Skolen er truffet av bomber fem ganger i år, men lærerne holder åpent

Det er mandag 4. mai 2015, klokken er ni og rektor Klavdija Vasiljevna Kharkovskaja har gitt  elevene beskjed om at skolen er stengt. Vi er i den separatistkontrollerte millionbyen Donetsk, der kampene mellom separatister og regjeringssoldater fortsatt pågår daglig ved flyplassen og frontlinjene.

To dager tidligere ble skole nummer 58 truffet av eksplosiver fra tungt artilleri. Vinduene ble knust. Deler av taket ødelagt. Hjørnet av bygget er blitt til en steinrøys.

Da trefningene begynte klokken 22.30 den lørdagen, gjemte innbyggerne her i Kyivskij Distrikt seg i oppganger og toaletter. De presset seg inn i hjørnene eller kastet seg ned på gulvet mens de klamret seg til hverandre. Det gikk forholdsvis bra denne gangen. Ingen sivile ble drept i angrepet.

Men inne i skolebygningen er det et inferno av knust glass og skrot. Noen kvinnelige lærere går rundt og rydder med feiekoster. Lokalet er fritt for menn.

– Da jeg hørte at skolen var truffet, dro jeg dit med en gang for å rydde opp i klasserommet mitt. Foreldrene hjalp også til, så vi ble ferdige i løpet av helgen. Vi er et godt kollegium her på skolen og holder sammen, sier lærer Irina Ivanovna Skotar. 

Skolen truffet for femte gang

Skolen har blitt truffet fem ganger dette skoleåret, forteller rektor og lærerne. Hvem som står bak, er ikke klart. Separatistene skylder på ukrainerne, mens den ukrainske regjeringen mener det er interne oppgjør. OSSE (Organisasjonen for samarbeid og sikkerhet i Europa) etterforsket hendelsen lørdag 2. mai, men klarte ikke å konkludere hvilken side trefningene kom fra.

“De har blitt mer voksne av krigen. Tar vare på hverandre og er mer interessert i å lære”

Da vi møter rektor Klavdija Kharkovskaja mandag morgen, dirrer hun i hele kroppen. De nysminkede leppene skjelver. Hun hever stemmen. Vifter oss vekk.

– For femte gang rydder vi skolen for glasskår, fordi disse ikke-menneskene på ukrainsk side bomber oss. Ikke-mennesker, det er det de er! Hvorfor skal det være så fryktelig vanskelig å forstå: Vi vil ikke være med i Europa! Vi vil ha vårt eget land!

Hun ber oss om å forlate området. Det hjelper ikke uansett hva vi skriver, sier hun. De blir bare bombet, igjen og igjen.

Før krigen startet hadde skole nummer 58 hele 870 elever. Etter ett år med krig var det i april 200 elever igjen. De andre hadde flyktet.

Mens de venter på smellet: Det blir ikke et smell, men snarere en fiselyd, når barna slipper luften ut av ballongene. Skole nummer 58 er ikke stedet for å ta hull på ballonger akkurat nå.

Varemangel og kaos

Krigen i Øst-Ukraina har per 10. juli 2015 kostet minst 6776 menneskeliv, ifølge FN. 68 av dem er barn, rapporterer Verdens helseorganisasjon.

Men selv ett år etter at separatistene tok kontroll over deler av fylkene Donetsk og Luhansk, er det uklart hvem som kjemper mot hvem. De russiske soldatene i Donetsk sier at de er «frivillige» eller «leiesoldater». I begynnelsen besto opprørsstyrken av flere bataljoner med alt fra lokale gruvearbeidere til tsjetsjenere. Nå er de samlet i en felles styrke, og flere av de lokale opprørslederne er enten «forulykket» eller fengslet av sine egne. 

For de sivile er ikke situasjonen mindre kaotisk. De første månedene fikk ikke lærerne lønn i det hele tatt. Deretter fikk de en slags «nødhjelp» fra den nye separatistregjeringen. I mai kom en halv lønn for januar. Ifølge lærerne på skole 58 ble den første normale lønnen utbetalt i juni. 

