- Janne Aasebø Johnsen er forfatter og lærer på Søre Ål skole, Lillehammer
Likevel har antall henvisninger til pedagogisk–psykologisk tjeneste (PPT) økt formidabelt de to siste årene.
Fra skoleåret 2000/2001 til skoleåret 2007/2008 lå antallet elever meldt til PPT mellom 33.000 og 38.000, men i skoleåret 2008/2009 økte antall henvisninger til nesten 57.000 elever, med ytterligere økning forrige skoleår.
Tallene har jeg funnet i Grunnskolens Informasjonssystem, GSI, og jeg synes det er fantastisk hvis økningen skyldes at foresatte, lærere og skoler avdekker problemer tidligere enn før, men jeg er slett ikke sikker på at det bare er den tidlige innsatsen som ligger til grunn for disse tallene.
Elever som ikke kan få tilfredsstillende utbytte av det ordinære opplæringstilbudet, har rett på spesialundervisning, men hva er det som forårsaker en økning på til sammen 40.000 elever på to år? Hvorfor er det så mange flere elever som ikke har utbytte av vanlig undervisning nå enn bare for få år siden?
Det vi vet, er at det er satset mye; lovfestet tidlig innsats, flere skoletimer, flere obligatoriske tester, planer og målark.
Det vi også vet, er at det er fire år siden det blir innført ny læreplan, og for meg som barneskolelærer er kravet om at lese– og skriveopplæringen skulle begynne i 1. klasse den store forskjellen i forhold til før.
Selvfølgelig skal lese- og skriveopplæringen begynne i 1. klasse, og jeg synes det er utrolig viktig at vi møter elevenes forventninger når de begynner på skolen, men vi må ikke glemme at forutsetningene til elevene som begynner i 1. klasse er veldig forskjellige.
Jeg har hatt 1. klasse fem ganger siden 6–åringene begynte på skolen i 1997, og jeg har store problemer med lærere som bruker antall år de har undervist for å understreke poeng. Nå biter jeg i det sure eplet, og gjør akkurat det samme, fordi jeg er bekymret for at den norske skolen skaper lese- og skrivevansker på elever, fordi vi prøver å gjøre 6-åringene våre om til 7-åringer.
Når det gjelder lesing og skriving mener jeg at vi grovt sett kan dele elevene som begynner i 1. klasse inn i tre grupper:
De som kan nesten alle bokstavene.
De som kan omtrent halvparten av bokstavene.
De som ikke skjønner hva vi skal med disse bokstavene, og heller ikke interesserer seg for dem.
Hvis vi benytter de samme metodene, og forlanger at alle skal ha det samme tempoet i bokstavinnlæringen, skaper vi allerede fra begynnelsen av nederlagsfølelser.
Følelser som kommer til å følge elevene gjennom hele skoleløpet. Tro meg, elever som ikke lykkes i 1., 2. og 3. klasse på barneskolen, kommer ikke til å lykkes i 1., 2., og 3. klasse på videregående skole, for de kommer ikke til å være der.
Frafallet i den videregående skolen begynner, etter min mening, den første skoledagen i 1. klasse.
Jeg har gjentatte ganger opplevd at noen elever ikke er modne for disse bokstavene før de begynner i 2. klasse. Hvis lærerne har gått gjennom alle bokstavene i 1. klasse, hva skjer med disse elevene da?
Det kommer til å bli vanskelig for dem fordi de ikke har lært at hver bokstav har en lyd, og denne lyden bruker de når de skal skrive, lese og snakke.
Elevene må få automatisert sine kunnskaper og vi må bort fra tanken om at når vi har gjennomgått noe kan elevene det. Noen trenger mange repetisjoner og det helt uten at de nødvendigvis trenger spesialundervisning.
Jeg mener ikke at vi skal ha nivådelte klasser, men jeg mener at vi skal gi reell tilpasset opplæring.
Jeg tror på tidlig innsats, men vi må se på hvilken innsats vi setter inn. Jeg mener at det viktigste vi kan gjøre, er å gi elever nok tid til å få automatisert sine kunnskaper.
Noen elever har brukt hele førskoletiden til å leke, andre igjen har brukt masse tid på språkstimulerende tiltak.
Noen elever trenger å bruke det første året på det andre har brukt førskoletiden til.
Gir vi dem det, kommer vi til å få elever som mestrer skolehverdagen.
Jeg tror at hvis vi ikke gir reell tilpasset undervisning, kommer vi til å se en markant økning i henvisninger til PPT fordi lærere (og foreldre) har for dårlig tid i 1. og 2. klasse.
Er det dette vi ser nå?
Hvis jeg har rett, er vi nå på vei til å gjøre mange elever språkløse. De kommer ikke til å ha glede av å skrive og lese, og vi tar fra dem muligheten like etter at de har gått inn skoleporten for første gang.
Min kollega, Hilde Erikstad, sier at med å bruke rødpennen flittig kan vi ta fra en elev skrivegleden i løpet av noen dager, men å gi dem skrivegleden tilbake klarer vi ikke.
Tro meg, jeg håper virkelig at jeg tar feil. Jeg håper virkelig at en skoleforsker kan fortelle meg at økningen i henvisninger til PPT skyldes noe helt annet enn det jeg tror.
Mellom 2000/2001 og 2007/2008 ble, ifølge GSI, over 90 % av dem som ble henvist til PPT tilrådd spesialundervisning. I fjor var det samme tallet 75 %. Betyr dette at elever blir henvist uten at det er noen grunn for det?
Hvis vi tar utgangspunkt i at PPT har den samme evnen til å foreta utredninger nå som de hadde tidligere, kan tallene indikere en voldsom overrapportering av elever som aldri sBkulle vært meldt til PPT. Jeg har ikke forsket på dette, og jeg håper noen kan gi meg en forklaring på hvorfor det har blitt sånn.
Det er på tide at vi husker hvorfor 6–åringene begynte på skolen. 1. klasse skulle egentlig være et forberedende år. Vi kunne da gi elevene det samme trygge grunnlaget.
Det kan hende vi lekte for mye, men det kan også hende at vi var knakende gode til å lære gjennom å leke. Nå tror jeg at mange gjør det samme med 6–åringene som vi tidligere gjorde med 7–åringene og hva blir konsekvensen av det?
Jeg håper ikke det samme skjer i barnehagene, jeg håper ikke vi prøver å gjøre 6–åringer ut av 5–åringene.
