Simon Malkenes tar et oppgjør med læringstrykket i småskolen i ny bok

I romanen «Jonas» tar forfatter Jens Bjørneboe et kraftig oppgjør med hvordan skolen behandler en førsteklassing med leseproblemer. Jonas rømmer etter å ha funnet ut at han kan havne på spesialskole.

– «Jonas» kunne handlet om NATO-sjef Jens Stoltenberg, Kronprins Haakon eller tidligere statsminister Erna Solberg. Alle har slitt med lese- eller skriveproblemer og vært åpne om det, sier Simon Malkenes, stipendiat, forfatter og medlem i sentralstyret i Utdanningsforbundet.

I forbindelse med 100-årsjubileet for Jens Bjørneboes fødsel, ble Malkenes høsten 2020 bedt om å holde et foredrag om «Jonas» på Nasjonalbiblioteket. Nå har han skrevet boka Salamandertesten bygget på foredraget.

I Salamandertesten bruker han romanen «Jonas» til å si noe om de yngste i dagens skole. Boken kan tolkes som en oppfordring til elever, lærere og foreldre om å senke skuldrene og la barn være barn. Malkenes mener synet på skolen endret seg etter at de første PISA–resultatene kom i 2001.

– Resultatene ble brukt til å legge press på elever. De skulle lære fortere og timetallet skulle opp. Det ble testing, måling av lesehastighet, og forventninger om «normal» progresjon. Læringstrykket flyttet konkurranse og prestasjonsorientering til sentrum i skolen, også for de yngste, sier han.

Mener opplæringens formål blir glemt

I overordnet del står det at opplæringens formål skal handle om menneskeverd, identitet og kulturelt mangfold, kritisk tenkning og etisk bevissthet, skaperglede og engasjement, utforskertrang, respekt for naturen og miljøbevissthet samt demokrati og medvirkning.

– Leser man «Jonas», så ser man at Bjørneboe var opptatt av dette allerede i 1955 da romanen kom ut, sier Malkenes som har lest «Jonas» på nytt i forbindelse med foredraget og boka.

– Lesningen av «Jonas» har vært dominert av skolekritikken. Men det underliggende temaet er det samme som for store deler av Bjørneboes forfatterskap, nemlig hvordan skal vi forstå de historiske erfaringene fra det tyske sivilisasjonssammenbruddet, andre verdenskrig og Holocaust.

Malkenes mener romanen handler om tidsånden som dominerte kulturen og filosofien i tiårene etter krigens slutt og at Bjørneboe var tidlig ute med å undersøke den.

– «Jonas» handler om oppdragelse og utdanningssystemets rolle i å frembringe lydige og lojale mennesker. I romanen tar Bjørneboe for seg de samfunnspolitiske konsekvensene av radikalisering og populisme, noe som er skremmende aktuelt i dag, sier Malkenes.

Sandefjordslærerne som sa fra

– Men er ikke politikere i dag enige om at lese–, skrive– og regneproblemer bør oppdages tidlig?

– Barn modnes i ulikt tempo og lærer på ulike måter. Lærere vet at noen femåringer er som fireåringer og noen seksåringer er som sjuåringer. Men når læringstrykket betyr mer enn hensynet til barnet, får lærere og elever et problem, sier han.

I 2014 nektet Sandefjord-lærerne Marius Andersen og Joakim Volden å sette 70-80 kryss på hver av sine førsteklassinger om forventet måloppnåelse. Lærerne ble truet med oppsigelse av Sandefjord kommune. Men i 2015 mottok Andersen og Volden Zola–prisen for ha motarbeidet innføring av urimelig detaljerte evalueringsskjemaer i barneskolen i Sandefjord gjennom flere år.

– Har politikerne lært noe av det som skjedde i Sandefjord?

– Jeg tror vinden er i ferd med å snu, ikke bare i Norge, men internasjonalt. At Støre–regjeringen har varslet en tillitsreform i skolen, ser jeg som et første skritt i en ny retning for skolen.

– I boka skriver du om Bjørneboes kritikk av «Osloprøvene». Du skriver også at slike tester ble brukt innenfor rasebiologi. Det er en sterk sammenligning?

– Testene som Bjørneboe beskriver har en mørk historikk tilbake til det tidlige 1900–tallet. Da var de også knyttet til studier innenfor rasebiologi og de var brukt til å argumentere for at intelligens var et kjennetegn ved den hvite mann. Jeg skriver også om den franske sosiologen Pierre Bourdieus kritikk av økonomen Gary Beckers humankapitalbegrep. Den sier at et slikt syn på mennesker har røtter i sosialdarwinismen, der kunnskap og kompetanse legitimerer at noen er vinnere, andre tapere.

Et oppgjør med reformpedagogikken

– Du finner igjen noe av tankegangen i Kunnskapsløftet?

– Humankapital er Kunnskapsløftets beskrivelse av barna i norsk skole. Kunnskapsløftet var et oppgjør med den progressive pedagogikken, den som skulle beskytte barn mot konkurranse, evaluering og prestasjonspress. Reformen førte til at lek ble til stillesitting fordi testresultatene skulle forbedres og barn betaler prisen. Leger og forskere har ropt varsko. De har vist at barn blir syke av skolen, sier han.

Malkenes er dessuten opptatt av hvordan orden og atferd ble vektlagt.

