjøre hvor mange lærertimer som er knyttet til språkundervisning på den enkelte skole.

• For det andre finnes det både stordriftsfordeler og stordriftsulemper i særskilt språkopplæring. I Oslo finnes det en hel del skoler og klasser der det er helt uvanlig å ha norsk som morsmål hjemme, der korrekt og presist norsk bare snakkes av læreren i undervisningssituasjonen, og der nesten hver eneste elev skal ha særskilt språkopplæring. I praksis vil man da legge om undervisningen i norsk slik at det særskilte blir det ordinære.

• For det tredje er ikke de minoritetsspråklige en ensartet gruppe. Nye elever kan komme fra hjem med høyt utdannede foreldre og ha med seg en skolegang fra land der skolesystemet ikke står tilbake for det norske – de kan finne seg til rette i et miljø med norsk som omgangsspråk, og de vil raskt knekke språkkoden. For andre grupper av minoritetsspråklige er ingen av disse forutsetningene til stede.

Strengt tatt er også særskilt språkopplæring en rett, men ingen plikt. En elev som er støtteberettiget, men ikke ønsker støtte, har i grunnen ingen kostnad knyttet til den særskilte språkopplæringen.

Skoleledere vil helst ha språksterke elever 

For å finne ut om tildelingene til særskilt norskopplæring er tilstrekkelige, har Deloitte intervjuet skoleledere. Det de fant ut var at i valget mellom å ta imot en ekstra språksterk elev uten tildeling i ressursmodellen, eller en ekstra språksvak elev som gir uttelling, så oppgir skolelederne at den økonomiske gevinsten ikke står i forhold til den pedagogiske utfordringen.

En tydelig tilbakemelding fra skoleledere i Osloskolen er at utfordringen handler om mer enn å beherske norsk. For eksempel mangler mange minoritetsspråklige elever fra områder utenfor OECD et begrepsapparat i grammatikk eller matematikk. Denne vedvarende utfordringen fortsetter etter at barna behersker vanlige norske ord, og er med på å forklare hvorfor skolen ikke vil oppheve §2-8-vedtak, som gir skolene ekstra ressurser.

Vanskelig å forske på effekten av ressursbruk

Siden det er opp til skolene å finne ut av hvordan norskopplæringen skal organiseres, har det vært vanskelig å kartlegge eller forske på ressursbruk og utbytte av ordningen med særskilt norskopplæring. Det nærmeste Deliotte har klart å komme er å se på resultatene av nasjonale prøver i lesing for 5. trinn. Men flere av elevene som får særskilt norsk er fritatt fra disse prøvene.

Deloitte konkluderer med at det ikke lar seg gjøre å sette opp et enkelt regnestykke for å avgjøre om dagens tildeling til særskilt norskopplæring for minoritetsspråklige dekker kostnadene.

I tillegg er lærerkompetansen ulik. Universiteter og høgskoler tilbyr videreutdanning i «norsk som andrespråk» og mange skoler og skoleeiere stiller kompetansekrav til lærere som skal gi «særskilt språkopplæring». Men kompetansekravene er ikke lovfestet og skoleeier har derfor stor råderett over hvordan lærekreftene benyttes og hvordan undervisningen organiseres.