Smilefjesundersøkelsen er et uttrykk for nedvurdering av praksisbasert erfaring

I samfunnsvitenskap formes gode teorier på bakgrunn av refleksjon over praksis. I skoleforskning bør det derfor være de konkrete erfaringene fra hverdagen i klasserommet som danner basis for antakelser og generaliseringer. Utgangspunktet blir i beste fall langt vanskeligere hvis en forsøker å gå den omvendte veien, det vil si forme praksis på bakgrunn av fokus på enkeltfaktorer og metoder som ikke har potensiale til å speile hverdagskonteksten. Det er bare den konkrete, selvopplevde erfaringen på golvplanet som kan gjøre. Det er bare den som er i stand til å inkludere totaliteten - også de uuttalte følelsesmessige overbygningene og underskogen av påvirkningsfaktorer i skolesamfunnet. Når lærere føler det som et overtramp å kommandere små barn til å vurdere egen trivsel, tilpasning og relasjoner gjennom bruk av smile-/surefjes (Liker læreren meg?), skal det derfor tas på største alvor – også av ivrige forskere med god avstand til den pedagogiske fronten.

LES OGSÅ

Debatt: Reell elevmedvirkning

I et slags oppsummerende manifest over et langt forskerliv innenfor psykologien, har professor emeritus Jan Smedslund kommet til denne erkjennelsen:

«Særlig er jeg i tvil om det enorme og stadig stigende antallet empiriske studier gir forventet resultat. Og videre: Jeg tror at innsamlingen av data blir holdt vedlike av et sosialt belønningssystem (grader og stillinger) og fortsetter fordi man ikke har gjort en tilstrekkelig grundig vurdering av holdbarheten av de forutsetninger man implisitt bygger på, og som ikke tar i betraktning særegne trekk ved psykologiske fenomener.» (Smedslund, 2019)

Den nordahlske empiri rammes, slik jeg ser det, i høy grad av nettopp dette. Her baserer man seg på små barns tilsvar på en emoji-basert undersøkelse av hvordan de opplever sin egen situasjon, og benytter disse som et vitenskapelig holdbart grunnlag for pedagogiske anvisninger. Ved å ignorere læreres aversjon mot å utsette barna for den typen spørsmål, blir undersøkelsen utilsiktet også et uttrykk for en nedvurdering av praksisbasert erfaring. Mange vil også hevde at den i tillegg overser utviklingspsykologisk kunnskap om små barns evne til å se seg selv som objekt og, ikke minst, sosialpsykologisk kunnskap som viser at barn har en innebygd handlingsberedskap for å etterkomme/tilfredsstille, og dermed innretter svarene sine etter dette.

Thomas Ziehe (tysk professor i pedagogisk sosiologi) hevdet for en god del år tilbake at forandringer i det han kaller selvfortolkningsmønstret har ført til at «skolens opplevde hverdagsrealitet» oppleves som vanskeligere. Når barn stadig blir utfordret til å vurdere seg selv, nøyer de seg i lengden ikke med å etterplapre de voksne, men lærer seg i tillegg å benytte de voksnes tolkningsmønster til eget formål. «Jeg er visst umotivert i dag, jeg», svarte den «pedagogiserte» vesle jenta som ikke etterkom lærerens beskjed om å jobbe. Kanskje vil hun med det si at hun kjeder seg eller ikke mestrer, men det kan meget vel også, ifølge Ziehe, være et uttrykk for at «hun tar pedagogene ved nesen, bekjemper dem med deres egne våpen og gir dem listig deres eget begrepsmessige verktøy tilbake som sitat» (Ziehe, 1989)

Det er vel ikke noe som tyder på at det store fokuset på selvfortolkning og selvrapportering har avtatt i løpet av de siste 30 år, tvert imot, og det må selvfølgelig være slik at alle som har skolen som arbeidsplass skal ha anledning til å mene noe om situasjonen sin. Barn skal, som alle andre, bli tatt på alvor. Men da må de ikke bare ha rett til tilpasset opplæring; da må de også ha rett til tilpasset kartlegging.

Referanser

Smedslund, Jan (2019): Språkanalyse må erstatte empirisk forskning. Tidsskrift for Norsk Psykologforening, vol. 56, nummer 8, 2019.

Ziehe, Thomas (1989): Ambivalenser og mangfoldighet, (dansk oversettelse) København, 1995 (2. opplag).