– Da sønnen min begynte på skolen som seksåring, hang det en plakat i hodehøyde på klasseromsdøren hans. På den var det 122 kulepunkter for riktig oppførsel. Selv om han ikke hadde lært å lese ennå, fikk han altså en liste med regler for riktig adferd, sier Malkenes.

I boka beskriver Malkenes hvordan skolepolitikerne har mistet barndommens egenverdi av syne. Han er opptatt av at barnas indre liv, deres magiske univers, fantasi og fortellinger ikke må forsvinne.

– Monstrene barna slåss mot kan være bilder på de konfliktene de er i. Barn har en evne til å identifisere seg med figurer og helter i fortellinger og eventyr. «Jeg er han» kan seksåringen si. Sammen med helten i fortellingen løser barna konflikter og lærer om sin menneskelighet. Dette forsvinner når barn skal sitte i ro for å få et «bra–kort» i PALS. Bjørneboe skriver også om dette i «Jonas», om det rike menneskesinnet, om hvordan empatien og fantasien utgjør det menneskelige, det som Salamanderne ikke har, sier Malkenes.

Ap-regjeringen innførte «tidlig innsats»

I boka skildrer Malkenes også hvordan skolen er blitt en slags pølsefabrikk, der barna er et pølseskinn lærerne skal stappe innhold i.

– Pølsefabrikken er utdanningsøkonomiens egen beskrivelse av skolen. Der er det bare det du putter inn og det du får ut som gjelder. Men det er en mangelfull beskrivelse, mener jeg.

Han minner om at det var Stoltenberg–regjeringen som introduserte «Tidlig innsats».

– Politikerne mente at skolen var preget av en «vente og se»–holdning til barn. Hvis barna ikke lærte fort nok, ville de droppe ut av videregående skole og havne på NAV. Selv om barna ikke var modne for det, skulle opplæringen intensiveres. Ellers ville velferdsstaten være truet i fremtiden.

Malkenes mener det er på høy tid at lærere får mer tid og rom til å ta barn med inn i litteraturens, fortellingenes og fantasiens verden, noe som kan gjøres på ulike måter.

– Det har vært en tendens til at lesing er forstått som en teknisk ferdighet barna først og fremst må lære seg for å lære andre fag. Det har redusert lesingens egenverdi og kunnskapen og lærdommen som er å finne i fiksjon og fortellinger. I stedet for å telle ord i minuttet og bokstaver før jul, må vi slippe ungene løs og la dem få være spontane og kreative, sier han.

– Først i fjerdeklasse løsnet det

Til VG fortalte NATOs generalsekretær Jens Stoltenberg i 2018: «– Jeg kunne ikke lese og ikke skrive, og slet de første årene på skolen. Først i fjerdeklasse løsnet det.»

Da VG gjorde intervjuet med Jens Stoltenberg i 2018 skjedde det sammen med søsteren Camilla Stoltenberg i Beograd. På spørsmål til henne fra VG om hvor langt Jens kunne ha nådd om han hadde lært å lese tidligere, svarer hun:

– Haha, jeg tror ikke han hadde klart å nå særlig høyere enn der han er nå. Da han først kom i gang med lesingen, gikk det unna i store sprang. Han kastet seg over russisk krigshistorie, forteller hun.

I 2017 fortalte tidligere statsminister Erna Solberg om sin dysleksi i Klar Tale.

– Du føler deg jo litt dum, når du ikke klarer å skrive helt vanlige ord, sier Erna Solberg. Jeg fikk tilbake oppgaver fra læreren. De var fulle av røde streker der jeg hadde skrevet feil. Jeg fikk beskjed om å øve mer.

Solberg forteller at hun ikke syntes det var gøy med de røde strekene. Men hun var flink til å snakke og det hjalp henne gjennom fagene. Lesing var heller ikke noe problem. Likevel fikk hun ikke fram alt hun kunne. Det betegner hun som tøft.

I februar 2021 fortalte kronprins Haakon om sine lese- og skrivevansker til fire ungdommer i et nettmøte arrangert av Dysleksi Norge.

– Jeg kjenner meg litt igjen i noe av det dere snakker om. Jeg har litt skrivevansker jeg også, men ikke så veldig mye. Jeg har alltid lest sakte og skriver mye feil, sa Kronprins Haakon og viste til at Kronprinsessen leser dobbelt så fort.

– Det ligger til familien. Bestefaren min var også åpen på sine skrive– og lesevansker. Det hoppet over faren min. Han leser kjempefort, men jeg syns det er veldig vanskelig, sa han.

Hvordan ville Jonas hatt det i dagens skole?

På spørsmål om hvordan Malkenes tror Jonas ville hatt det i dagens skole, sier han:

– Det er selvsagt bra at skolen klarer å avdekke lese– og skriveproblemer hos barn. I dag ville Jonas sikkert fått mer forståelse og hjelp med sin dysleksi. Men kanskje ville han ikke følt seg hjemme i dagens prestasjonsorienterte skole heller, sier Malkenes.

Han tror Jonas ville latt fantasien vandre som i drømmesekvensene Bjørneboe skildrer: «Jonas lå med ansiktet ned i puten og følte at kroppen og sengen svevet. Han var et bittelite kjempestort luftmenneske, en syvåring så stor som hele himmelen når den er mørk og har stjerner.»

– Slik har jo barn alltid holdt på, sier Malkenes.