Utdanning er verdt gull i Myanmar

Konsentrasjonsnivå i rommet der et førtitalls jenter sitter og syr, er så høyt at lufta er helt stinn. De har fortsatt én måned igjen av det tre måneders lange kurset i søm på Flyktninghjelpenes senter for yrkesopplæring i Hpa-an sør i Myanmar. Men i mellomtiden vil de ikke gå glipp av en eneste detalj og mulighet til å lære noe nytt. Dette er nemlig deres eneste mulighet til utdanning og til å lære et håndverk som kan skaffe dem et levebrød.

– Jeg måtte slutte på skolen etter 7. klasse på grunn av økonomiske problemer. I lang tid har jeg jobbet på gummiplantasjer. Dette kurset er den eneste muligheten jeg har til å lære noe nytt, sier Roma Four (22) fra Tandangyi.

 Krig siden 1948

Tandangyi i staten Karen er et av mange steder som utlendinger ikke har tilgang til i Myanmar på grunn av at det pågår væpnet konflikt mange steder i landet. Det er også et slikt sted langt utenfor allfarvei Google Maps ikke har registrert.

– Det er veldig langt, og vanskelig å komme dit, sier Four om hjemstedet sitt.

– Men det er også vakkert med mye skog og fjell, forteller hun. Hun tilhører som de fleste på Vocational and Lifeskills Education (VLE) Center Hpa-an den etniske minoriteten karen.

Four forteller at hun er oppvokst midt i skuddlinjen mellom den burmesiske hæren og Karen National Liberation Army (KNLA) som siden 1948 har krevd uavhengighet for delstaten.

– Vi har måttet flykte flere ganger, vi har måttet gjemme oss. Men i de to siste årene er det blitt bedre.

I 2012 signerte KNLA en avtale om våpenhvile i Hpa-an. Karen-hovedstaden er et vakkert sted med grønne rismarker, små innsjøer, templer og fjelltopper i originale formasjoner. I de siste to årene i ly av fredsavtalen har også turistene begynt å strømme til.

"Jeg er så glad"

– Hvordan liker du undervisningen her?

Med ett smiler den alvorlige 22-år-ingen fra øre til øre.

– Jeg er så glad, dette føles egentlig som en hobby for meg, sier hun, før hun igjen konsentrerer seg om det hun holder på å sy.

– Målgruppen for programmet er først og fremst unge mellom 16 og 25 år som er oppvokst i krigsrammede områder. Men sannheten er at så utrolig mange har behov for utdanning så vi åpner også opp for andre, sier Therese Curran, som leder Flyktninghjelpens utdanningsprogram i Myanmar.

Australieren, som har jobbet som lærer i 20 år, forteller om store utfordringer med utdanningen i Myanmar. Retten til skolegang er bare fem år, og undervisningsopplegget er gammeldags basert på diktat og utenatlæring. Kvaliteten er ofte så dårlig at de familiene som har råd til det, gir barna ekstraundervisning utenfor skoletid.

– Yrkesopplæring er ikke noe som tilbys i alle stater. Det beste tilbudet er i Yangon, så mange utenfor byene står uten utdanningstilbud, sier Curran.

Godt samarbeid

I Hpa-an tilbyr de tre måneders lange kurs tre ganger om året. Der kan det tas imot 100 elever av gangen som bor på et internat mens de studerer. I tillegg til reparasjon av mopeder og motorsykler og søm, så får elevene basiskunnskap om hvordan å drive egen bedrift.

Faget Life skills training inneholder mye viktig kunnskap, som alt fra å løse problemer og konflikter til hvordan å ta vare på helsa. Et annet fag er Protection training, hvor de lærer om sikkerhet i bred forstand. En stor del av befolkningen i Karen-staten emigrerer til Thailand og står i fare for å bli utsatt for menneskehandel, tvangsarbeid og prostitusjon.

Curran forteller at de har et godt samarbeid med staten som har gitt dem bygninger til prosjektet, men som Flyktninghjelpen selv har påkostet å renovere. Også kursbeviset er anerkjent av det offentlige.

