Det er et av skolens samfunnsoppdrag å forsøke å skape en form for trygghet og balanse i hverdagen til elevene

Våre omgivelser, både de psykiske og fysiske, påvirker oss. I samfunnet er det ofte etablert en væremåte eller et handlingsmønster som noen ganger ubevisst er stivnet. Vi går i våre kjente spor uten å kanskje selv vite hvor og hvorfor vi går.

Samfunnet har ikke stoppet opp, bare tatt en midlertidig pause. Hvorfor ikke bruke denne tiden til å reflektere over hvor heldige vi egentlig er? Vi har et flott helsevesen, vi har mulighet til fortsatt å ha skole for barna, vi har mat og tak over hodet.

Satt på spissen var det kanskje på tide med en «pause» for menneskeheten? For å gjøre bevisste valg må vi først og fremst kjenne våre egne verdier, vårt syn på mennesker, for så å sette det inn i en større sammenheng. Vi må lære oss å reflektere, og for å komme dit trengs både strategier og redskap. Sosial læring vil kanskje igjen bli satt på agendaen i norsk skole?

Det kan igjen være med på å gi elevene de verktøy de har behov for, i en verden i stadig utvikling og forandring. Utvikling skjer ikke alene i det enkelte mennesket, vi utvikler oss og lever best i samspill med andre mennesker.

Flere kjente psykologer og pedagoger har omtalt hvor viktig trygge relasjoner mellom mennesker er for læring og utvikling. Mange barn kan i disse tider oppleve en følelse av frykt og usikkerhet. Hvordan kan barn lære og utvikle seg når hverdagen er snudd på hodet? Mange rutiner er borte, trygge nære relasjoner i barnehagen og på skolen er ikke lenger i det daglige miljøet til barna. Koronaviruset ligger over oss som en mørk sky.

Vi voksne strever også for å leve så normalt som mulig, selv med hjemmekontor, trening og andre dagligdagse rutiner. Noen av oss strever med å lese avisen eller ta inn over oss noe annet enn varsler og retningslinjer om koronaviruset. Informasjonen strømmer inn fra alle medier, radio, aviser, TV etc.Det snakkes om hvordan vi skal beskytte oss eller andre, vise samhold og bidra til felles dugnad.

I Utdanning nr. 7/2011 skrev Magne Raundalen og Jon Håkon Schultz, henholdsvis psykolog og forsker, noe om hvordan barnehjernen registrerer all frykt og hvilken innvirkning det kan ha på læring og kunnskap. Når barnehjernen har registrert frykt, henter den medisiner i hjernens eget apotek, og skjerper og roer seg ved hjelp av kortisol, adrenalin og noradrenalin.

Samtidig låser den mange av skuffene med de positive medisiner som gjør hjernen glad, opplagt og lærevillig, blant annet serotonin, dopamin og prolaktin. Dersom fryktprogrammet blir stående lenge på, kan det bli permanent. Da hemmer og krymper det hjernestrukturer som er grunnleggende for god hukommelse og sosial kompetanse.

Mens skolen og lærerne gir lekser og hjemmeoppgaver, jobber barnehjernen med sine egne celler for å komme seg helskinnet gjennom dagen. Og venter hjernen for lenge på hjelpen, kan den bli immun mot gode tiltak. Frykten er blitt en farlig fiende på heltid. Barnehjernens kamp mot frykten angår skolen i aller høyeste grad. De funksjonene i hjernen som bidrar til god forståelse og det å huske nytt komplisert stoff i skolefag, er midlertidig ute av drift.

Som lærer er det lett at kreativiteten til å lage gode undervisningsopplegg tar overhånd, vi vil gjerne at elevene skal lære mest mulig og overøser dem med oppgaver som skal gjøres. Det er mange barn som kommer fra ulike hjem, med ulike typer utfordringer, noen må kanskje klare seg selv med ansvar både for småsøsken og skolearbeid.Kontakten med skolen er kanskje blitt en enda viktigere «plass» for barn og unge, faglig, men også sosialt?

Jeg mener det er et av skolens samfunnsoppdrag å forsøke å skape en form for trygghet og balanse i hverdagen til elevene, selv om det er gjennom digitale hjelpemidler og telefon. Se og snakk med barna! Vi må ha tro på at dette går bra og at hverdagen snart er tilbake, da vil også barna tro på det.