Jan Eggum: - Jeg er redd av natur, men selvtilliten er det ikke noe i veien med

«En natt forbi, et ensomt monarki … sang fra sjelen …, jeg trenger en å våkne med …, angst for alkoholen samt frihetsparodi, tåketanker …»

Høres det kjent ut?

Strofene er hentet fra en av Norges mest folkekjære visesangere, Jan Eggum, og hitten «En natt forbi». Den kom ut på hans første album, «Jan Eggum», i 1975. Artisten var da 23 år og akkurat vendt hjem til Bergen etter to år i London.

– Det viktigste kriteriet for at en sang virker, er at mennesker kjenner seg igjen. Mange har sagt det om «En natt forbi», sier Jan Eggum og legger til at han prøver å si noe ærlig om livet i alle sangene sine.

Lærte redsel av mor

Sangene hans handler ofte om ensomhet, skuffelser, kjærlighetssorg og det som en gang var, men nå er forbi. Eggum selv virker ikke spesielt melankolsk der han sitter i en svart, utslitt, men elegant frakk på en kafé på Frogner i Oslo.

Han legger noen innrammede bilder utover kafébordet og forteller om sin barndom i Laksevåg i Bergen med moren Martha som var husmor og faren Norvald som var baker. Enebarnet vokste opp med sang og musikk. Moren skrev sanger til konfirmasjoner og bryllup, mens faren spilte trekkspill.

– Far var av den gamle sorten, litt fjern. Mor var oppdrageren. Jeg var nysgjerrig og vitebegjærlig, og hun lærte meg å lese da jeg var fem år.

– Men mor var redd, og jeg lærte det å være redd av henne. Alt fysisk var farlig. Jeg skulle ikke klatre eller løpe, og heller ikke få dårlige venner, sier Eggum.

Enorm selvtillit

– I tillegg til engstelse og redsel ga mor meg en enorm selvtillit. Begge deler har vært veldig nyttig som kunstner.

Eggum snakker fort, svarer på spørsmål før de er ferdigstilt. Han er en god ambassadør for hjembyen Bergen, der janteloven skal ha satt mindre spor enn ellers i Norge. Han smiler ofte, et nært, litt underfundig smil.

– Jeg har laget stilen min, spillemåten og akkordene selv. De som underviser i gitar, sier teknikken er for vanskelig, men systemet jeg har funnet opp er avansert. Det har også med rytme å gjøre. Jeg er god i rytme.

Som en nær venn, kaféeieren Terje Vallestad, beskriver ham: «Han er selvsentrert som de fleste artister, men ikke mer enn andre».

Gutten på første benk

Jan Eggum satt på første benk på skolen og var flink i alt. Bortsett fra sløyd og gym, det var jo farlig.

Etter at han fikk en gitar i hendene da han var 17 år, la han skolebøkene til side.

– Talentet oppdaget jeg helt plutselig. Jeg fikk låne en gitar av en kompis. Etter en uke hadde jeg lært å spille gitar og laget en del sanger. Han som lånte meg gitaren, ble sur fordi jeg lærte så fort.

På ett av de innrammede bildene han har med, smiler Jan Eggum med en pris i hånda, 40 år yngre, men med samme løveaktige hårmanke som i dag. Det er fra 1977, da han ble nominert som Årets opphavsmannspris for sin tredje plate, «Heksedans» under Spellemannsprisen. Her slo han igjennom som artist.

Men allerede i 1971 skrev Bergens Tidende at Jan Eggum hadde «talent i massevis, meget brukbar visestemme». Otto Nielsen i NRK Søndagsposten var ikke like entusiastisk, han takket nei til nykomlingens innsendte materiale ved å si: «Dette holder ikke!»

Det aller siste albumet, «Rio», kom ut i fjor og ble innspilt i Rio de Janeiro med musikerne til en av Brasils mest kjente musikere, Gilberto Gil. Eggum beskriver forholdet til musikerne som hånd i hanske. I fjor spilte de sammen under Festspillene i Bergen.

Elsket 1970-tallet, skrivesperre på 1980-tallet

I programmet Kulturhuset på P2 fortalte nylig Eggum at han skrev 13 sanger på fire dager under en sydenferie.

– Har du aldri hatt skrivesperre?

– Jo, på 1980-tallet en gang. Grusomt, 1980-tallet var i det hele tatt ikke så bra. 1970-tallet med studentopprør og politisk protest var tider, det!

I dag er Eggum imidlertid først og fremst en mellommenneskelig og ikke politisk skribent.

– Fantastisk, sier musiker Gunnar Bjelland om hvordan det er å jobbe med Eggum.

De to har jobbet sammen siden 1980-tallet.

– Er det alltid fantastisk å jobbe med Jan?

– Det er alltid kjekt å spille med han, og det er alltid kjekt å være sammen med han. Han er ikke ute etter å finne andres svakheter, men flink til å påpeke andres styrke. En egenskap mange kunne hatt godt av å utvikle, sier Bjelland.

Eggums karrière tok seg opp etter at Gitarkameratene ble dannet i 1988, med Halvdan Sivertsen, Lillebjørn Nilsen og Øystein Sunde. Eggum mener det var først ved tusenårsskiftet alle i Norges land visste hvem han var.

– Det gir meg frihet til å gjøre det jeg vil. Jeg foretrekker den lille intime settingen der jeg ser og føler publikums reaksjoner. Min yndlingsscene er Madam Felle på Bryggen i Bergen, med plass til 170 mennesker. I år skal jeg ha 21 konserter der.

