Visjoner og virkelighet i valgkampens hete

I valgkampens hete flagrer mange fagre ord om hvordan ulike parti tenker å løse floken med manglende rekruttering både til lærerutdanning og grunnskole. I fjor var det bekymringsfull nedgang i søkermassen til lærerutdanning, denne høsten er det etter vårt skjønn nærmest total krise ved flere læresteder. De politiske frontene slites derimot mellom flere kolliderende syn, blant annet på hvorvidt vi har en lærerkrise eller ei, og om nedgangen i antall kvalifiserte søkere er krise eller tvert imot et tegn på kvalitet etter innføringa av firerkravet i matematikk. Virkelighetsbeskrivelsene om situasjonen vi befinner oss i skifter fort karakter alt etter hvem som snakker, og lovnadene om å ta politiske grep for å endre situasjonen fra bra til bedre eller fra katastrofe til suksess harmonerer naturligvis med det enkelte partis egen virkelighetsoppfatning.

Bruken av ukvalifiserte lærere i grunnskolen burde bekymre oss alle, siden barna våre tross alt skal utdannes til å redde både fremtiden og oss selv i møte med verdens globale utfordringer. At ikke samtlige parti klarer å enes om at barns rett til en kvalifisert lærer bør lovfestes, er kanskje et symptom på at det i bunn og grunn ikke finnes verktøy eller vilje til å realisere et slikt krav. Paradokset i disse tider der rekrutteringa til lærerutdanninga går nedover og statistikken over bruken av lærere uten godkjent utdanning går oppover vil vel innebære at en slik lov vil gjøre skoleeiere og skoleledere over det ganske land til lovbrytere over natta.

Apropos paradoks kan en også trekke fram at vedtaket om at allmennlærere med eldre utdanning skal «avskiltes» i 2025 i praksis er en lov med tilbakevirkende kraft, et vedtak som i seg selv er et lovbrudd etter Grunnlovens paragraf 97. Lærere som har lang fartstid vil ende opp i statistikken over lærere uten godkjent utdanning om dette trer i kraft.

Høyre i spissen flankert av regjeringspartiet Venstre hyller stadig sin egen utdanningspolitikk og avblåser enhver krise innen rekruttering med visjonært tåkeprat om at lærerkrisen ikke er reell og mantraet om at bruken av kvalifiserte lærere har gått ned siden de gikk inn i regjering. Ap og Sp fronter på den annen side en totalt annen virkelighet sammen med SV og Rødt, og påstandene om at vi har en lærerkrise og at noe må endres er for disse opposisjonspartiene en kampsak nå i valgkampens hete.

KrF og Frp er ikke helt i harmoni, hverken med hverandre eller med sittende regjering, men KrF går til valg på å skrote deler av regjeringens skolepolitikk dersom høyresiden ender opp med makta etter valget. KrF er imot firerkravet for å komme inn på lærerutdanning, og har nå landet på samme side som Ap etter hallingkastet Støre tok etter at Ap var med på å innføre det omdiskuterte mattekravet som krav for å komme inn på lærerutdanninga. Det er ikke lett å holde følge i alle de visjonære svingene, der virkelighetene fort vendes både opp og ned og plutselig er bakvendtland det normale. Det er vel ikke så rart at Venstre og Høyre i et slikt perspektiv har fusjonert til samme retning.

I valgkampens hete ser vi Erna gå ut og advare om at venstresiden vil ødelegge drømmeskolen Høyre har skapt, der lærerløftet og bildet av at det under denne regjeringa har blitt så meget bedre. Det er jo ingen lærerkrise, sier Høyre og det skapes et glansbilde av at det er mindre bruk av ukvalifiserte lærere og høyere grad av gjennomføring på lærerutdanninga nå enn før denne regjeringa kom til makta.

Statsråd Henrik Asheim påstår at dette trolig skyldes firerkravet i matematikk. På den andre siden argumenterer flere av opposisjonspartiene det motsatte syn. Det blir så mange ulike versjoner at virkeligheten sannelig ikke er lett å gjenkjenne, men oppi alt er det i alle fall en realitet at de som utdanner seg som lærere for 5.-10. trinn, velger enten norsk eller matematikk. Firerkravet virker derfor noe ulogisk, og har i tillegg hatt en negativ effekt på rekrutteringen til norskfaget.

I partiprogrammenes propaganda finnes det i grunnen ikke lenger noen egentlig virkelighet, men visjoner og valgløfter er jo enklere å forholde seg til når realitetene er så komplekse. Statistikken over bruken av lærere uten godkjent utdanning viser dessverre samme tendens som politikk: ulike statistikker gir ulike svar, men ingen av kildene viser vel egentlig at vi ikke har et problem både med å fylle opp lærerutdanningen og med å ansette kvalifiserte lærere på sikt. Størrelsen på problemet har dessverre en tendens til å samsvare med hvem som vil ha makt og hvem som sitter med makta. Det kan virke slik at det å ta sin ære eller spille rollen med å fallitterklære har en tendens til å følge samme takt som dansen mellom posisjon og opposisjon.

Problemet er at luftige visjoner der skolepolitikk brukes som middel for å posisjonere seg dessverre hjelper så lite på den delen av virkelighet som faktisk kan la seg kontrollere. I praksis det er bare å telle hvor mange seter som står tomme på lærerutdanningene i Norge, og ta for seg oversikten over fylkenes og kommunenes mangel på kvalifiserte søkere her: Oversikt: Her mangler lærerne (utdanningsforbundet.no). Men det er kanskje for enkelt å forholde seg til virkeligheten når visjonene klinger så mye bedre?

Å få økt innsikt i den faktiske virkeligheten kan være så lett som å oppsøke den. Vårt beste tips til alle politikere er å stikke fingeren i jorda og kontakte grasrota for å få bakkekontakten tilbake. Lytt til fagforeningsfolk og spør lærerne for å få en kvalitetssikret opplæring i virkeligheten norsk skole opplever. Hvor trykker skoen? Hva skal til for å få flere ukvalifiserte lærere som allerede er i skolen til å bli kvalifiserte? Hvordan gjøre læreryrket mer attraktivt? Snakk med lærerstudentene, de ferske lærerne, de garva lærerne, skolelederne, lærerutdannerne, elevene. Det finnes nok svar til de politikere som kan kunsten å lytte og som kan gjøre ord om til handling slik at også visjoner en dag kan bli virkelighet.