Lærere kan redde liv

10 prosent av dagens 16-åringer har forsøkt å ta livet sitt. Dette blir ikke tatt på alvor i forslaget til nytt fagområde i skolen Livsmestring og folkehelse.

Hvordan står det egentlig til?

Ungdataundersøkelsen som gjennomføres i mange av landets kommuner, tegner et tvetydig bilde av dagens ungdomsgenerasjon. På den ene siden er mange veltilpasset. På den andre siden er det mange som bekymrer seg mye og opplever at alt er et slit. 25 % sier de har skadet seg selv med vilje og 10 % sier de har prøvd å ta sitt eget liv. Tallene baserer seg på selvrapportering blant et stort antall ungdom.

Det er ingen grunn til å ikke tro på det de forteller. Tvert imot, er det mer sannsynlig at noen underrapporterer, fordi det fremdeles er tabu å snakke om selvmord. Tabuet har hindret oss i å spørre ungdom om selvmordstanker og selvmordsforsøk. Vi må ta unges virkelighetsbeskrivelser på alvor og respondere på det de forteller.

Mange går under radaren

Undersøkelser viser at ca. 70 % av dem som tar livet sitt, ikke er i kontakt med helsevesenet i tiden før selvmordet. Det betyr at flertallet går under radaren. Helsevesenet kan ikke håndtere selvmordsproblemene alene. WHO sier at selvmord kan forebygges, og at mange kan bidra. Skolen trekkes frem som en viktig livreddende aktør.

Det som gjør skolen til en helt unik arena, er at det er der de aller fleste ungdommene oppholder seg store deler av dagen, fem dager i uka. Skole og barnehage er de offentlige institusjoner som i størst grad kan påvirke barn og unges psykiske helse og livskraft. Her dette ligger et potensial som ikke utnyttes godt nok.

Selvmord ikke tema på skolen

Det dør tre ganger så mange i selvmord som i trafikken i Norge, ca. 550 mennesker hvert år. Selvmord er den nest vanligste dødsårsaken blant ungdom.

I Norge har Helsedirektoratet utarbeidet en handlingsplan for forebygging av selvmord og selvskading. For å bidra til reduksjon i selvmordstallene satses det blant annet på å fremme god psykisk helse og mestring i befolkningen. I skolesammenheng pekes det på generelle forebyggingstiltak. Selvmord som tema nevnes ikke overhodet i de anbefalte programmene.

I USA derimot har skoler blitt saksøkt fordi de ikke har gjort godt nok for å forebygge selvmord. I mange land handler ikke debatten om man skal jobbe med selvmordsforebygging eller ikke. Fokuset er på hvordan. Blant annet har 10 europeiske land de siste årene deltatt i et stort forskningsprosjekt som har hatt som mål å finne ut hvilken strategi som gir best effekt når det gjelder selvmordsforebygging i skolen. Den eneste tilnærmingen som viste seg å ha effekt var å jobbe med temaet i klassene.

Internasjonale forskningsfunn og erfaringer fra andre land bør få konsekvenser for hvordan den neste norske handlingsplanen skal se ut. Tilpasning til norsk kontekst er nødvendig, men hovedsaken, nemlig at selvmord tematiseres på skolen, må føre til langt mer spesifikke og målrettede tiltak.

Fra tabu til tema, en livreddende innsats i skolen

Tabu handler om det som ikke må nevnes, det som er forbudt. Å slite med selvmordsproblemer oppleves ofte som skamfullt og hindrer dem som har selvmordstanker i å oppsøke hjelp. Ved å begå selvmord til et tema fratar vi tabuet dets destruktive makt. Det kan gjøre at flere tør å be om hjelp, og når voksne tør å spørre om selvmord, kan åpenhet redde liv.

Å tematisere selvmord kan gi øke kunnskap, handlekraft og ansvarlighet. Økt kunnskap gir økt trygghet i møte med de det angår. Kunnskap om at det ikke er farlig å spørre om selvmord, kan bidra til avdekking. Forståelse for problemene kan bidra til bedre tilrettelegging. Elever med selvmordstanker ønsker å gå på skolen, og de trenger å lykkes.

Skolens oppgave og ansvar

Skolens overordnede oppgave er å lære barn og unge å håndtere livet. Skolen kan bidra med å skape tilhørighet, gi den enkelte elev opplevelse av å være betydningsfull, og hjelpe elever med å øve opp konstruktive mestringsstrategier. I tillegg kan skoleansatte se etter faresignaler, spørre ved bekymring og bidra til å skaffe eksterne hjelp når det er nødvendig.

Lærere er i posisjon til å gjøre en forskjell for dagens unge, og mange lærere ønsker å hjelpe. Når lite skjer handler det ikke om manglende vilje, men opplevelsen av å mangle kunnskap. Ungdom som sliter med livene sine trenger voksne med kunnskap og mot til å snakke om selvmord. De trenger at voksne tar initiativ og spør direkte og ikke-dømmende om selvmordstanker. Hvis vi viser at vi tåler å snakke om det, tør de kanskje fortelle.

Så hva gjør vi videre?

Tiden er inne for å iverksette en mer helhetlig satsing, og skolen som arena må prioriteres. Det gode generelle forebyggingsarbeidet er viktig, men neppe tilstrekkelig. Det må utarbeides en strategi for kontinuerlig forebyggingsarbeid gjennom hele skoleløpet, alderstilpasset, med god progresjon, i økt omfang og med både generelle tiltak og spesifikke tiltak relatert til selvmord. For den enkelte ungdom kan en skole som tar selvmordsforebygging på alvor, bety forskjellen på liv og død. For samfunnet kan en slik satsing bidra til ivaretakelse av den viktigste ressursen vi har, barn og unge som skal skape fremtidens samfunn.