Lærernes rettsvern må styrkes i opplæringsloven

Etter å ha fulgt kveldsseminar den 6. februar om utkastet til ny opplæringslov, er jeg betrygget på noen områder, usikker på andre. Jeg er udelt begeistret for utvalgslederens entusiastiske og kunnskapsrike tilnærming til skolefeltet og jussens funksjoner i påbudshierarkiet fra et overordnet grunnlovsnivå ned til de mer spesifikke regelnivåene.

Etter seminaret er jeg også glad for at flere uavhengige av hverandre er kritiske til den språklige nykomlingen «universell opplæring». Dette nyordet har jeg hatt innvendinger mot siden jeg fikk NOU-en i hende. For oss som liker å reparere ting, er det ingenting vi skyr slik som universalverktøy. Verktøyene som skal fungere like suverent til en haug med ulike utfordringer, viser seg å være like elendige til alle utfordringer.

Det er skuffende at et presumptivt selvstendig og oppegående utvalg har kjørt videre på det saneringssporet vi har hatt i noen år, der spesialpedagogikken og det at noen elever får deler av opplæringen ute av stor elevgruppe, har blitt gitt et kategorisk stigma. Det å være i den store elevgruppen hele tiden, uansett hva slags utfordringer du måtte ha, har blitt et metaforisk motstykke til det som i ville vesten ble kalt «snake oil». En mirakelmedisin som kurerer alt fra liktær til kjærlighetssorg og amputerte organer. Utvalget burde derfor ikke tatt inn dette begrepet, men heller bygget fornuft ut fra de begrepene vi har fra før. Med en utvalgsleder som kjemper for styrket klarspråk er det ikke en overbevisende handling å kjøre inn et nytt begrep som kan bety alt og ingenting. Et begrep som er så «makro» som dette er ikke et godt motsvar til de konkrete utfordringene vi har på «mikro» med de elevene som har de største faglige og sosiale utfordringene.

LOV OG RETT

Lærerens rettssikkerhet i ny opplæringslov

Det er ikke dette som er hovedtemaet mitt, men det var godt å få sagt det. Når det gjelder lesing og bruk av lovverk, er det i skolen et større sprik mellom liv og lære enn det mange jurister er klar over, og jeg tror det er viktig å ta inn over seg den eksisterende lesepraksis og forståelse av lovverk som hersker ute i skoleverket. Det slår meg etter å ha hørt flere jurister snakke om det samme, at det råder en forestilling i Justitias kretser at om en vedtar at flere lover er like viktige og på samme nivå i lovhierarkiet, så er de dermed like viktig ute i praksis. Sånn er det ikke: Vi har i praksis A-lover og B-lover, noen er det veldig sterkt fokus på og de blir hyppig anvendt, mens andre stort sett får stå i fred i bokhylla eller slipper å havne i rektors søkemotor.

De viktigste lovene som tar vare på oss som møtes i skolen hver dag, er opplæringsloven, forvaltningsloven og arbeidsmiljøloven. Opplæringsloven har et avgrenset domene og gjelder skolen. De andre går på tvers av domener og skal gjelde overalt. Opplæringsloven kan dermed tillate seg en høyere grad av presisjon enn de andre, noe som nok er en av grunnene til at den er et enklere styrings- og kontrolldokument. Jeg vil hevde at i praksis fungerer opplæringsloven som en A-lov, mens de to andre må dele andreplassen. Det er opplæringsloven som er i vinden, og med «elevens beste» som overordnet mål for opplæringen sier det seg selv at opplæringsloven blir gitt et særlig fokus i den daglige jussdose.

