Lærerne var den første yrkesgruppen som gikk ut på gatene i Myanmar

«Dessverre har dagen i dag vært enda verre i Myanmar enn de foregående. 38 drept, de fleste i Yangon. En gruppe unge demonstranter ble først stengt inne i et smug og så skutt på med maskin­gevær. Ambulansepersonell ble dratt ut av ambulansen, banket opp og én av dem ble skutt i kneet på kloss hold. Sykehus er fylt opp med skuddskader. Jeg vet ikke om noen ble truffet inne på sykehuset, men dette er altså terror uten grenser.»

Sånn begynner en e-post som den norske læreren Ingunn Bjune sender til meg bare timer etter at vi har snakket sammen.

Hun har fortalt meg om lærernes rolle i protestene mot militærjuntaen i Myanmar etter statskuppet 1. februar.

Ingunn, som har vært engasjert i Burma-konflikten helt siden hun var student på 1990-tallet, har bodd i Myanmar de siste tre årene og jobbet som lærer ved en internasjonal barneskole i hovedstaden Yangon. Dessuten er hun gift med Aye Chan Naing, som er redaktør for TV-selskapet Democratic Voice of Burma (DVB). Det er en mediebedrift som ble startet i Oslo av burmesiske, politiske flyktninger etter det blodige opprøret mot militærregimet i 1988.

At hun og familien selv sitter trygt i Norge akkurat nå, er langt på vei en koronastyrt tilfeldighet.

– Mannen min og jeg hadde begynt å snakke om å flytte hjem, fordi de to yngste barna våre aldri har gått på norsk skole. Men på grunn av pandemien bestemte vi at barna og jeg skulle reise hjem allerede i mars i fjor, i hvert fall for en periode.

Pakket på telefon

Men pandemien slapp som kjent ikke taket med det første. Ingunn søkte lærerjobb i Oslo og fikk stilling som kontaktlærer for en 2. klasse på Hallagerbakken skole. Mannen hennes kom først hjem til Norge i slutten av november i fjor. Han måtte være igjen for å dekke valget i Myanmar tidligere den måneden.

– Vi visste ikke at vi skulle flytte hjem da vi reiste i mars, og jeg måtte rydde klasserom og pakke ned hus over telefon ved hjelp av lærerassistent, mannen min og venner i ettertid. Alt vi ønsket å beholde etter åtte år i Sørøst-Asia, tok mannen min med seg til en leilighet der han skulle bo når han var der og jobbet og vi alle skulle feriere. Nå aner vi ikke om eller når vi får kommet oss dit og ordnet med tingene våre i Yangon.

Hørte rykter om kupp

1. februar i år ble Aung San Suu Kyi, som et par måneder tidligere hadde vunnet valget i Myanmar med god margin, satt i husarrest sammen med andre folkevalgte ledere. Militærjuntaen i landet hadde igjen kuppet makten, sånn de også gjorde i 1962.

– Vi hadde hørt rykter om at det var et kupp på gang, og militæret hadde den siste tiden vært opptatt av å kommunisere, i beste Trump-stil, at valget i november var juks. Men ingen trodde vel egentlig at det lå noe i ryktene, forteller Ingunn.

General Min Aung Hlaing, som leder militærets overtakelse av landet, har ifølge BBC uttalt at militæret er på folkets side og ønsker å forme et sant og disiplinert demokrati. Han har også sagt at det vil bli holdt et fritt og rettferdig valg når krisen i landet er over.

Bilder spredt via sosiale medier viste fort hvem det var som la ned arbeidet i protest og gikk på gatene. Det var studentene og lærerne. Med røde armbind og tre fingre i været markerte de sin støtte til de folkevalgte politikerne og sin avsky mot militærdiktaturet.

– For lærerne var dette kuppet dobbelt provoserende. Det var i hovedsak lærere som telte opp stemmer og organiserte valget. De visste at alt hadde foregått ordentlig og opplevde påstander om valgfusk som en fornærmelse, forklarer Ingunn.

Gråter for barna

Etter at militæret begynte å slippe taket i Myanmar i 2011, og Aung San Suu Kyi ble satt inn som regjeringssjef i 2016, har veien mot et reelt demokrati vært åpen for burmeserne, om enn med restriksjoner.