De som hadde lite å rutte med før, har enda mindre nå. På supermarkedene tynnes det ut med varer. Medisiner er enten rådyre eller umulig å få tak i. Lærerne forteller at de ofte går på døren med mat til vanskeligstilte elever. 

Krigen har drevet 2,2 millioner ukrainere på flukt. Men noen er også igjen her i nabolagene ved fronten.

Foreldre vil ikke stenge skolen

Ny skoledag. Tirsdag 5. mai. Rektor Klavdija Kharkovskaja sitter alene på rektorkontoret og ser motløst ut i luften. Vinduene er dekket av plast. Glasskårene er sopt opp. Leppene dirrer fortsatt.

– I dag møtte det opp 81 elever, sier hun.

– Jeg sendte dem hjem klokken 12, for det er større fare for trefninger om ettermiddagen. 

 Rektoren forteller om faren sin, som døde i Berlin under andre verdenskrig. Hun var så liten da han dro til fronten at hun aldri rakk å bli kjent med ham. Nå har krigen kommet tilbake, og aldri i verden om hun forlater skolen. Den er blitt hennes fort.

Når vi forsøker å dreie samtalen inn på situasjonen til elevene, svarer hun unnvikende.

– Hvorfor har dere ikke stengt skolen?

– Vi har spurt foreldrene om de vil ha barna på en annen skole, men det vil de ikke. Dette er deres nærskole. Det er hit de vil sende barna sine, sier rektor Kharkovskaja.

I bakgrunnen hører vi at rakettene kommer stadig nærmere. Rektors røde lepper slutter å dirre.

– Det er høylytt i dag, sier hun tørt og ser kort mot det plastdekkede vinduet.

– Vi må komme oss vekk, sier jeg og regner med at rektor vil følge med.

Men rektor Kharkovskaja blir sittende.

Lærerne som ikke gir opp

Donetsk 10. juni 2015. Det har vært en turbulent måned i Donetsk, med mange trefninger og flere brudd på våpenhvilen enn tidligere. OSSE rapporterer om daglige trefninger i landsbyer på begge sider av grensen.

Skole nummer 58 har imidlertid ikke blitt truffet siden sist. Rektorkontoret står tomt. Den 78 år gamle rektoren er innlagt på sykehus med hjerteproblemer. Kollegaene tror ikke hun kommer tilbake.

– Hun var så glad i skolen. Angrepene gikk hardt inn på henne, sier inspektør Irina Ponomarenko og går for å vanne rektors grønne planter.

Egentlig er det sommerferie, men lærerne ved skole 58 er fortsatt på jobb.

– Elevene har så mange hull at vi fortsetter undervisningen i ferieskolen, sier lærer Irina Ivanovna Skotar.

Biologirommet ser så godt som nytt ut. Vinduene er teipet sammen. Plakaten med bilder av de 30 elevene i 7. klasse vitner om fredeligere tider. Irina snakker om de flyktede elevene med ømhet. Denne onsdagen er de bare åtte elever igjen.

– Om jeg er redd? Nei, overhodet ikke. President Porosjenko sa på TV at våre barn ville sitte i kjelleren istedenfor å gå på skole. Jeg vil bevise at dette ikke skjer, og at våre barn får en fullverdig undervisning og gjør det bedre enn de ukrainske, sier Irina Skotar.

Det er en kampvilje blant lærerne. En vilje som veksler mellom det sinte og standhaftige, til det såre og engstelige. Selv om det bare er 80 elever igjen på skolen i disse junidagene, er lærerværelset fullt bemannet. Bare to av de 40 ansatte har flyktet i løpet av krigen. Bare to av de 38 gjenværende lærerne er menn. 

Skolegården: Noen få kilometer fra skole nummer 58 er det kamper. Likevel forsøker noen av foreldrene, lærerne og elevene å fortsette undervisningen.

Livredning i krigstid

– Selvfølgelig er vi redde. Mest av alt for at det skal skje noe med barna, sier Svetlana Borisovna Derabivja.