Debatt: Krenkeparagraf på villspor – folk må snakke sammen

Opplæringsloven, både den vi har og det utkastet som foreligger, er et flott dokument som setter eleven i et klokkeklart sentrum. Det er også dens svakhet. Hva er det som ligger til grunn for barnas beste? Jo, det er at laget rundt eleven, lærere, ledere og øvrig personale er trygge og myndiggjorte profesjonsutøvere. Noe av myndiggjøringen ligger i planverket (som har blitt forbedret), mens tryggheten ligger i forvaltningsloven og arbeidsmiljøloven. Læreplanverket ligger til grunn for at vi kan og skal være ansvarlige faglige og pedagogiske subjekter. Forvaltningsloven stiller krav til saksbehandling når ting ikke går helt etter planen, og arbeidsmiljøloven stiller krav til vårt fysiske og psykososiale miljø.

Vi har fått en skjerpet paragraf 9A-5, som sier noe om hva som skal skje når en elev hevdes krenket. I evalueringen av skjerpingen blir det problematisert at om en ukritisk legger elevens opplevelse til grunn, får man en beslutning med slagside. Skolen har en undersøkelsesplikt, men det viser seg i sak etter sak at det å høre den berørte lærerens versjon av hva som har skjedd, ikke alltid blir gitt prioritet. I saker der elever hevdes krenket, er altså lærerens rett til kontradiksjon svakere enn i situasjoner utenfor skolen der man blir anklaget for noe. Dette vil i verste fall føre til en livredd og sosialt forflatet lærerrolle, der man knapt tør bruke humor av redsel for å krenke en eller annen i rommet.

Når denne innvendingen har blitt stilet til opplæringslovutvalget, har svaret vært at disse rettighetene allerede er nedfelt i forvaltningsloven, og at det dermed er dekt inn. Det er bra, men det er ikke godt nok, det er nemlig opplæringsloven som blir lest og brukt, med den pedosentriske slagsiden det har i skolehverdagen. Det er flere enn eleven i skolen, og det er ikke sånn at en må ha det ille for at en annen skal ha det bra. Fornuft er gratis i kroner og øre, men som Comenius (1592-1670) understreket: Rett handling er betinget av rett innsikt.

For å styrke lærerens rettsvern er det avgjørende at rettighetene og pliktene til flere enn eleven er understreket i den loven som faktisk blir lest mest. Det kan da ikke være så vanskelig å injisere noen bokstaver med fornuft i opplæringsloven som understreker at når en hevder at en annen har gjort noe, må også den andre få presentere sin versjon av det som skjedde. Alt bondevett er ikke sunt, men akkurat dette er det.

Om vi får en «dobbeltbooking», der rett til kontradiksjon og innsyn blir nevnt mer enn én plass, kan umulig være noe annet enn styrkende for praksis. Få for alles skyld inn denne rettigheten i opplæringsloven, slik at både lærere, elever og ledere slipper å bla seg i hjel i lovverk.

Så enkelt er det: I lovutkastet står det: «Ved mistanke om at ein elev ikkje har det trygt og godt, skal skolen snarast undersøkje saka. Når ein elev seier at han eller ho ikkje har det trygt og godt, skal skolen undersøkje saka og så langt det finst eigna tiltak, sørgje for at eleven får det trygt og godt.»

Om en da bare føyer til følgende, er rettsikkerheten til flere enn eleven tatt vare på, og det til og med i samme avsnitt på samme side: «Skulen er pliktig til å hente inn informasjon og gjere seg kjend med framstillinga til alle som er ein del av den påståtte kritikkverdige situasjonen. Alle som får retta skuldingar mot seg, har rett til å høyre innhaldet i klagen og få fortelje sin versjon av kva som skal ha skjedd.»

Kan det være så vanskelig å ta vare på oss lærere? Med en NOU på 810 sider kan dere jammen ofre oss lærere to setninger. De to setningene vil sikre kvalitet på saksgang og rettssikkerhet og spare samfunnet for mange årsverk som i motsatt fall tapes i form av korte og lange sykemeldinger, ja endog fremskyndete pensjonisttilværelser.Det er uendelig trist når enkelte lærere velger å takke av framfor å leve med det verdighetstapet det innebærer å bli kvernet gjennom en «krenkesak» uten at de har blitt verken sett eller hørt. Ikke er det sikkert de har krenket noen heller.