Karakterer – er de ubrukelige?

Overskriften var tittelen på et seminar vi i Utdanningsforbundet holdt den 14. september. Svaret på spørsmålet er nei. Men det har vært en del diskusjon om karakterer og verdien av dem de siste årene.

Allerede på 1970-tallet var det en stor politisk diskusjon for eller mot karakterer. Det ble diskutert om karakterer i seg selv bidro til læring eller om de kun var et sorteringsverktøy for å fordele samfunnets goder i form av prestisjefylte utdanninger og innbringende jobber. I de siste årene har det vært relativt rolig rundt karaktersystemet – det har vært noen forutsigbare bluss fra politikere, og det er lærere som har stilt det jeg mener er gode spørsmål om karakterer og karaktersetting.

Det er nok også helt på sin plass. Den økte vektleggingen på resultatmålstyring har bidratt til større press på lærerne på å sette karakterer og å vurdere. Samtidig har presset blitt større på elevene når det gjelder å få gode nok karakterer. Konkurransen om plasser på videregående skole har blitt tøffere, og kravet til lærere om å dokumentere resultater har blitt betydelig større. Spørsmålet er nå om karaktersystemet er i ferd med å kollapse under vurderings-, resultat- og gjennomføringspress.

Vi lærere liker å tenke på at vi har en kontrakt med samfunnet – vi skal sørge for at de elevene som går ut av skolen, har kunnskaper, ferdigheter og verdier som det er forventet av dem. Elevene skal få karakterer som viser i hvilken grad de har oppnådd målene i læreplanene.

Bare lærere kan gjennomføre vurderingene

Det er skolen og fylkeskommunen som har det overordna, juridiske, ansvaret for at dette skjer. Men det er bare vi lærere som kan gjennomføre de konkrete vurderingene av faglig nivå. Det er det kontrakten med samfunnet går ut på. Vi skal opprettholde et faglig nivå. Samfunnet må kunne stole på at en elev som får karakteren 6 på vitnemålet, har framifrå kompetanse (som det het før), og at en elev som får en toer, faktisk har god nok kompetanse til at det er forsvarlig å sette bestått. I denne forbindelsen har jeg få svar, men en rekke spørsmål.

• Hva skjer om denne samfunnskontrakten kommer under press?
• Er den samlede kunnskapen elevene går ut med, dårligere enn karakterene skulle tilsi?
• Er karakterinflasjon, som vi kjenner fra Sverige, en realitet også i Norge?
• Går karakterene opp og prestasjonene ned, slik Andreas Outzen drøfter i sin bok Vitnemålsfabrikken?

Som lærere må vi ta faglig ansvar for våre egne vurderinger og karakterer, men vi er også en del av et system. Legger systemet i dag til rette for at vi kan garantere det faglige nivået ut i samfunnet? Er lærere, under press fra politikere og samfunnet, i ferd med å miste tilliten til våre vurderinger? Ønsker vi dette ansvaret. eller skal vi overlate det til kunstig intelligens og standardiserte prøver?

I noen miljøer og på noen skoler kan det være stort karakterpress og de fleste elevene forventer toppkarakterer. På andre skoler kan det se helt annerledes ut. Vurderingsdebatten har ikke bare en faglig dimensjon, men også en samfunnsdimensjon der sosial klasse spiller en rolle.

I boken «Our Kids - The American Dream in Crisis» skriver professor i statsvitenskap Robert Putnam at eliteskolene i USA ikke lenger får de smarteste hodene; de får de mest privilegerte hodene. Karakterene har altså blitt en sortering av klasse, mer enn av kunnskap og ferdigheter. Det er en interessant problemstilling også hos oss. Vi skal være svært varsomme med å overføre amerikanske problemstillinger til norsk kontekst, men jeg mener likevel det er grunn til å se nærmere på om strukturene i utdanningssystemet vårt og vurderingssystemet vårt i stadig større grad er tilrettelagt for et samfunnssjikt og blitt mer og mer ugjennomtrengelig for andre samfunnsgrupper.

Ny teknologi

Ny teknologi som kunstig intelligens gjør ikke denne problemstillingen mindre aktuell. Hjelpemidler i form av kunstig intelligens i skolen kan øke kløfta mellom faglig sterke og de som ikke får det så bra til. Og det vil kanskje si mellom middelklassebarn som har gode forutsetninger for å ta i bruk ny teknologi, og de som ikke har like gode forutsetninger. Vi hører mye om at skolen skal utjevne sosiale forskjeller, men mindre om hvilke grep som vil bidra til det. Ikke minst i vurderingssammenheng.

Temaet karakterer og vurdering engasjerer både lærere, elever og politikere. Selv om alle, virker det som, er skjønt enige om at karakter er viktigere enn karakterer. Men det som er sikkert, er at presset på å vurdere og bli vurdert kan bli overveldende noen ganger, både for lærere og for elever. Det er fristende å parafrasere nobelprisvinner i litteratur, Bob Dylan: «I gave them my heart – but they wanted my soul.» Men jeg tviler vel på om tallkarakterer favner så vidt.

Skal lage retningslinjer for kunstig intelligens i Stavangerskolen

Hvordan lærers spørsmål avgrenser elevenes handlingsrom under muntlig eksamen