Hun er egentlig utdannet psykolog, men tok jobb som sosiallærer på skole 58 da det ikke var psykologstillinger å få i nabolaget. Nå bruker Svetlana det hun kan om krisepsykologi på de krigsrammede elevene.

– Jeg har telefonen på hele tiden, og både foreldre, besteforeldre og barn kan ringe meg når som helst. Når det bombes ved fronten, står ikke telefonen stille. Da må jeg berolige hele familier, sier sosiallæreren.

Tredje time. De åtte elevene i klasse 7B kommer løpende inn. Jentene sitter med mobiltelefonene. Guttene fniser etter oppmerksomhet.

Svetlana har tilpasset skoledagen til krigen. I dag skal de lære gjenopplivning. I morgen skal hun holde en presentasjon om ammunisjon, slik at barna ikke skal plukke opp eksplosiver fra bakken. Men først: Livredning.

Hun holder frem en lekehund.

– Skal vi prøve oss på denne? sier hun.

Klassen ler i takt med læreren. Hun roter frem en liten dukke, tilsynelatende tilfeldig.

– Se her, den kan vi bruke. Dennis, kan ikke du prøve? spør hun.

Sju elever kniser og tar frem mobilkameraene sine for å forevige at Dennis kysser en baby.

– Nei, nei, ikke så hardt, sier Svetlana mens Dennis legger hele sin tyngde på babyens bryst.

Guttungen prøver seg igjen. Klassekameratenes latter går over til vag anerkjennelse.

– Se der, nå får vi alle håpe at Dennis er nær om ulykken skulle skje, sier Svetlana muntert.

Klassen fniser – og løper ut til neste time. Når siste elev er ute, samler Svetlana sammen papirene med tunge bevegelser.

– De har blitt mer voksne av krigen. Tar vare på hverandre og er mer interessert i å lære, sier Svetlana.

I en krok har hun stablet et lager med bamser, i tilfelle bombeangrep.

 – Når vi samler dem i kjelleren, blir de minste barna roligere av bamsene. Men det aller viktigste er at vi voksne aldri blir redde. Det smitter over på elevene.

Plutselig smeller det et sted der ute. Veggene dundrer. Igjen. Og igjen.

Svetlana fortrekker ikke en mine. Så går døren opp. Det er inspektøren Irina Ponomarenko.

– Hva er det dere gjør? Hører dere ikke at det bombes? Det er farlig å være i fjerde etasje. Alle elevene evakueres nå, roper hun.

Evakuering. Fem-seks elever, som ennå ikke er hentet av foreldrene, sitter på rekke i gangen. Leker med gule ballonger. Ser litt kjedsommelig ned i bakken. Barna er blitt vant til lydene fra fronten.

Bekymrede bestemødre stormer inn i skolebygningen.

– Det er vanskelig å vite hvor det er tryggest, men det er i hvert fall ikke ute. Jeg forsøker å gå med mitt lille barnebarn nær husveggene og komme oss så fort hjem som mulig, sier Viktoria Filipovskaja.

Hun roper på sitt sju år gamle barnebarn, som kaster sin gule ballong i luften, som om ingenting hadde skjedd.

– Heldigvis sover hun fortsatt godt. Det er nok fordi foreldrene alltid er nær, og at læreren er så god til å forklare henne hva som skjer, sier Filipovskaja.

Bestemoren slår ut med armene.

– Vi er ikke terrorister. Ingen separatister. Vi er vanlige folk.

En liten jente med gul ballong og hvit bluse stormer ut døren.

Svetlana går inn på sitt kontor. Junilyset er dunkelt gjennom plastdekket. Hun åpner noen tykke kladdebøker, noterer dagens fravær, roter i noen stensiler, starter forberedelsene til neste dag.

– Skal du ikke evakuere? spør vi.

Hun trekker på skuldrene.

– Vi blir her til utdanningsdepartementet i Folkerepublikken Donetsk sier noe annet.