Ingunn Bjune er dypt bekymret både for tidligere elever og kolleger, nære venner og familie.

– Jeg har veldig vondt av barna. Elevene i private skoler har sittet hjemme og hatt hjemmeskole i snart et helt år. Elevene i den offentlige skolen har vært hjemsendt på grunn av koronaviruset i månedsvis. Myanmar er et fattig land, og de fleste skoler har ikke tilstrekkelig digitalt utstyr til å ha en fungerende hjemmeskole. Så kommer altså dette i tillegg! Hvordan ser fremtiden deres ut nå?

Ingunn Bjune tror demokratiforkjemperne vil klare å holde det gående lenge.

– Det sinnet som driver dem nå, er dypt og inderlig. Du må huske på at mange, både lærere, leger, journalister for den saks skyld, selv vokste opp under militærregimet. Mange vil nok ofre nesten hva som helst for at barna deres skal slippe å vokse opp under samme forhold.

– Hjelper ikke å lukke internett

– Det er ekstremt viktig at kuppmakerne skjønner at det som skjer, blir kjent og at det ikke aksepteres, sier Thomas Nordgård, leder for Utdanningsforbundet Troms og Finnmark.

Nordgård følger konflikten i Myanmar tett. Han har selv hatt familie boende i landet og har også besøkt Ingunn Bjune i Myanmar mens hun bodde der.

– Vesten og verden må vise at de bryr seg om det som foregår. Å lukke ned internett går ikke lenger, det har vi sett (burmesere kom seg på nettet likevel, ved hjelp av VPN, private nettverk, journ.anm.). Dramatiske vitnesbyrd fra gatene blir delt likevel, sier han.

Utdanningsforbundet sentralt har uttrykt sin støtte til lærer- og fagforeningskolleger i Myanmar Teachers’ Federation og har videre bedt norske myndigheter presse på for at Sikkerhetsrådet vedtar en resolusjon som fordømmer kuppet. Forbundet har også vedtatt at de vil legge press på norske myndigheter for å påvirke til frigivelse av politiske fanger.

Nordgård mener det er viktig at lærerorganisasjoner over hele Vesten stiller opp i solidaritet med kolleger som kjemper.

– Det er så vidt meg bekjent syv fagforeninger for lærere i Myanmar. Vi må være tydelige i vår solidaritet og støtte overfor dem. Når det etter hvert kan bli bruk for økonomisk hjelp, må vi selvsagt vurdere å bidra.

Farlige lærere

Lærere og utdanningsinstitusjoner har historisk sett hatt en viktig rolle som part og motstand i betente samfunnskonflikter. Nordgård peker på lærerne som demokratiforkjempere i mange land og epoker.

– Vi må for eksempel ikke glemme den rollen lærerne hadde i Norge under 2. verdenskrig, da de motsatte seg nazistisk indoktrinering i skolen. Å ivareta demokratiske verdier ligger i vårt profesjons-DNA. Undervisning, utdanning og barns fremtid skal ikke dikteres av regimer som ikke har barn og ungdoms beste fremst i pannebrasken, sier han.

Nordgård poengterer at utdanning fremmer selvstendig tenkning, noe som er livsfarlig for totalitære regimer.

– Det har vi sett hos islamistiske terrorgrupper, hos nazistene, hos Francos fascister, og det ser vi nå i Myanmar. Et annet nærliggende eksempel er jo det grusomme drapet på den franske læreren Samuel Paty, som viste frem en karikaturtegning i klasserommet, sier han.

Lærere som forbilder

Også Ingunn Bjune tror at læreres motstand er helt sentral. Ikke bare for å bremse kuppmakere, men for å gi styrke til den oppvoksende generasjon.

– I Myanmar er lærerrollen høyt respektert. Både voksne og barn møter lærere med ydmykhet og respekt, på en annen måte enn her hjemme. Jeg tror at når barn og unge ser at lærerne deres sier ifra og ikke lar seg knekke, vil det ha en stor effekt på den oppvoksende generasjon.