Mekker moped

Utenfor studiesenteret er ikke konsentrasjonsnivået noe lavere, her foregår undervisningen i reparasjon av mopeder og motorsykkel. Motorsykkel er et svært viktig framkomstmiddel i området hvor infrastrukturen ikke er god, selv de fleste taxier går på to hjul.

– De fem søstrene mine dro til Thailand for å jobbe mens jeg ble igjen alene med foreldrene mine. Derfor måtte jeg også jobbe, på gummiplantasjer og på rismarkene. Men jeg likte det ikke, sier Thet Myo Zaw (21). Også han kommer fra en avsidesliggende landsby.

Det Zaw holder på med nå, som er å mekke en motorsykkel, liker han derimot godt.

– Jeg tror det er gode muligheter til å starte et eget verksted i landsbyen hvor jeg kommer fra. Det bor 2.000 mennesker der, mange har motorsykler, men det finnes bare ett verksted, sier Zaw som er svært motivert for å lære.

 Vil starte eget

Leder ved yrkesopplæringssenteret, Myo Myint Aung, forteller at målet for de fleste er å starte egen bedrift. Praksis hos bedrifter i Hpa-an en gang i uken er en viktig del av det tre måneders lange undervisningsopplegget.

– Når de er ferdige her så får alle et «start up kit» som inneholder det mest grunnleggende for å starte egen business, som verktøy og symaskin, sier Aung, som stolt viser fram oppstartspakken for motorsykkelreparatørene. Elevene får også et lite stipend.

– Oppfølging er svært viktig, vi besøker de som har fullført kurset i etterkant for å se hvordan det går med dem. Vi har også god dialog med sentrale personer i landsbyen, som hjelper oss til å komme i kontakt med de unge som er mest motiverte til å studere, sier Aung.

Han forteller at de som har tatt kurset ofte fungerer som gode ambassadører når de kommer tilbake til landsbyene sine fordi de deler og sprer kunnskapen de har fått i Hpa-an. Tiltaket fungerer også som en buffer mot all arbeidsutvandringen til Thailand. Han mener det må kunne skaffes flere jobber i Myanmar.

– De fleste har egentlig ikke lyst til å dra til Thailand, de gjør de på grunn av jobb selv om arbeidsforholdene ofte er vanskelige og mange er illegale.

 Suksesshistorier motiverer

Tidligere studenter blir invitert til senteret for å fortelle om hvordan de nå står på egne bein for å motivere studentene. En av dem er Khun Khin Maunh Htwe (24), vi besøker ham i motorsykkelverkstedet utenfor Hpa-an som han startet i 2013.

– I begynnelsen var det vanskelig å få det til å gå rundt. Men det hjalp veldig å få besøk og oppfølging av Flyktninghjelpen, og så har de et kontaktnummer én kan ringe.

– Hva var det som førte til at du ikke ga opp?

– Jeg ble alltid oppmuntret av Flyktninghjelpen. Fordi jeg hadde polio da jeg var liten, har jeg ikke så mange jobbmuligheter, så jeg kunne liksom ikke bare gi opp heller. – Det er stor frihet i jobben å kunne drive sitt eget. Det er også tilfredsstillende å kunne hjelpe familien, sier Htwe.

Vil sy manneklær

Den tjuetre år gamle Yadanar er et annet levende bevis på en suksesshistorie som viser at det er mulig å skaffe seg et levebrød etter det tre måneders lange kurset. Hun har startet syverksted like ved foten av det berømte hellige fjellet i Hpa-an, hvor det er et kloster på toppen. Men før hun begynte på utdanningen var ikke situasjonen like enkel. – Jeg måtte slutte på skolen da jeg var ti år på grunn av en vanskelig familiesituasjon. Jeg jobbet to år i Thailand som hushjelp fordi faren min ble syk.

Hun forteller at også for henne var det vanskelig å få nok kunder i begynnelsen, men at det går bedre nå.

– Kurset er veldig bra, men tre måneder er ikke nok for å bli ferdig utlært. En må selv sørge for å øve på det en har lært. Nå er målet mitt å lære å sy mannedresser, sier Yadanar.

Neila har gått fra slummen i Nairobi til hotellkjøkkenet

Simon kjemper for å få jobb som kokk