– Lyste opp i landskapet

Café Sting i Stavanger innbyr også til intimkonserter. Eieren, Terje Vallestad, er Eggums kanskje nærmeste venn. «Svært raus og god å betro seg til», sier Vallestad om Eggum.

De har kjent hverandre siden 1975, da de møttes på en liten gård utenfor Bergen der Vestnorsk vise- og lyrikkforum skulle dannes. Vallestad mimrer: – Han satt der alene, helt fordypet over gitaren, i en fotsid svart frakk og med lyseblå støvletter. Han spilte gitar på en revolusjonerende måte, slik ingen andre gjorde.

Vallestad ble ofte med Eggum på konsert. Før Norge visste hvem Jan Eggum var, kunne publikum være tre personer. Likevel spilte han gjerne i to og en halv time.

– Det slår meg hvor standhaftig han alltid har vært, og hvor sterkt han tror på det han gjør. Selv om det kom få på konsertene, hadde han en enorm respekt for publikum.

Og flere ganger snakker Eggum om publikum som om de skulle være en god venn.

Kaffemaskinen bråker, stolene skraper, folk snakker, men stillhet er ikke noe for Eggum. Han skyr den og vil være ute blant folk. Dette er dagens første kafébesøk, men ikke det siste. «Svært rastløs» er en annen av Vallestads karakteristikker.

– Hva gjør du når du skal koble av?

– Jeg har problemer med å kutte ut min skrive- og skapertrang. Jeg har den med over alt. Bare det at vi sitter her og snakker, det at fotografen tar bilder, menneskene som går forbi utenfor, livet i seg selv inspirerer meg til å skrive sanger.

Trenger flere menn i skolen

– Skal vi ikke snakke litt om utdanning, også, spør Eggum.

Han passer godt på tida, det er ikke vanskelig å se at han var en pliktoppfyllende elev på første benk. Han har laget hele tre versjoner av «spørsmålet jeg gjerne ville blitt stilt». Ett av dem er: Må du være glad i fotball for å komme deg fram i verden? Eggum svarer humrende at svaret her er nei.

Han er far til ei voksen datter og har to barn på seks og ti år med ekskona Kaia Huuse. Barna gikk i Steiner-barnehage, men nå går de på vanlig skole. I dag stod han opp tidlig og var trafikkvakt for barna.

– Lærerne er blitt flinkere til å se barna. Samtidig kunne de vært enda bedre til å se individene, særlig de litt rare barna med talent.

Det bekymrer ham at han ser få menn når han følger barna til skolen, både blant lærerne og foreldrene. Det bekymrer han også at ulikheter ser ut til å reproduseres i dagens Norge.

– Det er pinlig likt i 2016 slik det var i 1976. Barn vokst opp i hjem uten bøker, forblir uten bøker hele livet.

Skilsmissen og barna

Eggum bor fast i Bergen, men hver tredje uke er artisten far på heltid og bor sammen med barna på Frogner. Da har ekskona Kaia Huuse flyttet ut av leiligheten, krysset grensen, og er hos ny kjæreste i Stockholm. Det ble kjent at de to skilte lag i 2014. Eggum benekter at sangen «En annen» på den siste plata hans «Rio» som handlet om ei utro dame, har noe med hans eget liv å gjøre.

– Vi har valgt en løsning som er den beste for barna, og som nesten ingen får til. Barna bor på samme sted mens vi bytter på å bo sammen med dem. Siden jeg alltid har reist mye, tror jeg ikke barna har merket så mye forskjell.

– Vi feirer også høytider sammen. En slik organisering krever at vi er venner, sier Eggum.

Hadde det ikke vært for at barna bor i Oslo, hadde han helt klart dratt til Bergen med det samme.

– Bergen er hjemmet mitt. Jeg må være der minst én gang i uka. Jeg har aldri funnet meg hundre prosent til rette i Oslo.

I hans personlige arkiv ligger flere hundre melodier klare, de fleste av dem mangler foreløpig tekst. Men Eggum sier han ikke er like ivrig på å gi ut album som på 1970-tallet, at han vil gi både seg selv og publikum en pause. I tillegg jobber han med en musikal.

Tvitrer om hypokondri

Det at Jan Eggum er hypokonder, er ingen hemmelighet. Eggum er en ivrig tvitrer og legger ut meldinger som: «REISEBREV 10: Lapp fra privat lege på private i Newcastle til meg, deppa på vei til Bergen. Ingen ting farlig, står det. Og: «Anxiety state».

– Det å være engstelig har sine gode og dårlige sider. Mitt motto er at det er bedre å gå femten ganger for mye til legen, enn én for lite. Mange menn tenker ikke dette, de bare dør.

Eggums første kafébesøk er over denne morgenen. Før han går rett til neste kafé, der han har en annen avtale, forteller han hva som gjør ham glad.

– Når jeg har flyt, er jeg glad. Når jeg slipper å tenke på tid, hva jeg skal gjøre i morgen, hva jeg gjorde, når jeg er til stede i det jeg gjør. Flyt gir meg følelsen av å leve.

Så sier han at han ikke har tenkt på det før, men at han egentlig slapper mest av når han gjør det han skal gjøre, det vil si å lage musikk og tekst. Og at det er en stor fordel, for da slipper han å kjede seg på jobben.

– Det var da en fin konklusjon. Særlig siden jeg oppdaget det akkurat nå, sier Eggum fornøyd.

Utdanning forlater visesangeren som har satt seg på kafé nummer to, med akkurat passe mye bylarm til at stillheten holdes på avstand og rastløsheten i sjakk.

Spørsmålet jeg gjerne ville blitt stilt
Hva er oppskriften på en lykkelig skilsmisse?
- At barna bor på samme sted.